Kategorier treff i 125 kategorier

Svar på språkspørsmål (920 treff)

Over – ny bruk av ordet

Jeg ser stadig oftere at folk skriver slikt som «han velger/foretrekker vin OVER øl». Kan man skrive sånn?

Det kan man nok, men det er helt unødvendig, og det kan bli oppfattet som dårlig norsk eller i verste fall feil. Det er ren oversettelse fra engelsk.

Språkrådet anbefaler ikke oversettelseslån fra engelsk der vi har fullgode formuleringer fra før.

Tradisjonelt heter det for eksempel:

Han velger heller vin enn øl
Han velger vin i stedet for øl
Han foretrekker vin framfor øl

 

Eg lev ikkje, eg lever

Mange skriv lev i presens på nynorsk. Kan det verkeleg vere rett?

Nei, det heiter eg lever, du lever, dei lever og så vidare.

Særskilt interesserte kan lese meir om bakgrunnen nedanfor.

Sterke og svake verb

Lever er presensforma til eit svakt verb. Svake verb har to stavingar i både presens og preteritum:

å leve – ²leverlevde 

Dette stemmer med dei fleste dialektane rundt i landet. Merk at lever i nynorsk tradisjonelt blir uttalt med tonem 2 (tostavingstonelag), altså som ²bønner, ikkje som ¹bønder. (Tonema er markerte med heva tal.) Tonelaget i lever er altså det same som i infinitiv å ²leve.

Sterke verb har på nynorsk éi staving både i presens og preteritum:

å lese – leslas
å ete – etåt 

Bokmål har ingen skilnad i presens i skrift. Presens har to stavingar anten verbet er svakt eller sterkt:

å lever – ¹lever – levde
å lese – ¹leser – leste
å lete – ¹eter – åt

Men merk at bokmål likevel har einstavingstonelag (tonem 1) i alle presensformene ovanfor. I historisk sett heilt svake verb, som å gjete, har presens derimot tonem 2 (lesse – ²lesser – lesstegjete – ²gjeter – gjette).
 
På bokmål kan ein altså ikkje sjå på ei presensform om verbet er sterkt eller svakt, men ein kan til ein viss grad høyre det. Tonem 1, einstavingstonelag, er vanlegast i sterke verb. (Grunnen er at desse verba ein gong i tida har hatt éi staving i presens.) Men dersom ein alltid omset presensformer som har tonem 1 på bokmål, til einstavingsformer på nynorsk, blir det av og til gale.
 
Talt bokmål har nemleg «sterkverbstonelaget» tonem 1 i presens av mange svake verb; til dømes er det mange som seier ¹maler i presens både om det kattar og kvernar gjer (å male – mel – mol på nynorsk, sterkt verb), og om det handverkarar og kunstmålarar gjer (å måle – ²målar – måla på nynorsk, svakt verb). Å skrive eg lev er altså som å skrive eg mål.
 
Hadde ein på bokmål uttalt jeg lever som andre svake verb (som jeg ²hever og jeg ²bever), ville vi ikkje så ofte sett eg lev på nynorsk.
Kategorier: Bøying av verb

Hen

Kvar kjem pronomenet hen frå? Kan ein bruke hen for å vise til ein tenkt person utan omsyn til kjønn? Korleis ser objektsforma av hen ut?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen har kome inn i norsk dei siste åra og blir brukt i to litt ulike tydingar. I juni 2022 kom ordet òg inn i rettskrivingsnormene for nynorsk og bokmål. Hen har kome inn i norsk frå svensk, der det blei lansert i 1966 og teke inn i Svenska Akademiens ordlista i 2015. Inspirasjonen for ordet kjem frå det finske pronomenet hän.

Hen, vedkomande, han eller ho

Når vi treffer på pronomenet hen i tekstar, er det ofte i samanhengar der ein ikkje treng å spesifisere kjønn, som her:

Blir studenten teken i fusk, kan hen bli utestengd frå studiestaden i fem år.

Her viser vi til eit menneske eller ei gruppe menneske utan omsyn til kjønn.

Tradisjonelt har ein gjerne brukt han eller vedkomande i slike tilfelle, men det er ikkje like vanleg i dag. Språkrådet har tilrådd ho eller han. Både vedkomande og ho eller han er framleis klart vanlegare enn hen. Ein del språkbrukarar synest likevel at det kjønnsnøytrale hen er praktisk å bruke i slike tilfelle. Det er ingenting i vegen for å bruke hen på denne måten, heller ikkje i tekstar frå det offentlege, men er ein i tvil om kva for eit kjønnsnøytralt uttrykk som høver best i ein viss samanheng, tilrår Språkrådet ho eller han (eller han eller ho). Ein kan dessutan ofte skrive om til fleirtal: «Studentar som blir tekne i fusk, kan bli …».

Hen brukt spesifikt om ein person

Pronomenet hen kan òg brukast om spesifikke einskildpersonar, som her:

Hen er fødd i 1991 og definerer seg som ikkje-binær.

Ordet kan altså brukast om einskildpersonar som ikkje kjenner seg heime i det tradisjonelle tokjønnssystemet. Men merk at ikkje alle i denne gruppa ønskjer å bli omtalte som hen, så ein er nøydd til å sondere terrenget. Generelt er det viktig å understreke at det ikkje er eit ein-til-ein-tilhøve mellom personleg pronomen og kjønnsidentitet.

Objektsform og eigeform

Hen har same form uansett om det står som subjekt eller objekt, så det blir altså slik:

Hen var her i går.

Eg har ikkje sett hen her på lenge.

Eigeforma av hen dannar vi ved å leggje til -s:

Eg har gløymt namnet hens.

Eit anna hen

Konteksten vil i dei aller fleste tilfelle gjere det klart om vi har å gjere med pronomenet hen eller adverbet hen, som i «Kvar skal du hen?». At to eller fleire ulike ord har same skrivemåte og same uttale, såkalla homonymi, er svært vanleg i språket. Av og til kan homonymi føre til misforståing, men det skal godt gjerast å forveksle pronomenet og adverbet hen.

Hokjønnsord på -ar i fleirtal (elvar, øyar) og hankjønnsord på -er (gonger, stader)

Eg har lært på skulen at hankjønnsord har -ar/-ane i fleirtal og hokjønnsord -er/-ene. Men eg har lagt merke til at mange ord i nynorsk bryt med dette mønsteret. Døme: stader og gonger og elvar og myrar. Det stemmer bra med talemålet mitt, men eg skjønar ikkje kva som er regelen.

Skuleregelen stemmer, men mange ord kan framleis ha «uregelrett» bøying. Det finst ikkje nokon regel som forklarer unntaka; ein er nøydd til å gjere seg kjend med dei orda det gjeld.

Difor har vil laga nokre lister der nesten alle orda av av denne typen er nemnde. Du kan hoppe til listene eller lese litt om bakgrunnen fyrst. For dei ekstra utolmodige har vi sett opp to kortlister rett nedanfor. 

Hokjønn -ar/-ane: alle ord på -ing (obligatorisk) pluss mellom anna desse einstavingsorda:

  • elv, hei, myr, vik, øy, øks
  • helg, år

Hankjønn -er/-ene: valfritt alle ord på -a og -nad pluss mellom anna desse einstavingsorda:

  • stad, ven, gjest
  • gris, sau
  • rett (som i matretter, ikkje menneskerettar!)
  • gong, streng, veng, legg, rygg
  • benk, bekk, drikk/drykk, flekk, sekk
  • (føre)mon, (med)lem(m)

Legg merke til at vi her berre snakkar om sterke hankjønns- og hokjønnsord, slike som har éi staving i ubunden form eintal (stad, øy). (Samansetningar med desse orda blir sjølvsagt bøygde på same vis som orda åleine: halvøyar, ryggsekker.

Historisk bakgrunn

Den bøyingsendinga som vitnar klårast om kva grammatisk kjønn (genus) eit ord har i norsk, er eintalsendinga (sola, hunden, landet). Fleirtalsendinga i hankjønn og hokjønn (-ar, -er) er ikkje heilt avhengig av genus. Samanhengen (i fleirtal) var endå mindre fast i gammalnorsk. Langt attende i språkhistora hadde vi noko dei kallar stammebøying eller stomnbøying. Til dømes var mange ord såkalla i-stomnar; og dei vart bøygde med -ir, som seinare vart til -er, same kva kjønn orda hadde. Ei stor undergruppe av hokjønnsorda var dei såkalla ō-stomnane; dei fekk ar-bøying. 

Då Ivar Aasen samla inn dialektprøver på 1800-talet, fann han dei gamle bøyingsmønstra i store delar av landet. I mange ord har bøyinga halde seg til no. 

Fram til 2012 var dei «uregelrette» formene hovudformer i nynorsken, det vil seia at dei var obligatoriske i læreboknormalen, men dei vart flittig nytta elles òg, for dei hadde godt grunnlag i bygdemåla. Det var dei vanlege formene i det vi kan kalla hovudstraumsnynorsken. Men i 2012 vart dei regelerette formene jamstilte, og i dag er brukssituasjonen noko uklår. Merk at den gamle bøyinga aldri har stått like sterkt i alle orda.

Hokjønnsord med -ar/-ane

Det finst eit obligatorisk unntak frå -er/-ene i fleirtal av hokjønnsord, nemleg alle ord på -ing. Dei skal bøyast som dronning i fleirtal: dronningar – dronningane

Dei orda som (valfritt) kan bøyast med -ar/-ane i fleirtal, mot hovudmønsteret, er ikkje mange. Vi grupperer dei fyrst etter forbokstaven:

brik (brikar)
elv (elvar)  erm (ermar)
gyger (gygrar)
hei (heiar)  helg (helgar)  herd (herdar)
kleiv (kleivar)  kvern (kvernar)
lever (levrar)
merr (merrar)  mjødm (mjødmar)  myr (myrar)  møy (møyar)
never (nevrar)
onder (ondrar)
reim (reimar)  rim (rimar)  rip (ripar)  røy (røyar)  røyr (røyrar)  røys (røysar)
seter (setrar)  sild (sildar)  spik (spikar)
vik (vikar)
øks (øksar)  ørn (ørnar)  øy (øyar)
år (årar)

Om det blir lettare å hugse på den måten, kan ein dele gruppa inn etter tydingsområde. 

  • noko i landskapet: elv  hei  kleiv  myr  røys  vik  øy
  • dyr: gimmer  merr  røy  sild  ørn
  • menneske eller menneskeliknande skapningar: gyger  møy
  • noko i, på eller nær kroppen: erm  herd  lever  mjødm  røyr  år
  • ting knytte til tradisjonelt liv på garden eller i naturen: brik  kvern  never  onder  reim  rim  rip  seter  spik  øks  år
  • anna: helg

Landskapsorda er kanskje dei viktigaste, for desse orda er like aktuelle no som før, og ein finn dei att i mange stadnamn.

Fleire ord før

Fram til 2012 hadde vi òg ein del ord med ein gammal j i fleirtal: fit (fitjar, no fet – feter), hes (hesjar, no berre heser), il (iljar, no berre iler), vid (vidjar, sjeldan; no berre svakt substantiv vidjevidjer). Før 1938 var det endå fleire ord i denne gruppa, mellom anna kløv (kløvjar) og skjel (skjeljar; no berre skjeler eller i inkjekjønn: skjel).

Bli ikkje overraska om du finn børar/byrdar, flisar, geilar, grindar, hindar, hitar, leinar, senar, sneisar, strindar eller svillar i eldre tekstar. Dette var rekna som korrekt før i tida.

Hankjønnsorda med -er/-ene

Vi ser her bort frå ord med omlyd i rota, som nagl – negler, fot – føter. Desse har obligatorisk -er/-ene.

Lånord på -a, som villa – villaer, sofa – sofaer treng vi heller ikkje ramse opp. Alle har valfritt -er/-ene

Det same gjeld ord på -nadsøknader – søknadene, lagnader, lovnader, månader osv. (Merk: tradisjonelt helst uttalt /søkna’/ – /søkna’ne/ osb., altså med stum d.)

Vi listar berre opp einstavingsorda. Dei vanlegaste er gonger og stader. Vi grupperer dei etter siste bokstav i stomnen:

  • led (= ledd n.)   sed (seder og skikkar)  stad 
  • lem (på kroppen)  medlem
  • føremon  mon  ven
  • gris  sau
  • brest  gjest  lest (holmål)
  • let (farge)  lut (del)  rett (matrett)
  • vev

(Vener, lemer, leter og (føre)moner kan òg skrivast venner, lemmer, letter og (føre)monner. Luter er det same som lotter.)

Om lag helvta har stomnutlyd på g eller k.

  • hegg  klegg  legg  nekk (reinskalv)  rygg  stegg  vegg
  • dreng  gong  sleng  sting  streng  veng
  • bekk  drikk/drykk  flekk  rykk  sekk
  • benk  skjenk
  • belg  svelg (slurk)
  • stilk
  • serk
  • veik (i lampe)  øyk 

(Drikker og venger kan vere vanskeleg å skilje frå fleirtal av hokjønnsorda drikke og vengje.)

Konsonantane g og k vart før i tida gjerne palataliserte til j og kj framfor ein fremre vokal som e; difor høyrer ein former som /bekkjer/ og /sekkjer/ i dialektane (oftast saman med /bekkjen/ og /sekkjen/ i eintal). Palatalisert uttale heng nøye saman med formene på -er/ene

Til slutt har vi nokre ibuarnamn: -bygger (t.d. selbygger), daneregder, sygner, teler, -værer (t.d. lomværer). I eldre nynorsk òg døler. (Eit par av desse, tele og dane, har tostavingsform i eintal.)

Fleire ord før

I eldre nynorsk kunne òg bjørn, høl (fl. høljar), kost (mat, val), rev, lekk, løk (djup/stille bekk) og veg bøyast med -er.

Kategorier: Bøying

Derimot – tvilsom bruk av ordet

Jeg lurer på om ordet derimot er brukt på riktig måte her: 

1) De dro for å filme videoer av undervannsstunt til TikTok og YouTube. Det gikk derimot ikke helt som forventet.

2) NN har lang erfaring som øre-nese-halsspesialist. Han har derimot aldri vært borti pasienter med hvitløkfedd sittende fast i nesen.

3) Jeg har hørt mangt om mye, men ørene har derimot ikke falt av.

 

Nei, her skapes det falske motsetninger i teksten. I eksempel 1 kunne ordet bare vært sløyfet, i eksempel 2 kunne men vært brukt i stedet, og i eksempel 3 kunne det stått likevel, ennå eller begge deler.

Nærmere om 1: Det finnes en slags motsetning mellom det å dra for å gjøre noe og at det ikke gikk som ventet, men det er ikke en tydelig derimot-motsetning. Uventede konsekvenser står jo ikke i motsetning til årsaken (handlingen å dra), men til forventningen, og den er ikke nevnt til venstre.

Om 2: Det er ingen motsetning mellom det å ha lang erfaring og det å ha vært borti et spesielt tilfelle, snarere tvert imot. Skal den andre setningen stemme, må den første f.eks. handle om hva NN faktisk har vært borti.

Om 3: På grunn av munnhellet «man skal høre mye før ørene faller av» finnes det riktignok en motsetning mellom det som står foran kommaet, og det at ørene ikke har falt av. Men denne motsetningen er ikke formulert i setningen. Skal siste del stemme, må første del handle om noe som står i motsetning enten til ører eller til det å falle av.

Problemet er altså at det som kommer etter derimot, mangler en direkte motsats til venstre for derimot. Derimot er riktig bare hvis motsatsen er på samme nivå og eksplisitt formulert. Det er ikke nok at man kan tenke seg en motsats.

Motsetningskoplinger

Derimot er en tekstbinder, nærmere bestemt et ord som kopler sammen motsetninger (antiteser). På fagspråket kalles slike ord adversativkoplinger (motsetningskoplinger). Derimot og tvert imot binder sammen tydelig formulerte motsetninger. Når motsetningsforholdet er av et mer ullent slag, bruker vi andre ord, som det enkle og greie men og det litt stive imidlertid

Bruken av imidlertid (i skrift) har lenge vært minkende. Ordet kan ofte med fordel sløyfes eller skiftes ut med men, og noen ganger kan det skiftes ut med derimot. Men derimot bør ikke brukes som standardavløser for imidlertid.

Flere eksempler

I ytringer med derimot finner vi ofte en nektelse uttrykt med adverbet ikke. Her er noen eksempler med innledende nektelse:

  • Jeg er ikke sur. Jeg er derimot sint! / Derimot er jeg sint!
  • Jeg er ikke sur, men jeg er sint!
  • Jeg er ikke sur, imidlertid er jeg (ganske) sint! 
  • Jeg har ikke hørt mye om Ole. Kari, derimot, har jeg hørt mye om. / Derimot har jeg hørt mye om Kari. / Kari har jeg derimot hørt mye om.
  • Jeg har ikke hørt mye om Ole, men jeg har (derimot) hørt mye om Kari.
  • Jeg har ikke hørt mye om Ole. Jeg har imidlertid hørt mye (rart) om Kari.

Det er egentlig ingen grunn til å bruke imidlertid der derimot eller men fungerer bra, som her.

Her er et eksempel på at to verb kan settes i motsetning til hverandre:

  • Jeg har ikke sett mye til Kari i det siste. Derimot har jeg hørt mye om hva hun har drevet med. 

Nedenfor kommer motsatsen/nektelsen til høyre i form av et slags antonym, altså det motsatte av et synonym. (En vriompeis er jo per definisjon ugrei.) Som vi også har sett ovenfor, kan derimot plasseres flere steder i ytringen:

1) Kari er grei. Ola, derimot, er litt av en vriompeis.
2) Kari er grei. Ola er derimot litt av en vriompeis.
3) Kari er grei. Derimot er Ola litt av en vriompeis.

Alternativ 1 er mest logisk tilfredsstillende, men få vil reagere på alternativ 2. Alternativ 3 er mer tvilsomt i skrift, men uttalt med trykk på Ola fungerer det greit.

Underlag for varme kjelar

Finst det noko norsk ord for ei korkbrikke, fjøl eller liknande til å setje varme gryter og panner på? Eg har sett det omtalt som «dings til å sette varme ting på», men det verka no litt tungvint. 

Nokre ord for slike brikker er bordskånar, gryteunderlag, varmebrikke. Meir spesielle innretningar er rist og brannfot

Eit nykonstruert ord for det same er hambus. Det vart lansert i radioprogrammet Mamarazzi i 1999. 

I Nomenklatur for drikkestell (1983) finn vi dette:

Kategorier: Annet Fagtermer

Et iskaldt glass melk

Kan man si «et iskaldt glass melk» når det egentlig er melka som er kald, ikke glasset?

Uttrykksmåter som «et iskaldt glass med melk» og «en varm kopp med kaffe» er ikke uvanlige i talemålet, og de kan uten videre godtas i de fleste sjangrer og sammenhenger.

Uttrykket et glass melk er en såkalt mengdehelhet bestående av mengdeordet et glass + artsordet melk. Det du reagerer på, er altså at adjektivet iskaldt står til mengdeordet i stedet for til artsordet (melk).

Men det er rimelig å se det slik at adjektivet står til helheten (glasset med melk), og da er uttrykksmåten mer logisk tilfredsstillende. 

Hvis du vil lese mer om dette, kan du slå opp i Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (Universitetsforlaget 1987), side 192. Vinje nevner der formuleringen «en sterk kopp med kaffe», som han vil godta. Noen vil nok skille etter sjanger. 

Mellomrom føre C for celsius?

Korleis refererer ein korrekt til temperaturar (grader celsius)? Er den rette skrivemåten 200°C eller 200 °C? Skal det vere mellomrom mellom talet og gradsymbolet eller ikkje? 

Det kan skrivast 200° eller 200 °C.

Dersom C-en er med, skal det altså vere eit mellomrom etter talet. Bruk såkalla hardt mellomrom, så skil ikkje talet og teiknet lag ved lineskift. 

Regelen er altså den same som for prosent: 100 %.

Krøllalfa

Kva kallar ein teiknet @? Kan det kallast «ved»?

Språkrådet har vedteke krøllalfa som namn på teiknet @.

Ordet krøllalfa har vi i fyrste rekkje bruk for når det skal gjevast munnleg melding om e-postadresser. Då er det viktig at spesielle teikn blir omtalte på ein eintydig måte. Eksempel:

ole punktum olsen krøllalfa ruskogrask punktum enno

Dette gjev

ole.olsen@ruskogrask.no

Om ein skifter ut krøllalfa med ved eller noko anna tvitydig, risikerer ein at det blir teke bokstavleg. Ved kan lett bli oppfatta som bokstavrekkjefølgja <ved>.

Kategorier: Dataord E-post

Fleire hjelpemiddel og lækjemiddel

På mange statlege nettsider kan ein lese om lækjemidlar og hjelpemidlar. Det må vel vere gale? 

Ja, det er gale. Det rette er fleire hjelpemiddel og fleire lækjemiddel

Inkjekjønnsordet middel heiter middel i fleirtal: eit middelfleire middel, nett som eit husfleire hus. Vi får:

eit hjelpemiddel – hjelpemiddelet – fleire hjelpemiddel – alle hjelpemidla
eit lækjemiddel – lækjemiddelet – fleire lækjemiddel – alle lækjemidla

Ord som (eit) middel ikkje må forvekslast med 

Det finst to hankjønnsord som minner om inkjekjønnsordet middel

Det eine er (ein) midel ‘kapital, formue’. I fleirtal tyder det ‘pengar’. Rett nok kan midlar (pengar) vere nyttige middel, men ein må ikkje blande saman orda.

Det andre er middel ‘gjennomsnitt; middeltal’, som sjeldan blir bøygt med artiklar. Det er det ordet vi har i den gamle genitiven middels. Før heitte det helst medel og medels i nynorsk.

Uttale av sæd og væpnet

I radioen er det nå mange som uttaler ordene sæd og væpnet med æ-lyd. Hvordan kan det ha seg? Jeg hørte aldri noe annet enn e-uttale før.

Du har rett i at /sed/ og /vepne/ har vært det vanlige både i vanlig talemål og i uttale av bokmål og nynorsk

Her har det altså vært et tradisjonsbrudd i talemålet. Tydeligvis må mange ha lært disse ordene først gjennom lesning, og så har de tatt i bruk en rein leseuttale. 

I rettskrivinga bruker vi ofte æ i ord (eller former) som har sammenheng med ord (eller former) med å. Eksempler: 

  • ås (gud) heter i flertall æser
  • væte og væske har sammenheng med adjektivet våt
  • væpne kommer av våpen
  • sæd har sammenheng med verbet (å) så

Historisk er æ en såkalt i-omlyd av å. 

Det er oftest ikke noe i veien for å uttale ord med e og æ etter etter dialekten (altså med e for æ og æ for e der det måtte falle naturlig), men dialektgrunnlaget for /sæd/ og /væpne/ er tynt. Et enkelt råd er å bruke uttalen av væte og væske som mønster for uttalen av sæd og væpne

Det er ikke så rart at vi har hatt et tradisjonsbrudd i uttalen av sæd. Inseminasjon er jo ikke noe vanlig samtaleemne rundt kjøkkenbordet. Skriftuttalen med d røper at dette ikke er noe gammelt folkemålsord, men snarere en fagterm. Den stammer fra skriftfellesskapet med dansk. I særnorsk tradisjon har vi det beslektede intetkjønnsordet sæde med stum d, men det er reservert for planteriket. For dyresæd brukte man før helt andre ord.

En fordel med skriftuttalen /sæd/ er at ordet blir lettere å skille fra sed, som i sed og skikk og sedvane. Men det forutsetter at alle tar i bruk skriftuttalen, og det er både urealistisk og urimelig. Og uansett må vi leve med at /veske/ kan stå for både veske og væske

 

Oster, viner osv. med stor eller liten forbokstav?

Hvilke regler gjelder for stor og liten forbokstav i navn på oster, viner og andre mat- og drikkevarer?

Hvis betegnelsene står for sorter/typer og ikke varemerker, skal det være liten forbokstav. 

Det heter altså gruyère, roquefort, gouda (el. gauda), calvados, tabasko(saus). Det skal være liten forbokstav også når førsteleddet i ordet stammer fra et egennavn: gudbrandsdalsost, johannesbrød, ringerikspoteter.

Også vin- og brennevinssorter skrives med liten forbokstav: rødvin, beaujolais, sherry, madeira, sjenever, vermut, konjakk, akevitt. Merk at de enkelte vinmerkene (varemerkene) får stor forbokstav: Château de BoscSanta Carolina, Martini Bianco, Gammel Reserve, Courvoisier Very Special.

Et par eksempler kan illustrere dette: Dynk kakebunnen med litt sherry; bruk gjerne Bristol Cream.

Til denne retten passer det godt med akevitt, for eksempel Gammel Reserve.

Traust = solid og pålitelig

Nylig snakket jeg med en som klaget over at både været og landet var traust og grått. Jeg tror han med traust mente trist eller trøstesløst. Er det riktig bruk av ordet?

Tradisjonelt sett er trausthet nærmest det motsatte av tristhet og trøstesløshetTraust er i slekt med tro/tru og det engelske trust (jf. trofast og trustworthy). Trauste ting er sterke, solide og slitesterke. Trauste folk er støe og pålitelige. Men vi har registrert den samme tendensen til betydningsendring som du har. 

«En traust sliter» er altså opprinnelig en hedersbetegnelse. Den nye og negative betydningen hadde neppe oppstått hvis trausthet stod like høyt i kurs hos alle. 

Den negative betydningen av traust var svært uvanlig før år 2000. Det er fremdeles bare de positive betydningene som er ført opp i Bokmålsordboka og Nynorskordboka (per juni 2022).

En avledning av traust er å trøste, som opprinnelig betyr å sette mot i og gjøre sterkere/traustere. Å trøste seg til noe = å driste seg til.

 

 

 

 

Ikkje apostrof føre årstal

Kva er rett skrivemåte for årstal som er skrivne med berre to siffer, '97 eller 97?

Det rette er 97. Ein skal ikkje bruke apostrof i slike tilfelle.

Kategorier: Apostrof

Ikke apostrof etter engelske ord

Skal jeg bruke apostrof før genitivs-s-en etter engelske ord?

Nei, bruk s på vanlig måte.

Det heter for eksempel «Microsofts kontorer i Oslo» og «Wodehouses romaner».

Hvis det engelske ordet står i flertall, altså med s-endelse, blir det apostrof etter: «Aker Solutions' treningssenter» (eller bedre: «treningssenteret til Aker Solutions»), «New York Times' kritikerfavoritt».

Perimeter: kjønn og kringvern

Jeg har lest korrektur på en tekst for Forsvaret og rettet perimeteret til perimeteren. De sier at det er feil. Hva er riktig?

Perimeteren er riktig, selv om intetkjønnsformen er etablert i Forsvaret.

I Bokmålsordboka finner vi

I perimeter m3 (fra gr. av peri- og meter) omkretsen av en mangekantet figur

II perimeter n. (se II -meter) apparat til å måle øyets synsfelt med

Ordet for apparatet har altså intetkjønn. Det blir en parallell til termometeret (intetkjønn) og diameteren (hankjønn).

I Forsvaret brukes ordet i forbindelse med kringvern (perimeter defence), og da er det opplagt betydning I ovenfor, altså hankjønnsordet, vi har med å gjøre. Jamfør også svensk perimetern og dansk perimeteren.

Men de militære har nok ikke vært så opptatt av det opphavet perimeter har som hankjønnsord i plangeometrien. De har skiftet kjønn på det. Det samme ser vi hos oversettere av spenningslitteratur fra engelsk. Enkelte ordbøker har bidratt til forvirringen. 

Kategorier: Grammatisk kjønn

Historisk presens: bruk og misbruk

Når bør man bruke historisk presens, og hvor konsekvent må man være?

Det finnes nok ikke noe enkelt svar på dette. Man bør kjenne konvensjonene i sjangeren, unngå ytterligheter, føle seg fram og ikke minst passe på timingen.

Historisk presens er gammelt. I gammelnorsk vekslet man meget fritt mellom presens og preteritum, ofte tilsynelatende umotivert. I moderne norsk brukes historisk eller «dramatisk» presens mer målrettet for å gi liv til fortellingen. Man slår gjerne over i presens idet handlingen spisser seg til. Det er blitt sammenlignet med å zoome inn på et motiv.

Stort sett er historisk presens et kurant virkemiddel, men i sportsspråket er det blitt så mye av det gode at mange irriterer seg, med rette. For mye historisk presens kan bli masete og overdramatisk. Preteritum uten variasjon kan på sin side bli litt kjedelig i lengden, men det må regnes som det normale i sakprosa.

Det er om å gjøre å finne en passende dose dramatisk presens og legge inn skiftene der det er mest naturlig.

Mer om historisk presens kan du lese i Norsk referansegrammatikk, s. 556–558.

Kategorier: Bøying av verb

Æ, ø og å i internasjonal sammenheng

Finnes det en «korrekt» erstatning for de særegne norske bokstavene æ, ø og å i internasjonal sammenheng? Jeg tenker da spesielt på navn i e-postadresser.

Det finnes en norsk standard (NS 4129:1995) «Kontordokumenter og blanketter. Utforming» der dette mønsteret er tilrådd:

æ > a   (Næs > Nas)
ø > o    (Løland > Loland)
å > a    (Aas > As)

I 2003 tilrådde Uninett det samme for e-postadresser. Språkrådet og mange andre institusjoner praktiserer dette. 

Ellers er det sterk tradisjon for rekka ae, oe og aa. Ulemper med den er at oe kan forveksles med oe i navn som Hoel, mens aa i utlandet kan oppfattes som lang a i stedet for å. En annen løsning er ae, o og a. Det finnes ingen lytefri løsning.

Domenenavn med særnorske tegn

I dag er det mulig å ha domenenavn med særnorske tegn. Se nettsidene til Norid. Men dersom de skal erstattes med standardtegn, er tilrådingen den samme som nevnt over. 

Språkrådet opererer med både sprakradet.no og språkrådet.no som domenenavn.

Andre sammenhenger: Bruk æ, ø og å!

Hvis vi ser bort fra etablerte geografiske og historiske navn (som Gothenburg og Haakon the Good), bør norske og nordiske personer og bedrifter beholde skrivemåten i en engelsk tekst. Man kan i dag lett bytte tastatur i skriveprogrammet eller få fram de tre vokalene på annen måte.

Er alle velkommen eller velkomne?

Heiter det at alle er velkomne, eller at alle er velkommen? Og er alle ønskt eller ønskte velkommen/velkomne?

I nynorsk er alle helst velkomne, med fleirtalsbøying. I bokmål er det valfritt, men den ubøygde forma velkommen er den vanlege i mange uttrykk, same kor mange som er velkomne. Sjå døma i Nynorskordboka og Bokmålsordboka.

Velkommen eller velkomen er eit adjektiv som er laga av perfektum partisipp kommen/komen (valfrie former). Slike samansetningar blir stundom kalla «uekte partisipp».

Nynorsk

I nynorsk skal tradisjonelt både perfektum partisipp (ekte og uekte) og adjektiv helst bøyast i kjønn og tal etter det ordet dei står til:

  • Han vart ønskt velkom(m)en.
  • Alle vart ønskte velkomne.

Slik var det i den såkalla læreboknormalen før. Utanfor den kunne ein sløyfe samsvarsbøying i partisipp av svake verb som ønskje. I dag er det valfritt med samsvarsbøying av svake partisipp (som ønskt(e)), medan samsvarsbøying av adjektiv og partisipp med «sterke» endingar (som kome, komen, komne) er obligatorisk. 

Det er altså dette som gjeld no:

  • Alle er velkomne.
  • Alle vart ønskt(e) velkomne.

Når ein helsar fleire, kan ein i tråd med dette seie:

  • Velkomne!

Underforstått:

  • Velkomne skal de vere!

Det er forresten mykje vanlegare å ha trykk på fyrste stavinga i nynorsk enn i bokmål.

Bokmål

Bokmål har ikke samsvarsbøyning av partisipp, bare av adjektiv. Uekte partisipp bøyes som adjektiv, så det taler for alle er velkomne (jf. «alle er velstelte»). Men så kommer en annen faktor inn: Å være velkommen og å bli ønsket velkommen er så faste fraser at partisippet ofte ikke bøyes. Vi kan sette det opp slik:

  • Alle er velkomne/velkommen.
  • Alle ble ønsket velkommen. Hun ønsket/hilset dem alle velkommen.
  • Velkommen alle sammen!
  • Dere er velkommen (velkomne).

Gulf, golf og bukt

Jeg har sett Mexicogulfen med -u- på flere kart. Er det Språkrådet som har bestemt at det skal skrives Mexicogolfen? Når amerikanerne sier gulf, så høres u-en ut som en o. Er det det som ligger bak den norske skrivemåten med o?

Nei, det er ikke amerikansk uttale som dikterer norsk rettskrivning. Fasiten finnes heller ikke nødvendigvis på et kart. Det har alltid hett golf i norsk, og ikke minst Golfstrømmen. Språkrådet har ikke funnet opp formen, bare stadfestet den. 

Ordet golf vært brukt i dansk og norsk med o i lange tider før det fantes noe Språkråd. Skillet mellom golf og gulf er altså ikke som det mellom golv og gulv, der u-en er den gamle «fine» varianten som samsvarer med dansk. Golf skrives golf også i dansk, svensk og tysk (Golf i tysk). I fransk skrives det golfe, i italiensk og spansk golfo. Opphavsordet er gresk kolpos ‘bukt’.

Det er under senere engelsk innflytelse at varianten med u har spredd seg, i den grad at mange nordmenn til og med uttaler ordet med ren (uengelsk) u. Du kan for eksempel se etter på ordnet.dk og søke på nb.no for å studere utviklingen. (Prøv med «den persiske golf», «den meksikanske golf» og «golfen ved» og tilsvarende «gulf» og «gulfen».) Det er ikke så rart at den engelske varianten har fått stor betydning for hva folk kaller bukter der USA har gjort seg sterkt gjeldende.

Den østlige bukta som er mest aktuell, er den som på norsk heter og bør hete Persiabukta (eller Den persiske bukt). Vi kommer riktignok ikke utenom ord som Golfkrigen og golfstatene (på grunn av the Gulf war og og the Gulf states), men vi får nøye oss med bukta om vi ikke har begge endene. Det har dessuten den fordelen at Golfen blir entydig for Mexicogolfen.

Her er mer om emnet, fra Språknytt 1987:

 

 

 

Skraldning og dumpster diving

I miljøbevegelsen i Norge er aktiviteten dumpster diving blitt ganske vanlig. Det er snakk om skrotsanking/søppelsanking med (gjen)bruk for øye. Hva bør det hete på norsk?

Søppeldykking er mest brukt. Det er en form for søppelsanking (som altså er et videre begrep).

Konteinerdykking/containerdykking er også foreslått. I tillegg har vi søppelslang. Det er et godt ord, men det er vanskelig å lage et greit ord for «folk som går på søppelslang» (jf. søppeldykker).

Andre elementer som kanskje kunne ha vært brukt, er auk (jf. matauk) og rasking, jf. å raske med seg og raske i betydningen ‘rote i avfall for å finne fôr’.

Nordisk ellers

På dansk heter fenomenet å skralde (skraldning), og skralling ble fort tatt i bruk på norsk da fenomenet ble kjent. Fordelen med dette ordet er at det er kort, og at det kan brukes både om aktiviteten (å skralle) og om dem som utøver den (skrallere). Problemet er at det mangler klangbunn i norsk. Det spiller nemlig på det danske skraldespand og andre skralde-ord som vi ikke har her hos oss.

Svenskene har visst ikke sluttet seg til skrallingen, men holder seg til sopdykning og containerdykning.

På islandsk er gámagrams noe brukt (gámur er konteiner og grams er gramsing).

Hva skjer med at hvorfor forsvinner?

Jeg hører stadig oftere formuleringen «Hva skjer med at …». Jeg lurer på hvorfor folk snakker slik. Med andre ord: «Hva skjer med at de snakker sånn?»

Årsaken kan være påvirkning fra engelsk, der liknende formuleringer har vært vanlige i lengre tid.

Hva er dette nye?

Vi har ganske nærliggende formuleringer i norsk fra før. Det er jo helt vanlig å si «Hva skjer med det og det?» (f.eks. «Hva skjer med oss når vi dør?»).

Det nye er at «det og det» i eksempelet ovenfor kan være en at-setning.

Uttrykksmåten er helt fraværende i trykte kilder før år 2000 (se bokhylla.no). Det tidligste treffet er i Romerikes Blad 30.4.2020, der uttrykket er omtalt i et intervju med ungdommer om språk:

– Hvilke ord bruker dere fordi dere ikke liker dem?
– «Hva skjer med at» synes jeg høres helt rart ut, sier Carina.

Uttrykket kan sees som en ny måte å komprimere en lengre tanke på. Eksempel:

Fullstendig tanke: Hva er det som skjer med språket for tida? Folk snakker så rart, men hvorfor gjør de det? At det går an!
Før uttrykt for eksempel slik: Hvorfor (i all verden) snakker folk så rart (for tida)?
Nå også slik: Hva skjer med at folk snakker så rart?

Praktisk syntaktisk grunn

En annen relativt ny formulering som trolig skriver seg fra oversettelse, er «Hva er dette med at …». Det nye med begge formuleringene er at man kan innlede med det generelle og spontane utbruddet «Hva …?» og fullføre spørsmålet uten å begynne på en ny setning. Med at-setningen slipper vi dessuten den omvendte ordstillingen som hvorfor-spørsmål krever. Vi kan holde oss til subjekt + verbal (folk snakker) i stedet for verbal + subjekt (snakker folk).

Andre grunner

Både overraskelse og aktualitet (jf. «i all  verden» og «for tida») er innbakt i den nye formuleringen. Man kan i tillegg få formidlet mye indignasjon med et trykksterkt og uttværet «skjeeer».

Selv om spørsmålet har en underlig logikk og er klart mer omstendelig enn «Hvorfor snakker folk så rart?», er det både uttrykksfullt og lett for avsenderen å formulere. Funksjonen er snarere å uttrykke en holdning enn å be om et svar; det er altså et retorisk spørsmål. Det er kanskje derfor mange godtar en såpass rar spørsmålsstilling.

Men alt dette kan være overtolking. Det ganske nye «Hva skjer 'a?» svarer til «What's up». Engelsk har utvidelsen «What's up with [det og det]?», og av og til «What's up with [den og den] doing that?», som kan oversettes med en at-setning. «Hva skjer med at …» har festet seg i en periode med store mengder oversettelseslån fra engelsk.

 

Ses eller sees? Gis, fås, tas?

Heter det ses eller sees? Anses eller ansees? Enn gis, fås, tas? Eller skal det være gies, fåes, taes?

I rettskrivningen fra 2005, som er den gjeldende, kan verb som slutter på rotvokalen, bare få -s, ikke -es. Altså:

gis, fås, tas, nås osv.  

Unntak:

sies
sees/ses

Merk at presensformen alltid er lik infinitivsformen:

å sees – vi sees
å ses – vi ses
å tas – det tas

Å tas eller se(e)s med infinitivsmerke (å) brukes ikke så mye, men det er den samme formen (passiv infinitiv) vi har etter hjelpeverb: skal tas, må se(e)s.

Du finner de samme opplysningene ved å slå opp i Bokmålsordboka og trykke på «Vis bøyning».

Kategorier: Bøying av verb

Trøste og bære

Jeg ser i ordboka at dette heter «trøyste og betre» i nynorsk. Betyr det at det egentlig skulle hett «bedre» i bokmål? 

Det kan man kanskje si, men det nytter ikke å endre på skrivemåten nå. Betre/bedre er her en rest av ønskeform (konjunktiv) i norsk, som i leve kongen og fanden spareOpprinnelig het det:

trøyste og betre (nynorsk)
trøyste og bere/bære
o.l. (dialekt)
trøste og bedre (riksmål/bokmål)

Det er altså snakk om verbet bedre/betre ‘forbedre’ og trøste i betydningen ‘hjelpe; styrke; oppmuntre’ (jf. adjektivet traust). 

Bære er bygdemålsuttale av betre. Denne varianten er tatt lydrett inn i skriftmålet uten hensyn til sammenhenger i språket. Det har imidlertid ikke skjedd i det beslektede uttrykket Gud bedre, som betyr omtrent det samme som Gud hjelpe (oss)

Nå er det kommet så langt at vi nesten må si at trøyste og betre er noe litt annet enn trøste og bære. Bære tolkes nok bokstavelig av de fleste. 

Hvis man leser det nye uttrykket bokstavelig, er det et sterkere uttrykk for hjelpeløshet enn det gamle.

Null toleranse eller nulltoleranse?

Vi skal sette et leserbrev (debattinnlegg) på trykk i avisen. Det har tittelen «På skolen vår har vi null toleranse». Men i teksten forekommer både «null toleranse» og «nulltoleranse». Hva er riktig?

Begge varianter er mulige og kan være nyttige i sin sammenheng, men dette er ikke to skrivemåter av det samme ordet/uttrykket. Uttalen er ulik.

Null toleranse er et sjargongpreget synonym for ingen toleranse. Det uttales ofte med et tydelig opphold etter null, der man så å si tar sats for å legge trykk på /-rans-/ (null toleranse). 

Nulltoleranse er et sammensatt ord som uttales mer i ett enn null toleranse og med lettere trykk på hele det siste leddet (altså nulltoleranse). Det er dette sammensatte ordet som er blitt så vanlig i forbindelse med tiltak mot mobbing, rasisme o.l., og det er bare dette som kan bøyes: «Nulltoleransen ved skolen vår ...».

Det er også sammensetningen som gjør seg best alene: «Vi har nulltoleranse» gir god mening i seg selv (for det er underforstått at man har nulltoleranse mot noe negativt), mens «Vi har null toleranse» er nokså urovekkende med mindre det negative er presisert (f.eks. «mobbing»).

 

Fokus

Det ser ut til at ordet fokus blir stadig mer brukt i alle sammenhenger. Hva mener Språkrådet om dette ordet?

Fokus er et godt ord i og for seg, men det brukes vel mye på bekostning av andre ord. Direkte ulogisk bruk bør unngås. 

I Bokmålsordboka står dette om ordet fokus:

1 fys.: brennpunkt for linse
2 midtpunkt, sentrum «komme, stille i fokus / være i fokus for interessen»
3 med., sete for sykelig prosess
4 språkv: del av språklig budskap som avsenderen oppfatter som viktigst

Om ordet fokusere står det:

1 variere plasseringen av optiske linser for å få skarpest mulig bilde av et objekt
2 bringe i søkelyset, konsentrere oppmerksomheten om «fokusere problemene / fokusere oppmerksomheten på arbeidstakerne / fokusere på maktstrukturer i samfunnet

Fokus blir nå ofte brukt i overført betydning, ofte helt uten kontakt med brennpunktbetydningen og den «optiske» logikken. En slik utvikling er ikke enestående, og med tiden vil grunnbetydningen kanskje blekne helt, slik at fokus bare blir et kortere synonym for ‘oppmerksomhet’. Slik er det nok blitt i engelsk, der alle slags focus finnes i dagligspråk og etablert fagterminologi.

Da er metaforen som bilde steindød.

Men foreløpig er bildebruken levende for mange norske språkbrukere. De kjenner altså grunnbetydningen såpass godt at de irriterer seg over ukritisk bruk av ordet, både ulogisk bruk og motepreget overforbruk. Det er i det hele tatt fornuftig å være litt på vakt mot moteord og prøve å variere ordbruken.

Greie og ugreie kombinasjoner

Det å ha eller å sette noe i fokus er helt i pakt med den bokstavelige (optiske) betydningen. Tydelig fokus og klart fokus gir ikke så verst mening. Å ha fokus på (kjent fra rundt 1968) kan nok forsvares, men det er altså en nyere uttrykksmåte for å ha i fokus. Å fokusere på kan være et tryggere valg, men merk at dette også har vært litt av et moteord.

Stort fokus er litt spesielt. Det kan nok brukes i teknisk sammenheng om mindre grad av fokus. For hvis fokus er større enn et punkt, er det jo tilsvarende mer uskarpt. Men det er ikke det man tenker på når man bruker det i overført betydning. Bildet er altså tvilsomt.

Det finnes riktignok en løsere betydning av fokus, noe à la fokusområde. Hvis vi godtar fokus brukt om et område som trer skarpt fram, har vi forlatt «linselæren» og tatt steget fra det endimensjonale (punktet) til det todimensjonale. Da er det vanskelig å avvise stort fokus og utvidet fokus helt, og vi nærmer oss bredt og økende fokus. Men det går uansett en grense for hvor mye som med rimelighet kan pakkes inn i et sentrum for oppmerksomheten, om det er aldri så todimensjonalt. Blir fokuset veldig «stort», prioriterer man jo alt, noe som er både praktisk og språklig umulig.

Vi kan ikke se helt bort fra den medisinske og den språkvitenskapelige betydningen, jamfør betydning nummer 3 og 4 fra Bokmålsordboka ovenfor. Men selv om man finner tidlige eksempler på større fokus og hovedfokus, er ikke 3 og 4 ovenfor særlig relevante for den moderne utvidede bruken av fokus på.

For mange språkbrukere som har den optiske grunnbetydningen noenlunde present, vil uttrykksmåter som de følgende skurre kraftig:

sterkt/sterkere fokus (1975)
bredt/bredere fokus (1986)
økende/økt fokus (1986)
høyt/høyere fokus (1997)

(Årstallene viser til første pålitelige treff i norsk litteratur slik den ter seg på bokhylla.no.)

Komme særlig i fokus (1967) er imidlertid uproblematisk, og kombinasjonen særlig fokus på er vanskelig å kritisere hvis man først har godtatt fokus på. Videre kan mer i fokus og mer fokus på tolkes «statistisk» som oftere i fokus, og det er greit.

Hvor man bør si definitivt stopp, kan vi nok ikke avgjøre. Men vi vil gjerne peke på et skrekkeksempel fra Internett, nemlig akselererende fokus. Her føler vel noen hver trang til å trekke i nødbremsen?

Alternativ 

Valget er avhengig av hvor brukbare de tradisjonelle alternativene er. Toget har nok gått litt fra noen av dem, rent stilistisk:

å konsentrere seg (mer) om
å sette søkelyset på
å rette oppmerksomheten mot, vie mer oppmerksomhet
å sette (høyere) på saklista

Disse kan neppe erstatte å ha fokus på i alle sammenhenger. Men vil man virke traust og pålitelig, kan man i det minste bruke dem til å variere med. Man skal heller ikke glemme helt enkle, upretensiøse og tidløse løsninger som

å arbeide (mer) med
å tenke/se (mer) på
å følge (nøye) med på
å legge merke til

Hovedfokus kan være noe så enkelt som det viktigste eller det mest sentrale.

I eldre nynorsk var det mye både lett og fyndig å velge mellom:

å ansa på
å akta på
å gå åt (pret.: gådde åt)
å gje gaum på

Noe som var i fokus, var dermed påansa, påakta, åtgådd (= ‘lagt merke til’), og i beste fall vakte det åtgaum ‘oppmerksomhet’. Om noe som «får stadig mer/mindre fokus», kan man nok fremdeles si at det blir meir/mindre påansa/påakta.

Hardere eller skarpere lut?

Aftenposten skriver i dag om «hardere lut». Men korrekt språkbruk må da være «skarpere lut» eller «sterkere lut»?

Det heter tradisjonelt helst at lut er sterk eller skarp, men det er ikke direkte galt å variere med andre adjektiver.

I et gammelt ordtak heter det: «Det skal skarp lut til skurvete hoder», det vil si at ‘hardhudede syndere trenger hard behandling’. Ordbog over det danske Sprog har flere eksempler med skarp, blant annet dette Holberg-sitatet: «[Der] behøves … skarpere Lud til at toe een Synderes Hoved end en andens.» Det samme ordtaket og liknende fraser finnes belagt også med adjektivet sterk, og ordtaket er ført opp med sterk blant annet i Bokmålsordboka.

Man finner også hard(ere) og hard(are) lut i bruk, men dette er nok en nyere variant i skrift, selv om vi får treff helt ned på 1800-tallet i Nasjonalbibliotekets digitale tekstbase. Andre varianter er kvass(are) lut og bedsk(ere)/beisk(are) lud/lut.

Hard er et vidt begrep, og hard lut er ikke helt ulogisk med tanke på den funksjonen luten har, jamfør hard kur. Men skarp og sterk er mer treffende og mer i samsvar med skrifttradisjonen.

Ut og spise, ut og reise

Skal jeg ut og eller å spise i kveld?

Du skal ut og spise, og du skal dermed sikkert også ut for å spise. Mellomtingen ut å kan du gjerne hoppe over.

Alle de tre variantene har lenge vært brukt i norsk, men vi anbefaler altså ikke ut å. Varianten ut og spise og ut og reise har vært den vanligste i skrift i over hundre år. 

Hvorfor og?

I formuleringer som jeg skal ut har vi underforstått et bevegelsesverb i infinitiv, f.eks. dra ut eller ut To verb i infinitiv samordner vi med og, slik:

Jeg skal () ut og spise

Og er riktig nok sideordnende, men det betyr ikke at det er snakk om to atskilte handlinger som kan settes i hvilken rekkefølge som helst (som i «jeg skal spise og drikke»). Vi kjenner gå ut og som en fast forbindelse som viser til en handling som innleder en annen. I mange dialekter har den smeltet sammen til «gåutog» /gåutå/. 

Andre formålsformuleringer

Før i tida brukte man gjerne bare å i stedet for for å, såkalt hensiktsinfinitiv (jf. engelsk to, ikke for to). Man kunne da til og med skrive slik:

Jeg gikk ut å spise (eller ud at spise).

Ikke mange ville skrevet det i dag. Det vanlige er «gikk ut for å spise» eller «gikk ut og spiste». «Jeg skal (gå) ut å spise» er altså en kamuflert parallell til «Jeg går ut å spise». 

I stedet for den gamle hensiktsinfinitiven eller samordning med konjunksjonen og kan vi saktens bruke for å:

Jeg skal gå ut for å spise.

Men det passer bare hvis vi vil framheve at gåingen har et formål.

Kategorier: Infinitiv Og eller å

Hjelpe oss å?

Jeg stusser litt over følgende setning: «Språkprofilen hjelper oss å skrive klart og korrekt.» Jeg har lyst til å sette inn et «til» etter «oss»

Og hva med «Jeg hjelper folk med å finne fram i butikken» kontra «Jeg hjelper folk å finne fram i butikken»?

Hjelpe å kan brukes i begge disse betydningene og har lang tradisjon.

En språkprofil hjelper oss helst til å skrive godt, og hvis vi tilbyr personlig letehjelp i butikken, hjelper vi noen med å finne fram. Preposisjonen kan ofte sløyfes.

Flere eksempler

Noen kan altså hjelpe oss med noe vi driver med, særlig hvis de er til stede sammen med oss og hjelper til med det:

Hun hjalp meg (med) å bære ut sofaen.

Videre kan noe eller noen hjelpe oss til å nå et mål:

Det/hun/han hjalp meg til å bli et selvstendig menneske.

Før var det nok vanligere å bruke til også om mer direkte og personlig hjelp (jf. med).

Som sagt kan preposisjonen ofte sløyfes.

Det finnes også en variant med i som av og til kan passe når noe (upersonlig) hjelper i en situasjon man allerede er i:

Det kan hjelpe deg i å stå imot fristelsene. (Jamfør: Jeg kan hjelpe deg med å …)

Denne varianten er sjelden og neppe noen gang obligatorisk. Men det heter selvsagt:

Hjelp oss i arbeidet med det og det.

Sjanse og kjans

Heter det å ha sjangs, kjangs eller tjangs?

Dette ordet er lånt inn i flere omganger, og ch-lydene fra fransk og engelsk er blitt tilpasset norsk på ulike måter. I rettskrivningen holder vi oss til enten sjanse eller kjangs.

Vi finner riktignok vel så mye tjangs som kjangs i eldre norske tekster, men tjangs er ikke en offisiell form. Et resultat av tidligere innlån er forresten kans.

Sjanse med to stavelser (normalt uttalt sjangse) brukes mest i vid betydning, mens kjangs (på) helst viser til sjanse til å få noe (f.eks. napp hos noen av det annet kjønn, også kjangs hos), eventuelt sjanse til å klare seg. 

Kj/tj-uttalen var lenge den vanligste i enstavelsesordet, som har grunnlag blant annet i norsk sjømannsspråk, men sj- har lenge vært i framgang. Enstavelsesordet har liten plass i sakprosa, så det spiller ikke så stor rolle om man følger rettskrivningen eller ikke når man bruker det i skrift. 

Dette skrev språkforskeren Ragnvald Iversen i 1939:

(Lånord og lønnord hos folk og fant)

 

Overigår

Det er noen som påstår at de sier overigår, og at det er greit fordi det er dialekt. Men er det et ord i norsk, eller er det bare feil?

 

Overigår må nok regnes som et eksisterende norsk ord, og som privatperson kan man bruke de ordene man vil. Det betyr ikke at vi vil anbefale noen å skrive i overigår. Rettskrivningsordbøkene har ikke innlemmet ordet.

Overigår er nok laget etter mønster av overimorgen, som er en slags (omdiskutert) variant av i overmorgen. Selv om flere har skrevet til oss og fortalt at de sier i overigår, er ordet fremdeles fremmed for mange. Det innarbeidede uttrykket i forgårs er derimot velkjent, og vi kan ikke se at det egentlig trengs noe nytt. (Det gjorde det strengt tatt heller ikke da forgårs tok over i sin tid. Mer om det til slutt nedenfor.)

Barnespråk?

Vi tror ikke ordet har vært utbredt særlig lenge, og det er kanskje snarere alders- og generasjonsbetinget enn dialektalt. Der det er brukt i litteraturen før år 2000, og det er ikke mange steder, er det gjerne lagt i munnen på barn (se f.eks. det første eksemplet, fra 1958).

Bør det brukes?

Om en bør bruke overigår, er en vurderingssak. Det som taler mot, er at det er uvant for mange, at det ikke står i ordbøkene, og at det kan bli oppfattet som barnslig. Dessuten finnes det andre, etablerte ord som kan brukes i stedet. På den positive siden har vi symmetrien: overigår er parallelt med overimorgen, så mange vil nok forstå det uten videre, om de ikke kjenner det fra før. Det kan riktignok innvendes at over vanligvis peker framover.

I forgårs = førre dagen (for spesielt interesserte)

Historien om overigår er på et vis en gjentakelse av historien om forgårs. Forgårs trengte i sin tid ut de norske formuleringene førre dagen, hin dagen, før(e)dagen og i førdags, som var eldgamle i talemålet. Vi har også hatt uttrykk som førre kvelden eller førkvelds for i forgårs kveld

Kjærtegn på vidvanke av Vidar Sandbeck står det:

Vi har fått skjørbuk. Gråt ikke over oss. Henrik døde førdagen og jeg i går. Hilsen Jens.

I stubben «Det blir itte regn» av Alf Prøysen finner vi denne replikken:

– Je hadde noe å gjøra i går.
– Men førdagen da? Det var fint vær da og.

I En sommernatt på Krokskogen (den gang Krogskoven i skrift) skrev P.Chr. Asbjørnsen fordansket forrige Dagen, men sønnen til kompanjongen Jørgen Moe rettet det i en senere utgave til det mer opprinnelige førdagen.

Bokmålets bestefar, Knud Knudsen, foretrakk alt annet enn i forgårs, som vi ser på lista nedenfor, der han viser veien fra dansk til norsk (Unorsk og norsk 1, 1881):

Kategorier: Tidsuttrykk

Knehøne og lårhøne

Hva er ei knehøne og ei lårhøne, og hva er opprinnelsen til disse ordene?

I Nynorsk etymologisk ordbok (1919) står det under knehøne at ordet er synonymt med lårhøne og dessuten med høne alene. Høne er i denne sammenhengen et ord for det kvinnelige kjønnsorganet, og brukt om personer er betydningen ‘svak, karakterløs person, reddhare’. Høne og lårhøne har vært brukt slik særlig på Østlandet, mens knehøne har større utbredelse.

I idrettsspråket i dag brukes lårhøne om en skade som skyldes spark eller støt mot låret, og noen bruker knehøne om skader av dette slaget som er forvoldt med kneet.

I litteraturen: fra politikk og presse

Bladmannen Billing i Ibsens En folkefiende (1882) oppsummerer det greit: «Aslaksen er en knæhøne, en fejg karl; der er ikke mands mod i ham.» Redaktøren i Bjørnsons Redaktøren er ikke snauere:

(Og i talen «Om at være i Sandhed» skildrer Bjørnson psyken til redaktører som ordlegger seg på denne måten.)

Knehøne stod kanskje første gang på trykk i Aftenposten den 10.3.1869, i en anmeldelse av studentfarsen «Naar Pressen fører Krig». Det fremgår at publikum moret seg da ordet ble brukt av «morgenbladsreferenten» mot en «stortingsaspirant». Også Knud Knudsen (bokmålets bestefar) har nevnt at ordet særlig ble brukt av Morgenbladet som skjellsord rettet mot tingmenn og venstrefolk. Ordet har altså en antiparlamentarisk historie, men i folkelig talemål ble det nok satt knehønestempel på høyresiden også. I alle fall svarte venstrepressen etter hvert med samme mynt.

Den opprinnelige betydningen må på dette tidspunktet ha bleknet, litt som tilfellet senere har vært med kødd. Merk at knehøne var et av få særnorske ord som ble brukt i det stort sett danske språket på den tiden. Få av de store skribentene på 1800-tallet hadde inngående kjennskap til norsk folkemål, så det er kanskje ikke så underlig om de brukte et opprinnelig grovt ord uten å være klar over hva det kom av. Det er rart at ikke engang språkgranskeren Knudsen kom på at det kan ligge noe seksuelt til grunn for ordet. Men Aasmund Olavsson Vinje visste beskjed. Han skrev følgende i en fotnote i 1869: