Kategorier treff i 128 kategorier

Svar på språkspørsmål (1083 treff)

Brae?

Jeg kom nylig til å si at det var mye brae mennesker til stede, men ble rettet på. Var det feil å si brae

Det var ikke galt å si det, for det finnes ikke offisielle regler for dagligtale, og du er ikke alene om å bøye adjektivet bra med -e i flertall. Det er visst ganske vanlig blant unge.

Men det ville vært galt å skrive brae i skolearbeid eller i en tekst fra det offentlige, for det er utenfor rettskrivinga. Det ser du hvis du slår opp i ordbøkene og trykker på Vis bøyning.

Bra er et litt spesielt ord. Mange adjektiv som ligner, som grå, blå og gra, kan nemlig bøyes med e i flertall. 

Uttalen av «pneumatisk» og andre ord på pn-

Hvordan uttaler man ordet pneumatisk? Er det stum p, som det kan være i ordet psykolog?

Framlyden i ord på pn- uttales bokstavrett, altså /pn-/.

Flere ordbøker opplyser ellers at eu i dette ordet uttales /ev/, men man vil neppe bli misforstått om man uttaler det /eu/. 

Kategorier: Uttale

Hvor kommer former som «har funni» og «har eti» fra?

I nynorsk støter en noen ganger på perfektum partisipp-former som «har funni», «har eti» og «har vori». Hvor kommer i-endelsene fra? Står de for et mer konservativt språk? Kan formene brukes også på bokmål?

Perfektum partisipp-former (supinum) på -i finnes i mange dialekter, framfor alt på Østlandet og i Trøndelag. De stammer rett og slett fra gammelnorsk, der funni og eti het funnit og etit.

I nynorsk ble formene på -i innført i 1938, slik at det ble valgfritt med funne/funni og ete/eti. På den tida stod nynorsken sterkt i bygdene i Trøndelag og på deler av Østlandet. I 2012 ble formene tatt ut av den offisielle rettskrivinga. 

I bokmål har partisipp på -i aldri vært godkjent.

Disse i-endelsene er lydlig sett konservative. Men som skriftformer ble de til dels oppfattet som radikale da de ble innført.

Disse formene må ikke forveksles med det såkalte i-målet innenfor nynorsken, som stammer fra Ivar Aasens tid. I-mål går ut på å bruke i-endelse i bestemt form av sterke hunkjønnsord og flertall av intetkjønnsord (soli, husi). Dette systemet ble forresten også fjernet i 2012.

Dekommisjonering

Vi trenger et norsk ord for det som på engelsk heter nuclear decommissioning. Vanlig språkbruk i bransjen er at vi nedlegger et kraftverk, men når det gjelder kjernekraftverk, brukes ofte uttrykket dekommisjonering. Det har også blitt tatt i bruk i forbindelse med riving av oljeplattformer. Skal vi gi etter for denne anglifiseringen?

Vi har tidligere fått spørsmål fra personer knyttet til Statens strålevern som har vært skeptiske til ordet dekommisjonering, men ordet er nå etablert i Strålevernet. Det er nok vanskelig å gjøre noe med det.

Vi vil likevel ikke anbefale å ta ordet i bruk på stadig nye områder. Vi tror ikke dekommisjonering er et ord de fleste forstår eller kommer til å forstå.

Hovedgrunnen til at dekommisjonering presser seg på, er at det generelle presset fra engelsk har økt.

Allment om commissioning og decommissioning

Engelsk har fra før ordene commission og decommission. For eksempel betyr to commission a ship ‘å sette et skip i drift’, ‘å ta et skip i bruk’. På norsk er kommisjonering lite brukt på dette området.

To decommission defineres blant annet slik: ‘the act of officially taking a factory or other industrial building out of use’. Dette fenomenet er ikke noe nytt i norsk sammenheng; det er en form for nedleggelse eller mer bokstavelig oversatt: ‘det å ta noe ut av tjeneste’.

Decommissioning kan både betegne en overordnet beslutning (vedtak om nedlegging/avvikling) og en vekslende mengde delprosesser som stenging, sikring, rydding, riving og opphogging. Det kan gjelde alt fra våpeninstallasjoner til industrielle anlegg.

Det er ingen grunn til å bruke dekommisjonering der de andre ordene måtte være treffende og dekkende nok.

Særskilt om kjernekraftverk

I forbindelse med kjernekraft kan nok ordet sies å ha en spesialbetydning, jf. definisjonen i McGraw-Hill Dictionary of Scientific and Technical Terms:

‘The process of shutting down a nuclear facility such as a nuclear reactor or reprocessing plant so as to provide adequate protection from radiation exposure and to isolate radioactive contamination from the human environment’

Store norske leksikon forklarer dekommisjonering av kjernekraftverk som avvikling og demontering med nødvendig rydding og riving.

Man skulle tro at forsvarlig nedlegging/avvikling av et kjernekraftverk per definisjon omfattet nødvendig opprydding og sikring. Men kanskje trengs det likevel et ord som presiserer det. Fagmiljøet får avgjøre om ordene kommisjonering og dekommisjonering trengs.

Oljeplattformer

Vi har også fått henvendelser for fagforeninger som organiserer folk som arbeider med decommissioning av oljeplattformer. Dette omfatter å rive plattformer og hogge dem opp på land. Ifølge Store norske leksikon svarer det til nedbygning og demontering. Også i denne sammenhengen får fagmiljøet selv avgjøre om det virkelig er nødvendig å bruke dekommisjonering og motstykket kommisjonering.

Kjempeliten?

Er det god norsk å si kjempeliten? En kjempe er jo diger?

Vi må regne kjempeliten som et innarbeidet ord i norsk, selv om vi ikke vil anbefale å bruke det i alle sammenhenger.

Vi har flere paradoksale forsterkere i norsk. Vi kan for eksempel si forferdelig fin uten at noen vil tro at vi mener noe annet enn fin. Ungdommelige slangord som dritgodt blir også forstått riktig (selv om eldre språkbrukere nok synes dritvondt er mer logisk). 

Det er ikke spesielt for norsk at det lages sammensatte adjektiver med litt paradoksale forsterkingsledd. For eksempel har svensk ordet jätteliten, som er helt parallelt med kjempeliten

Mange ord av dette slaget passer likevel dårlig i sakprosa eller i situasjoner der man venter å høre nøkternt «voksenspråk». Noen vil oppfatte kjempeliten som barnslig, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Kanskje vil ikke kjempeliten bli oppfattet som helt nøytralt før ordet kjempe i sin opprinnelige betydning har forsvunnet fra norsk. 

Hva som regnes som nøytralt, er ellers avhengig av hvilke alternativ vi har til rådighet. Det at vi godt kan si bitte liten i stedet, gjør kjempeliten til et markert stilistisk valg. 

Men paradoksale forsterkere kan altså godt bli nøytrale med tida. Ord som svært, meget (= mye) og veldig har opprinnelig betydninger som passer dårlig sammen med liten

 

Kategorier: Andre ord

I spill?

Heter det på spill eller i spill?

Når noe er i fare, står det PÅ spill. Å sette noe på spill er å risikere (å miste) det.

Dette er et gammelt uttrykk, knyttet til vågespill. Hvis man for eksempel setter livet på spill, «spiller» man med livet som innsats.

Å sette noe i spill er noe litt annet. Det betyr å sette noe i bevegelse, som en ball eller en brikke i et spill. Noe som kommer/er i spill, gjør seg altså gjeldende, men det ligger ikke nødvendigvis i potten. Som overført uttrykk er det ganske nytt i norsk. I Det Norske Akademis ordbok er i spill definert slik: ‘i en tilstand hvor ting (kan) bestemmes, eller defineres på nytt’. 

Det er en viss overlapping mellom begrepene: Å sette noe i spill kan jo innebære å sette både dette og andre ting spill.  

Hvis man først og fremst sikter til risiko, bør man likevel velge uttrykket å stå eller sette spill

Å være på spill kan forresten også bety å være på ferde, men den bruksmåten er uvanlig nå.

Symbolet for diameter

Er tegnet for diameter en vanlig Ø, og skal det stå kolon mellom tegnet og tallet?

Diametersymbolet er strengt tatt en liten runding med en skråstrek gjennom (), ikke en ø.

Under «Encodings» i den engelske Wikipedia-artikkelen om diameter står det hvordan du skriver tegnet. Hvis du ikke får det til, kan du ty til vanlig ø i stedet. 

Ikke bruk kolon, men sett et hardt mellomrom mellom symbolet og tallet. Her er et eksempel fra en eldre lærebok i maskintegning.

Kategorier: Spesielle tegn

Namn på fag på både nynorsk og bokmål

Dersom namnet på eit fag eller emne berre står på bokmål i studiekatalogen, må eg då bruke bokmålsnemninga i ein nynorsk tekst?

 

Nei. Namn på fag skal finnast på begge dei norske skriftmåla.

Treng du hjelp med omsetjinga, kan du spørje den fagansvarlege eller ta kontakt med Språkrådet.

Kategorier: Lover og regler

Uttale av xylofon og andre ord på x-

Hvordan skal ord som begynner på x, for eksempel xylofon, uttales?

De fleste ord og navn som begynner på x-, fra xylofon til xenofobi, uttales med s- for x-.

Merk at det bare gjelder i framlyd. Xerxes uttales altså /serkses/.

 

Kategorier: Uttale

Helleristning, hellerissing?

Hvorfor i all verden heter det helleristning og ikke hellerissing? Figurene er vel risset inn, ikke ristet? Kan dere forklare meg dette?

Det korte svaret er at riste kan bety ‘skjære’. 

Vi forstår godt at du spør om dette. De vanlige betydningene av riste er jo helt irrelevante, enten det handler om å riste tepper (av norrønt hrista) eller å riste brød (avledet av substantivet rist). 

Verbet risse virker derimot relevant. Det betyr jo nettopp ‘skjære inn i noe med spisst redskap’.

Når det heter helleristning, er det fordi det også fins et annet verb riste, som betyr ‘skjære’. Det brukes nesten bare i forbindelsen riste runer (og dialektalt om å sløye fisk). Det het på norrønt rísta

Verbet risse er yngre i norsk og stammer trolig fra tysk.

Ambivalent(e) til og lignende formuleringer med adjektiv og preposisjon

Jeg lurer på om ambivalent kan stå ubøyd i denne setningen: «De aller fleste er ambivalent til å endre seg.»

Det bør ikke stå ubøyd.

Ambivalent er et adjektiv, og adjektiver bøyes når de står til et subjekt i flertall: «De fleste er ambivalente.»

Når det kommer en preposisjon etter adjektivet, hender det at helheten er smeltet sammen til en fast frase der også ubøyd form må godtas i flertall (for eksempel «tilfreds(e) med» og «oppmerksom(me) på»). 

Men det er temmelig tvilsomt om ambivalent til utgjør en slik fast frase, og vi vil ikke anbefale ubøyd form her, verken på bokmål eller nynorsk.  

Er engelsk «flare» det same som norsk «flare»?

På engelsk heiter å blussa opp to flare up, men i ei attdikting av Olav H. Hauge finn eg å flara upp i om lag same tyding. Er det det same ordet? Og kan solar flare i så fall kallast solflare på nynorsk?

Ifølgje etymologiske ordbøker kan flare ha kome til engelsk frå norsk. Den opphavlege tydinga er å vifta med noko breitt og flatt, men seinare har det fått tydinga ‘å loga opp’. 

Å loga opp (som er mykje vanlegare) svarer til å flamme opp på bokmål. Ein loge (med å-uttale) er altså ein flamme.

Substantivet (ei) flare er mindre brukt både i dialektane og i nynorsk skrift enn verbet å flara. Det har nok ingen sjanse som fagterm. (Norske fagfolk har valt termane solbluss og soleksplosjon.) Dersom du ser solflare i faglitteraturen, er det nok meininga at -flare skal lesast på engelsk vis, som i solar flare. Du kan lesa om tilhøvet mellom solstorm, koronamasseutbrot og solar flares i Store norske leksikon.

Nedanfor har vi limt inn det diktet du har lese, og eit utklipp frå Norsk Ordbok.

Storhetstid på nynorsk

Kva heiter «storhetstid» på nynorsk? 

Det heiter stordomstid – og ikkje *storleikstid, som ein stundom ser. 

Systemet er enkelt:

stordom = storhet
storleik = størrelse

Flere ganger for/om dagen?

Når man snakker om at noe skjer flere ganger hver dag – heter det da «flere ganger om dagen» eller «flere ganger for dagen»? Personlig har jeg aldri brukt «for dagen», for jeg synes det høres så rart ut, men jeg ser at mange bruker det.

Begge deler er gammelt og riktig i norsk. Om dagen er det vanligste.

Varianten med for er mindre brukt og kan muligens regnes som mer dialektal, men den finnes nok i alle landsdeler.

Også varianten «ganger om dag» (med dag i ubestemt form) er god norsk, selv om den er mindre brukt i skrift. 

Kategorier: Preposisjonsbruk

Hizballah eller Hizbollah?

I avisene skriver de Hizballah, Hizbollah, Hizbullah og Hezbollah. Hva er det offisielle navnet på bevegelsen på norsk?

Skrivemåten av dette navnet er ikke normert i norsk, og i slike tilfeller kan en strengt tatt ikke si at én skrivemåte er den riktige. Siden rundt 1987 har Hizbollah vært den vanligste skrivemåten i norske medier.

Uttalen av ordet i arabisk varierer, og det finnes argumenter for alle skrivemåtene. Variantene med -i- i første stavelse og -u- i andre stemmer med det arabiske skriftspråket, mens -e- og -o- speiler uttalen bedre. I variantene med -allah (som er lite brukt på norsk) kommer meningen tydelig fram. Enda tydeligere er den i Hizb Allah ‘Allahs parti’.

Dette står på norsk Wikipedia per 16.6.2023:

Navnet ‮حزب الله‬ er transkribert fra arabisk på mange måter og betyr guds parti. En eksakt transkribering vil være ḥizb ullāh(i) eller ḥizb AllāhHezbollah brukes av de engelskspråklige CNN og BBC, men Hizbullah er organisasjonens foretrukne transkribering til engelsk […]. Organisasjonens navn kan også skrives HizballahHizbollah, Hezbollah eller Hizb Allah, som er transkriberingen brukt av Al-Jazeera.

Kategorier: Andre navn

Gjødsel – bøying og uttale

Hvilket kjønn har ordet gjødsel? Jeg ser at noen skriver gjødselet, men det virker rart. Er det forresten greit å si jøssel?

Ordbøkene oppgir hunkjønn eller hankjønn, ikke intetkjønn.

Hunkjønn er helt dominerende på bygdene – der gjødsel håndteres oftest. Med hunkjønnsbøying heter det gjødsla i bestemt form. Eksempel: å kjøre ut all gjødsla. Den vanlige uttalen er jøssla.

Det er helt greit å uttale gjødsel som jøssel (altså /jøsl̩/), også på bokmål. 

Akkompagnere med -m-

Jeg finner ikke ordet «akkopagnere» i ordlista. Hva skal jeg skrive?

Skriv akkompagnere (og akkompagnement).

Du har bare glemt en -m-, og du er ikke den første som har gjort det. Derfor legger vi dette svaret i svarbasen vår, så andre som søker etter ordet uten -m-, kan finne den riktige skrivemåten.

Sitater på bokmål i nynorsk tekst og omvendt

Hvis man intervjuer noen som bruker bokmål, skal man da sitere vedkommende på bokmål eller nynorsk?

I utgangspunktet bruker man det samme språket i (muntlige) sitater som i teksten ellers. 

Nynorsk og bokmål er forskjellige skriftspråk, i likhet med for eksempel svensk og engelsk. En bokmålsskrivende journalist gjengir vanligvis både dialekt, muntlig nynorsk, engelsk og svensk på bokmål. En nynorskskrivende journalist gjengir vanligvis  både dialekt, muntlig bokmål, engelsk og svensk på nynorsk.

Hvis et medium redigeres bare på bokmål eller bare på nynorsk, jevnes alt vanligvis ut til det redaksjonelle språket. 

Nå kan det likevel være spesielle grunner til å gjøre unntak fra dette mønsteret. Det kan være at man vil legge på litt ekstra lokalkoloritt, eller at ordrett eller lydrett gjengivelse får fram viktige egenskaper ved intervjuobjektet. Noen ganger motsetter et intervjuobjekt seg å bli gjengitt på nynorsk eller bokmål. Man kan da føye seg etter vedkommende om man vil, som en gest, men man trenger ikke gjøre det. 

Hvis man sitererer noe intervjuobjektet har skrevet på bokmål eller nynorsk (i anførselstegn), bør man likevel la det stå uoversatt (eventuelt kan man få vedkommende til å godkjenne oversettelsen).

Det har blitt vanligere enn før å sitere ordrett eller til og med lydrett. Språkrådet mener generelt at det er viktigere å få meningsinnholdet effektivt og tydelig fram enn å gjengi alle «overflatdetaljer» nøyaktig. 

Kategorier: Lover og regler

Forkortelse for riksvei og fylkesvei

Hvordan forkortes riksvei og fylkesvei?

Forkortelsene er rv. og fv.

Kategorier: Forkortinger

Hensynta

Ikke sjelden støter jeg på verbet hensynta, med bøyningsformer som hensyntar og hensyntatt. Det låter kunstig. Jeg finner det ikke i ordbøkene. Er det virkelig et norsk ord?

Hensynta må sies å være et norsk ord. Det er først i nyere tid ordet har blitt vanlig, så det er ikke aller ordbøker som har tatt det opp. 

Du er ikke den eneste som reagerer på å hensynta. Mange synes uttrykksmåten er stiv eller jålete. Å hensynta oppfattes nok i stor grad som byråkratsjargong. 

De som forsvarer ordet, peker gjerne på at det er effektiviserende, på samme måten som å vektlegge (jamfør å legge vekt på). Spareeffekten er den samme i begge tilfellene, og ganske liten (én stavelse). Forskjellen er at hensynta er en uvant og semantisk litt mer anstrengt sammensetning. 

Det tradisjonelle i norsk er å ta hensyn til, og vi vil fremdeles anbefale å skrive det til vanlig.

Ordet hensynta ble nesten ikke brukt før 1950. Det økte på rundt 1980, men bruken skjøt for alvor fart først rundt tusenårsskiftet. Da hadde ordet fått et motepreg. 

Kategorier: Kan ordet brukes?

Forkortelser for måneds- og dagsnavn

Hvordan forkortes måneds- og dagsnavn?

Forkortinger av månedsnavn har tre bokstaver, forkortinger av ukedagsnavn har to. 

Det heter altså:

jan.  feb.  aug.  sep.  okt.  nov.  des.

Mars, mai, juni og juli forkortes ikke, og vanligvis heller ikke april.

De fleste ukedagsnavnene forkortes til to bokstaver, men nynorsk laurdag forkortes til tre:

bokmål: ma.  ti.  on.  to.  fr.  lø.  sø.
nynorsk: må.  ty.  on.  to.  fr.  lau.  su.

Alle forkortelsene skal ha punktum til slutt i vanlig tekst. Det kan gjøres unntak for ordbøker og opplistende publikasjoner. 

Kategorier: Forkortinger

Å jazze med gutta og guttajazzing

Hva betyr guttajazzing eller å jazze med gutta? Jeg leste nylig om det i avisa.

Det handler om å slappe av og prate om løst og fast med den folk i den kameratkretsen som man kaller «gutta», gjerne over en eller flere øl. 

Grunnbetydningen av verbet jazze er å spille jazz eller danse til jazzmusikk, men både verbet to jazz og substantivet jazz har mange andre betydninger på engelsk. Noen av dem er importert til norsk og til dels videreutviklet.

Vi har relativt gamle slanguttrykk som å jazze opp ‘piffe opp’ og jazze seg opp ‘hisse seg opp’. Jazz kan også bety ‘pisspreik’ og lignende.

I det nyere slanguttrykket å jazze med noen kan det ligge et element av dans eller gruppesamspill og improvisasjon (som i jazzmusikk), men vi er ikke sikre på at det klinger med når folk snakker om jazzing med gutta.

Jazzing er i utgangspunktet avslappet, men det gjelder neppe hvis det er såkalt guttastemning i rommet. Det er mulig at sammensetningen guttajazzing skal peke mot guttastemning. 

Når folk omtaler fenomenet guttajazzing kritisk, mener de gjerne at det prates ‘piss’, men vi vet heller ikke om det er noen direkte sammenheng med substantivet jazz i samme betydning. 

I 2016 ble denne formuleringen kåret til en av årets verste bortforklaringer av drøye, mannssjåvinistiske ytringer: «Jeg satt i min egen boble, hadde drukket tre pils og jazzet med gutta». Etter dette har nok uttrykket jazze med gutta oftere blitt brukt med et negativt fortegn, i alle fall i mediene. 

Enkelte har hevdet at å jazze i den aktuelle betydningen er spesielt utbredt i Trøndelag, noe som lyder merkelig. Men om det skulle stemme, kan det være snakk om overlapping og sammenfall med å jåsse, som er gammelt i nordafjelske dialekter (jf. også jås og jåss). 

Driftssjef, stasjonssjef og liknande samansetningar: ein eller to s-ar?

Skal det vere ein eller to s-ar i drift(s)sjef?

Det skal vere to.

Dette kan vi utleie av andre samansetningar med drift-.

Det heiter driftsbygning, driftsingeniør, driftskapital og så vidare med -s-. Regelen er: Vi gjer ikkje unnatak for samansetningar der andrelekken «tilfeldigvis» byrjar med s-. 

Likeins er det med samansetningar der andre ord enn drift er fyrstelekk. Eit døme kan vere stasjon og andre ord som endar på -sjon. Det heiter stasjonsby og stasjonsmeister, difor òg stasjonssjef.

No finst det ord som snart har fuge-s og snart ingen bindebokstav i samansetning, som til dømes skog (skogsfugl, men skogmus) – men heller ikkje her er valet eller bortvalet av bindebokstav styrt av ein framlyds-s i ord nummer to.

 

FN eller SN på nynorsk?

Kva heiter FN på nynorsk?

På nynorsk kan ein velja fritt mellom forkortingane SN og FN, men det fulle namnet er Dei sameinte nasjonane.

Det er vanskeleg å gjera alle forkortingane i eit mindretalsspråk godt kjende i heile språksamfunnet. Ein har opna for bruk av FN på nynorsk mellom anna for at bokmålsbrukarar straks skal forstå tekstar der berre forkortinga er brukt.

I tekstar der ein har høve til å skriva Dei sameinte nasjonane (SN) tidleg i teksten, er det mindre grunn til å bruka varianten FN enn elles.

Kvar gong ein skriv FN, blir det sjølvsagt litt vanskelegare for folk å kjenna att SN i neste omgang.

Tilhøvet mellom nynorsk og bokmål i denne samanhengen kan jamførast med tilhøvet mellom norsk og engelsk, jamfør forkortingane WTO og WHO for Verdens handelsorganisasjon / Verdshandelsorganisasjonen og Verdens helseorganisasjon / Verdshelseorganisasjonen.

På dagsorden(en)

Bør jeg skrive «sette på dagsorden» eller «sette på dagsordenen»?

Skriv «på dagsordenen».

Sammenlign disse uttrykkene:

en dagsorden > på dagsordenen
et program > på programmet
en sak > til saken

Men hvorfor ikke sammenligne med «en verden»? Det heter jo helst «i verden» (sjelden «i (den) verdenen»). Svaret er at verden er et helt spesielt ord der -en historisk skriver seg fra bøyningsendelsen (bestemt form entall).

Noen vil nok protestere og nekte for at de uttaler -en to ganger. De har nok rett. Men det er vanlig at bøyningsendelsen -en smelter helt eller delvis inn i en foregående n. For eksempel kan man uttale på banen som på baan uten at særlig mange reagerer.

Uttalen av initiativ

Hvordan uttales initiativ? Kan man si insjinativ?

Det finnes ikke offisielle uttalenormer for norsk, men du er i alle fall på helt trygg grunn om du sier /initsiativ/ eller /inisiativ/.

Det som står om uttale i ordbøkene, er ikke påbud, men orientering om vanlig og allment akseptert uttale. 

I eldre uttaleordbøker står det at uttalen er /initsiativ/. Bokmålsordboka og Nynorskordboka oppgir i tillegg /inisiativ/. Det samme mønsteret, altså -tsi- eller -si-, finner vi ved det beslektede verbet å initiere og ved ordet initial.

Siden -tsi- er en uvanlig lydsekvens i norsk, har det utviklet seg ymse tilpasninger, som -si-, -sji- og -tsji-, altså for eksempel /inisjiativ/. Vi har inntrykk av at til og med /initsjativ/ og /inisjativ/ – uten i nummer tre – passerer ubemerket i dag. Vi har jo forenklet skrivemåten av liknende samband med -t(s)i- til -sj- fordi uttalen har gått i den retningen, jamfør for eksempel nationalteater > nasjonalteater. (Initiere og særlig initial uttales nok likevel oftere mer bokstavrett.)

Sløyfer du også den andre i-en i ordet i dagligtalen og sier /insjativ/, går det nok greit, men det kan bli lagt merke til hvis du leser opp en tekst og sluker stavelser på den måten. Og sier du /insjinativ/, har du sagt farvel til alt som med rimelighet kan utledes av skriftbildet. Da må du regne med negative reaksjoner.

 

 

Kategorier: Uttale

Viser til eller syner til?

Eg skriv helst syner i staden for viser på nynorsk, som i «det syner seg at det er best». Men når det handlar om å referera til noko, skriv eg viser til. Er det rett?

Ja, det er heilt rett å visa til noko på nynorsk. 

Det er bra å skriva syna, men visa er òg eit nynorskord. Visa er ofte jamgodt med syna – og somme tider betre. 

I uttrykket med til er det best å bruka visa. Det heitte at vísa til alt i gamalnorsk. Det er altså ingen inkonsekvens å skriva visa til, men elles syna

I uttrykket visa bort (jf. utvisa) er visa heilt obligatorisk.

Ein må ikkje gløyma at begge verba har e-bøying:

å syna/syne – syner – synte – har synt
å visa/vise – viser – viste – har vist

 Det er altså gale å skriva *synar og *visar i presens!

Mangler det noe i oppramsingen?

Kan dere svare på om denne setningen er korrekt?

«Meld deg inn i vår organisasjon, som gir deg trygghet på arbeidsplassen, arbeider for flere heltidsstillinger, krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser.»

Vi har fått innspill om at det må være et verb før ordet «lovfestet».

Her gjelder det å finne ut hva som svarer til tallene i den kjente oppramsingsformelen 1, 2 og 3!

Leddene 1 til 3 er sidestilt, og a og b er sidestilt under 3. 

1) gir deg trygghet på arbeidsplassen
2) arbeider for flere heltidsstillinger
3) krever a) lønnsløft for fagarbeiderne + b) lovfestet rett til læreplasser

Etter formelen skal det stå «og» i stedet for komma mellom 2 og 3, slik: 

... som
gir deg trygghet på arbeidsplassen,
arbeider for flere heltidsstillinger og
krever lønnsløft for fagarbeiderne og lovfestet rett til læreplasser

Det står allerede et «og» mellom 3 a og 3 b, så oppramsingen blir litt tung, men løsningen er ikke å sløyfe et «og». Det blir som å skrive «1, 2, 3 a og b». Det er heller ikke løsningen å sette inn et ekstra krever;  det blir for tungt. Man kan bruke samt for det siste og-et, men det er litt stivt.   

Kategorier: Oppramsing

En øy – øya?

Etter gjeldende rettskrivning kan man skrive både ei øy og en øy og øya og øyen. Men hvordan kan formene kombineres?

Vi har to kombinasjoner med sterk indre sammenheng språkhistorisk sett:

1) ei øy – øya (hunkjønn)
2) en øy – øyen (hankjønn eller felleskjønn)

Kombinasjon 1 svarer til vanlig norsk rundt omkring i landet, der vi også finner bestemte former som øyo, øye osv., alle uten n.

Kombinasjon 2 svarer til bergensk og visse sosiolekter i de store byene. Denne varianten har en sterk rot i den eldre dansknorske formen en ø – øen

Det har vokst fram et «kompromiss» mellom 1 og 2 som står sterkt i Oslo og i bokmålsnært talemål:

3) en øy – øya

Dette er helt akseptert i bokmål. Man kan diskutere om øya her er en hunkjønnsform eller bare en a-endelse.

Noen  oppfatter nok variant 3 som et stilbrudd, men det er uansett et mye mindre stilbrudd enn 

4) ei øy – øyen

Denne kombinasjonen mangler talemålsgrunnlag og er språkhistorisk sett helt umotivert. Den kan ikke anbefales.

I boka Godt språk i lærebøker (Norsk språkråd, 1999) står det på s. 168:

Vi nevner igjen at man på bokmål godt kan kombinere en bok med boka, ved siden av ei bok – boka, men ikke ei bok – boken.

 

Apekoppevirus, ikke apekoppervirus

Jeg ser at det er flere som skriver «apekoppervirus». Det ser nesten like galt ut som «meslingervirus» for meslingvirus. Eller er det riktig?

Nei, det er ikke riktig. Vi sløyfer flertalls-r-en både i sammensetninger med kopper og i sammensetninger med meslinger.

Virus som fremkaller sykdommen kopper, heter koppevirus uten -r-, og vaksinen mot sykdommen heter koppevaksine.

Det vanligste har vært å beholde e-en fra koppevirus i lengre sammensetninger. Det har altså for det meste hett vannkoppevirus og så videre. Det taler for apekoppevirus. Mange sløyfer nå e-en og skriver f.eks. apekoppvirus. Selve navnet på dette viruset er forresten omstridt, se Tidsskrift for Den norske legeforening.

 

Skadd, såret eller begge deler?

Når heter det skadde eller skadede, og når heter det sårede, for eksempel etter en terrorhandling?

Enhver som har fått en skade (medregnet skuddsår), kan kalles skadd eller skadet. Årsaken til skaden kan være alt fra en ulykkeshendelse til krigshandlinger. Men folk som har blitt skadd av fiendtlig våpenmakt, kalles oftest sårede.

En som er skadd, kan være skadd av noen eller noe. Skaden er altså ikke nødvendigvis påført. 

En som er såret, er oftest direkte eller indirekte såret av noen, altså med våpen og med vilje.

Våpenmakt

Etter krigshandlinger finnes det falne/drepte og sårede. Falne viser oftest (ikke alltid) til soldater, mens det er nokså vanlig å bruke sårede om både soldater og sivile.

En som er påført sår (f.eks. skuddsår) i krig, er i vid forstand skadd (jf. ordet skuddskade), men kalles helst såret mens skaden er fersk. I krig kalles også mange skadde sårede selv om de ikke har åpne sår.

Etter bombeattentat og andre terrorhandlinger finnes det drepte og sårede, men her kan det være omvendt: Folk med sår/skader av alle slag kalles ofte bare skadde. Noen medier melder om så og så mange skadde etter et attentat, andre melder om sårede. Her har vi ikke noen fasit.

Selv om det er pleonastisk (smør på flesk) sett fra både den ene og den andre synsvinkelen, er det også mulig å snakke om «skadde og sårede mennesker» (altså sårede + andre skadde) i forbindelse med både krig og terror. Det kan være nyttig med tanke på behandling av de sårede/skadde. 

Det kan også være nyttig å skille mellom sårede og (andre) skadde dyr, slik det gjøres bl.a. i viltforskriftten.

Ulykker

Etter trafikkulykker og andre ulykker finnes det drepte/døde/omkomne og skadde, ingen sårede. Det er altså ikke forekomsten av sår som styrer ordvalget.

Kategorier: Hva er forskjellen?

Kryssing eller krysning i sammensetninger?

Når man f.eks. snakker om et gangfelt som krysser en vei, er det da korrekt å kalle dette et kryssingspunkt eller krysningspunkt? Jeg finner hverken dette ordet eller kryssing i ordboka.

Begge deler er mulig.
 
Ofte utelater ordbøkene rene ing-avledninger fordi de er så selvskrevne i norsk. Alle verb har i prinsippet et tilhørende ing-ord. Og mange sammensetninger utelates fordi det ikke er plass til dem i ordboka.

Kryssing og krysning

Kryssing kan brukes om det å krysse i alle betydninger av verbet. Det kan også krysning, selv om den varianten er mindre vanlig i denne betydningen. Under skriftfellesskapet med dansk het det bare kry(d)sning, uten nyanser. Allerede før 1960 var det blitt vanligst å skrive f.eks. ved kryssing av (som har ren handlingsbetydning). 
 
Generelt står ning-varianter sterkest i særbetydninger (med referanse til noe mer konkret) og i sammensetninger. I sammensetninger henger -ning ofte igjen uten hensyn til betydningsnyanse. (Likevel heter det helst avkryssing uten -n-, kanskje fordi det handler om å sette kryss.)

Om avl og avlsprodukt

Krysning har spesialbetydninger som kryssing ikke dekker. Det gjelder først og fremst ‘produktet av det å krysse’, ved avl. Også på nynorsk heter produkter av kryssing krysning(ar)
 
Satt på spissen:

kryssing av A og B (= å krysse A og B, å krysse A med B)
en krysning av/mellom A og B
ved kryssing får vi krysninger (jamfør: ved frysing får vi frysninger)
kryssing er skaping av krysninger
krysninger er skapninger
 
På bokmål brukes likevel krysning ofte om handlingen også.
 

Om kryssende bevegelser og stedene (kryssene) der de skjer

Det har lenge vært vanligst å bruke ing-varianten i formuleringer som kryssing av kjørebanen/veien/Atlanterhavet.
 
Også i veisammenheng finner vi muligens en ning-variant som viser til noe mer konkret (omtrent det samme som kryss), men dette ordet har uklar status. 
 
Merk at planfri kryssing har vært mye vanligere enn planfri krysning. Det første har klart verbal betydning, og det konkrete motstykket dekkes av planfritt kryss
 
Uansett er det ikke opplagt at en eventuell ning-variant med konkret betydning skal brukes i sammensetninger som kryssingspunkt/krysningspunktkryssingssted/krysningssted og kryssingsspor/krysningsspor, for innenfor hver av disse sammensetningene har kryssing/krysning trolig verbal betydning (det å krysse, at noe krysser). 

Konklusjon

Både kryssingspunkt og krysningspunkt kan brukes, siden kryssing (det å krysse) også kan kalles krysning. Hvis man skriver kryssing av veien, taler logikk og sammenheng likevel mest for å velge kryssingspunkt.
 

To klipp fra ordbøker

John Ansteinsson: Engelsk-norsk teknisk ordbok (1948)
 
 
John Ansteinsson: Norsk-engelsk teknisk ordbok (1954)
 

Tjenesteyting eller tjenesteytning

Er det noe som heter tjenesteytning?

Nei, det heter tjenesteyting.

Også tjenesteytelse (eldre: tjenesteydelse) er mulig på bokmål, men det har vært lite brukt. 

I det hele tatt er *ytning en særdeles lite brukt blandingsform; heller ikke i eldre dansk-norsk het det *ydning.

Kveg på nynorsk?

I den nyaste bibelomsetjinga til nynorsk kom eg over ordet kveg (Esekiel 8,8). Det ordet har vel ikkje noko i nynorsk å gjera? 

Du tek nok litt feil, for ordet vart godkjent i nynorsk i år 2000. Det må likevel kallast eit stil- og tradisjonsbrot å bruka det i tekstar som speglar eit jordbrukssamfunn i eldre tid, i alle fall på nynorsk. I det tilsvarande norske samfunnet brukte ein heilt andre ord lokalt: naut, krøtter, (stor)fe og anna. 

Ordet kveg har aldri vore brukt i nynorskbiblar før. Jamvel i bokmålsbiblane er bruken av kveg halden på eit minimum. Ordet kjem ikkje frå norske bygdemål, men frå dansk skriftmål.

I dei tidlegare danskspråklege biblane vi brukte her i landet, krydde det naturlegvis av kvæg. (I den nyaste danske bibelomsetjinga er det 124 døme på kvæg, som seg hør og bør.) I 1930 tok bibelspråket steget frå dansk(norsk) til norsk riksmål/bokmål, og det vart berre ståande att to tilfelle av kveg, resten vart stort sett omsett til storfe (nynorsk naut, seinare storfe). 

I 1978-omsetjingane finst det ikkje spor av kveg på nynorsk eller bokmål. I desse omsetjingane vart det lagt stor vekt på naturleg norsk målføring. 

 

De olympiske leker?

Hvordan skrives de olympiske leker korrekt? Og hva med vinter-OL?

Vi anbefaler skrivemåten de olympiske leker (uten noen store bokstaver) og vinter-OL.

Under olympisk i Tanums store rettskrivningsordbok står olympiske le(i)ker. Vi har skrevet dette navnet med små forbokstaver helt siden 1800-tallet.

I Finn-Erik Vinjes hefte Skriveregler (som er godkjent av Språkrådet) står det at idrettsarrangementer som klart oppfattes som egennavn, vanligvis skal skrives med stor forbokstav. Det gjelder for eksempel Tour de France. Unntaket er noen svært hyppige betegnelser som europamesterskapetnorgesmesterskapet og nettopp de olympiske leker.

I samsvar med dette anbefaler vi vinter-OL, ski-VM og så videre.

Beskrankning

Jeg har nylig kommet over verbet beskranke på trykk. Er det virkelig et norsk ord? Jeg har aldri hørt noen si det.

Ordene beskranke og beskrankning står i de største ordbøkene, der de er markert som litterære og administrative.

Det handler om å innskrenke, avgrense og sette grenser for noe, for eksempel virksomhet eller forbruk.

Beskrankning (og særlig verbet å beskranke) har preg av fagsjargong. Hvis man vil bli forstått av alle, bruker man mer kjente synonymer der de er dekkende. Noen ganger oversettes constraint med beskrankning. Det er å oversette et velkjent ord på engelsk med et lite kjent ord på norsk.

Beskrankning har vært litt av et moteord, jamfør dette søket i bokkilder ved nb.no:

Kategorier: Kan ordet brukes?

Skynde seg Å eller OG?

Heter det 1) skynd deg og spis, 2) skynd deg å spis eller 3) skynd deg å spise

Alternativ 2 er galt. Etter infinitivsmerket å må vi ha infinitiv av verbet (spise). Alternativ 3 er det tryggeste valget, særlig der betydningen endrer seg lite hvis vi skyter inn «med» foran «å», som i skynde seg (med) å spise. Ofte må alternativ 1 også godtas.

Alternativ 3 tåler den såkalte fortidsprøven. Hvis vi setter skynde i preteritum (hun skyndte seg å spise), blir spise stående i infinitiv:

infinitiv: å skynde seg å spise
presens: skynder seg å spise
preteritum: skyndte seg å spise
imperativ: skynd deg å spise

Vi anbefaler å + infinitiv der «med» passer i teorien. (Preposisjonen «med» bør sløyfes der den ikke trengs.) Men det er i strengeste laget å si at skynd deg og spis er galt.

Bruker vi «(med) å», fokuserer vi på hvor raskt handlingen skal utføres (ovenfor: å spise raskt). Når vi heller fokuserer på det å bli klar til eller raskt ferdig med noe, bruker vi ofte og, særlig muntlig og særlig i imperativ:

Skynd deg og bli ferdig! Skynd deg og meld deg på!

Selv om uttrykkene med og ikke tåler omskrivning til infinitiv, må vi godta dem ved siden av disse variantene med å:

Skynd deg å bli ferdig! Skynd deg å melde deg på!

I forbindelse med komme er det ekstra god grunn til å velge og: Skynd deg og kom! Men Skynd deg å komme! brukes også.

Kategorier: Og eller å

Føre var, men føre-var-prinsippet

Hvordan skriver man uttrykket føre var? Er det med bindestrek? Eller heter det førevar? Og hva betyr det egentlig? Er det det samme som proaktiv?

Man skriver det rett og slett føre var i to ord. Det er trykk på både før- og på var. Men sammensetninger med ordet bør skrives med bindestrek, som føre-var-prinsippet.

Føre-var-prinsippet har siden 1987 blitt brukt om det som på engelsk heter the precautionary principle. Forurenser-betaler-prinsippet er et annet prinsipp på det samme fagområdet som gjerne kan skrives med to bindestreker.

Betydning

Føre var kan forklares med den mindre elegante frasen på forhånd aktpågivende, altså på vakt. På andre samfunnsområder brukes stivere ord som aktsomhet og forsiktighet om denne innstillingen (varhet).

Det heter at det er bedre å være føre var enn etter snar. Etter snar er å være rask når skaden er skjedd, og det er for seint. (Med et annet ordtak: Det er seint å snyte seg når nesen er borte/av.)

Å være føre var kan absolutt innebære å være proaktiv, men det dekker også forebygging mer allment. Det handler om å gardere seg mot fare, og da kan passivitet ofte være det beste «virkemiddelet» – altså å la være å gjøre noe risikabelt. Det motsatte har blitt kalt tut-og-kjør-prinsippet.

Opphav

Bedre føre var enn etter snar er et eldgammelt norsk ordtak. På trykk finner vi det først hos Asbjørnsen og Moe og i ordtakssamlingen til Ivar Aasen fra midten av 1800-tallet. Hos Aasen står det: D’er betre vera fyre var, en etter snar.

Dette er det eneste uttrykket i bokmål der preposisjonen/adverbet føre har hevdet seg; ellers heter det fore, forut, foran, før og annet. Føre er svært utbredt i norske dialekter.

Noen norske skribenter forsøkte seg i sin tid med fordanskede varianter som bedre forud varsom o.l., men de fikk ikke mange etterfølgere. Riktignok ble bedre fore var brukt en del før, men den norske varianten med ø har altså vunnet, mot betydelige odds.

Noe av forklaringen kan være at den har støtte i svensk. I en svensk-dansk ordbok finner vi bättre före var än efter snar, med forklaringen ‘det er bedre at være forklog end bagklog’. 

Visdommen i ordtaket er naturligvis internasjonal, så ordtaket finnes i mange varianter på flere språk. Eldre danske varianter finner vi hos Peder Syv (1682): Fore-viis far ikke ilde. Varnet ondt skader mindst. 

Førevis finnes forresten også hos oss (betre førevis enn ettervis), ved siden av føreklok, framsynt, forutseende og annet i den ene eller andre målformen eller begge.

Ordene i uttrykket og kombinasjonen av dem

Var betyr altså ‘oppmerksom; følsom; aktpågivende, varsom’. Mange skriver vàr eller vár, men det er ikke nødvendig å markere ordet med aksent eller noe annet for å skille det fra preteritum av å være. Man skjønner oftest hva som er ment.

Føre i den aktuelle betydningen henger nær sammen med før. På gammelnorsk het det henholdsvis fyrir og fyrr. Det er noe helt annet enn føre i skiføre (som henger sammen med å fare).

Hvis man uttaler føre var som førevar i ett ord (jf. førevis) blir førevarprinsippet (med trykk på før-) i og for seg riktig også. Det samme gjelder ettersnar. Men det er variantene med fullt trykk på var og snar som er de vanlige. Derfor er skrivemåtene føre var og føre-var-prinsippet anbefalt.

Er vi oppmerksom eller oppmerksomme på det?

Jeg vet at oppmerksom heter oppmerksomme i flertall (for eksempel: «Vi er svært oppmerksomme!»). Men hva når ordet står sammen med ? Skal uttrykket oppmerksom på bøyes til oppmerksomme på i flertall?

Det er valgfritt etter bli og være. Eksempel: Vi er oppmerksom(me) på dette!

Flertallsbøyning med -e er på frammarsj.

I det faste uttrykket med gjøre sløyfes flertallsbøyningen oftest: Vi gjør dere oppmerksom på det og det / De gjorde oss oppmerksom på det og det. Dette henger delvis sammen med at objektet ofte utelates: Vi gjør oppmerksom på det og det

Kategorier: Samsvarsbøyning

Øvrig eller øvrige familie?

Øvrige familie er et vanlig begrep i dødsannonsene i vår avis. Men er dette riktig formulering? Heter det kanskje øvrig familie? Det heter jo annen familie, ikke andre familie.

Dette er en forkortet variant av «den/hans/hennes øvrige familie». Det kan diskuteres om øvrige har en egen ubestemt form øvrig (à la annen til andre). Øvrig brukes så sjelden (bortsett fra i for øvrig) at vi nesten kan sammenligne det med synonymet resterende, som alltid har -e til slutt.

Annen/øvrig familie kan virke litt løst eller snaut. Den øvrige familien har mer til felles med formuleringene resten av familen og familien for øvrig.

Det må være tillatt å velge både øvrig og øvrige i den formuleringen du spør om. Man kan også koste på seg et ekstra ord, som i Oles øvrige familie. Da er det ikke noe som skurrer. Det er dessuten fullt mulig å skrive for eksempel de andre i familien, som er mindre stivt. Enda en mulighet er familien ellers, men det brukes mest i omtale.

 

Hvorfor fornorsker vi lånord?

Hvorfor trenger vi å fornorske ord som kolera og sjampanje? Kan vi ikke bare skrive ordene slik de skrives på f.eks. engelsk?

Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte.

Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales.

Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk.

Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har.

Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden.

Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningen.

Pågripa på nynorsk?

Kan ein bruka verbet pågripa på nynorsk? I Nynorsk ordliste står verbalsubstantivet pågriping, men ikkje verbet pågripe eller pågripa.

Ja. Pågripa er oppført i dokumentasjonsordboka Norsk Ordbok. Sidan 2016 har ordet òg stått på lista over ord av dansk og tysk opphav som kan førast opp i nynorske ordbøker og ordlister til skolebruk, da med merknad om at ordboka eller ordlista bør ha tilvising til meir tradisjonell uttrykksmåte.

Ordet har no kome inn i Nynorskordboka med definisjonen ‘arrestere (på grunnlag av mistanke); gripe; hekte’. (Merk at ein ikkje kan arrestera nokon utan mistanke eller dom.) I Jon Gisles Jusleksikon står det at anholdelse, pågripelse og arrestasjon er synonym.

Bøyinga er slik:

å pågripe/pågripa – pågrip – pågreip – har pågripe (oftast uttalt /har pågrepe/)

Det stemmer at verbet pågripa kom seinare inn i nynorsk enn partisippet pågripen og verbalsubstantivet pågriping.

Før skulle ein helst bruka meir folkelege synonym, som arrestera eller hekta, sjå dette utklippet frå ordboka Med andre ord av Magne Rommetveit: