Kategorier treff i 123 kategorier

Svar på språkspørsmål (889 treff)

Frem eller fram?

Bør vi skrive fram eller frem? Og hva med fremskritt/framskritt og fremtida/framtida?

Det er helt valgfritt.

Det er bare noen få sammensetninger som har obligatorisk frem-, som fremdeles, fremad og fremragende. Ellers er det fritt fram/frem for både fram- og frem-: framdrift/fremdrift, framover/fremover, framskrive/fremskrive, framskynde/fremskynde, framtid/fremtid osv.

Det virker ryddigst om du velger den samme skrivemåten i de fleste vanlige sammensetninger, men det er ikke obligatorisk.

Fram har alltid vært den mest utbredte talemålsformen rundt omkring i dialektene. I bokmål er frem den eldste formen, men fram har lenge vært den vanligste, hvis vi ser bort fra sammensetningene, der bildet er mer broket.

Merk at -e- har sin rettmessige plass i bøyning og avledning av fram. Det heter bare fremre og fremst, også på nynorsk. Likeledes heter det bare å fremme (nynorsk også fremje).

Snigel, spegel og speilegg

Heiter det verkeleg spegelegg på nynorsk? Eg har ikkje vanskar med å seie spegel, men eg slit litt med spegelegg. Det same gjeld snigel.

Nei, det heiter speilegg på nynorsk. Ein må rekne dette som eit lån frå bokmål i skrift. Men spegel kan uttalast /speiel/, så i prinsippet kunne vi gjerne ha skrive spegelegg og sagt /speilegg/. Snigel kan uttalast /sniel/.

I gamle norske ord som spegel, snigel og tygel (gammalnorsk spegill, snigill og tygill) har vi ein fremre vokal etter g-en (e eller i). Etter gammalnorsk tid mjuka denne vokalen opp g-en slik at vi i dei fleste dialektar fekk ein j-lyd, som seinare gjerne vart til i eller fall heilt bort, slik:

  • spegill > spegjel > speiel
  • snigill > snigjel > sniel 
  • tygill > tygjel > tyel 

Det er heilt greitt, ja faktisk tilrådeleg, å uttale desse orda slik dei står til slutt på linene ovanfor. Tykkjer du det er rart at det ikkje er fullt samsvar mellom skrift og tale, hjelper det å tenkje på bokmål, der orda speil og snegl blir skrivne ulikt og uttalt [spæil] og [snæil].

I fleirtal heitte det speglar, sniglar og tyglar i gammalnorsk, slik det framleis gjer i nynorsk. Her er ingen fremre vokal, så g-en har halde seg. Det har han òg gjort i samansetningar med snigle-.

Samansetningar med spegel har ikkje forma spegle-, men spegel-. I uttalen skil ein knapt mellom /speiel-/ og /speil-/. Speilegg (laga etter tysk Spiegelei) er mykje yngre ord i norsk enn spegel.

 

Lutter øre

Kan noen fortelle meg hva uttrykket å være «lutter øre» kommer av?

Lutter er et ubøyd adjektiv som vi har fått fra nedertysk, i stor grad via dansk. Betydningen av lutter er ‘ren og skjær’ og dermed også ‘bare’, ‘utelukkende’. Uttrykket har altså hverken med lutt eller Luther å gjøre.

Hvis du lover å være lutter øre, forplikter du deg til å høre skikkelig etter.

Adjektivet lutter henger sammen med verbet lutre ‘rense’, som kanskje er mer kjent. 

I dag bruker vi lutter nesten bare i faste vendinger, og oftest i uttrykket med øre. Man kan også være lutter øye, selv om det uttrykket er lite brukt. Fremdeles fins det både lutter velvilje, lutter glede og lutter løgn (men sjelden samme sted). 

Før ble adjektivet brukt friere, jamfør dette sitatet fra Ludvig Holberg: «Jeg er omspendt med lutter Ulycker.» 

 

Paparazzi

Hva er bakgrunnen for ordet paparazzi, og hvordan skal det uttales og bøyes?

Paparazzo var navnet på en innpåsliten pressefotograf i den italienske filmen La dolce vita fra 1960.

Paparazzi er en italiensk flertallsform. Den norske flertallsformen er paparazzoer (bokmål) og paparazzoar (nynorsk). Et annet ord for det samme er «snikfotograf». 

Z-ene uttales som i pizza, altså -tts-.

År og dag

Hvorfor sier man at det er gått «år og dag» siden noe som kan ha funnet sted for mange år og utallige dager siden?

I rettsspråket har uttrykket år og dag (eller dag og år) i tidligere tider blitt brukt bokstavelig, om frister. Innen år og dag har betydd ‘innen et år med et slingringsmonn på én dag’ (den dagen man regner fra).

Mer overraskende har det dessuten betydd innen et år pluss seks uker (jf. Ordbog over det danske Sprog) og i tysk til og med et år, seks uker og tre dager! 

Det er nok lenge siden dette ble et generelt uttrykk for lang tid i både dansk, norsk og svensk. Akkurat når og hvordan det skjedde, er vanskelig å si. 

Se også artikkelen «Hva betyr ‘innen’?».

Ett mellomrom etter punktum

Stemmer det at en nå skal bruke bare ett mellomrom etter punktum? I min utgave av Skriveregler (Aschehoug 1980) står det at det skal være to.

Ifølge standarden for kontordokumenter som kom to år seinere (1982), skal det være bare ett mellomrom etter punktum.

Den samme regelen gjelder komma, kolon, spørsmålstegn og utropstegn.

Du har rett i at det i tredjeutgaven fra 1980 av Finn-Erik Vinjes Skriveregler heter at det skal være to mellomrom etter punktum, men den utgaven er foreldet. Fjerdeutgaven (1984) slår fast at det skal være ett mellomrom. Manuskriptet til fjerdeutgaven ble gjennomgått av sekretariatet i Språkrådet i 1983.

Regelen ovenfor gjelder punktum før ny setning.

Forkortelser er en sak for seg. Etter siste punktum i forkortelsen (før neste ord) skal det selvsagt være mellomrom, men ikke etter punktum inni forkortelsen. Eksempler:

f.eks.
C.J. Hambros plass

Her var det andre regler før i tida.

Kategorier: Mellomrom Punktum

Bruk av utropstegn

Kan man ha tre utropstegn på rad, slik man ser mange steder? Norsklæreren min mener forresten at utropstegnet blir brukt for mye i dag. Har han rett i det?

Vi vil nok gi læreren din rett. Man kan godt spare litt på virkemidlene. Hovedregelen er at vi bruker (ett) utropstegn for å vise at noe er ment som et utrop, en ordre, en oppfordring eller et ønske. Eksempel:

Sett deg!
Velkommen til bords!

Også særlig følelsesladde ytringer kan fortjene et utropstegn.

I vanlig sakprosa er det nok med ett tegn. Man kan ty til to tegn der der virkelig trengs. Flere bør man ikke bruke. 

Det er ikke nødvendig å bruke utropstegn i bruksanvisninger, instrukser og lignende. Eksempel:

Skriv her.
Vær vennlig og svar straks.

Kategorier: Tegnsetting Utropstegn

Ulv i fåreklær

Jeg skjønner at man skal passe seg for ulver som kler seg ut på denne måten, men hvor i verdenslitteraturen stammer disse skapningene fra?

 

Uttrykket stammer helst fra Bibelen, fra Matteus 7,15, der det etter mønster av danske oversettelser har hett noe slikt:

Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!

Dette er fra 1930-oversettelsen, som er kjemisk fri for «sau». I 1978-utgaven står det på mer naturlig norsk:

Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.

I Danmark og Sverige bruker de naturlig nok ordet får i Bibelen og i dette uttrykket, for det er det sau heter der. På norsk heter sau som kjent bare får i kål og i sammensetninger med -kjøtt.

Ifølge Evensberget og Gundersen: Bevingede ord (Kunnskapsforlaget 1995) er liknende motiver kjent både i gammelnorsk og antikk gresk tradisjon (Æsops fabler). På gammelnorsk kunne det å være ulv i fåreklær kalles å være varg under sau.

Salmedikteren Elias Blix maner fram et klart bilde av hva slags svikferd det kan dreie seg om:

Dette er jo nærmest definisjonen på skinnhellighet. Men skinnhellighet har neppe med saueskinn å gjøre. Det kan du lese om et annet sted i denne svarsamlingen, hvis du søker etter skinnsyk.

Kategorier: Betydning og opphav

Gjøre et varp

Å gjøre et varp er jo å få kloa i noe verdifullt, men hva er egentlig et varp? En venn av meg påstår at det egentlig er tale om varp i betydningen tau eller trosse, slik at et godt varp er en god fortøyning. En annen mener at det har med veving å gjøre. 

Det stemmer neppe, og det kommer heller ikke av varp i betydningen ‘renning i vev’. Det kommer derimot av varp i betydningen ‘kast med not’.

Et (godt) varp er altså en god fangst. I tradisjonelt notfiske heter det nettopp å gjøre et kast eller varp. Varp henger sammen med verbet å verpe, som opprinnelig betyr ‘kaste’ (jamfør tysk werfen ‘kaste’ og islandsk útvarp ‘kringkasting’).

Varpet vant fram, men ble kuppet 

Et annet uttrykk er å gjøre et kupp (opprinnelig av fransk coup ‘slag, støt’). Det var utelukkende kupp (dvs. kup) man brukte i dansk og i dansk-norsk skrift før varp kom inn fra landsmål og folkemål. De store attenhundretallsforfatterne som skrev på dansk-norsk, skrev ikke om å gjøre varp, men en engelsk-norsk ordbok fra 1886 viser at det nok var kjent i talemålet deres. 

Rundt 1985 var varpet i ferd med å ta over for kuppet i bøker og aviser, men så økte det på med kupp igjen. Det er ikke rart at det blir mindre snakk om varp når kjennskapen til fangst og fiske i tradisjonell form minker.

Ei eller en dør – døra?

Må man skrive «ei dør» når man skriver «den døra»?

Nei, du er ikke nødt. Det er valgfritt. Språkhistorisk hører artikkelen ei og endelsen -a sammen, men sammenhengen har blitt svakere. I standard bokmål er a-endelser vanligere enn artikkelen ei.

Det er ikke lenger påfallende med en dør – døra, så du kan trygt skrive det, om du vil. 

Grammatisk system i folkemålet, stilmarkering i bokmålet

I de fleste norske dialekter er hunkjønnsendelsen en del av et grammatisk system med egne artikler og adjektivendelser (f.eks. ei lita bok – boka), og hunkjønnsbøying er bevart i de fleste ord som var hunkjønnsord i norrønt. Dette systemet har aldri slått helt gjennom i såkalt høyere norsk talemål eller i bokmålet. Generelt har særnorske former hatt lav sosial status i norsk språkhistorie.

A-endelsen har derfor bare vunnet fram på noen fronter i skriftmålet, da helst som stilmarkør. Både a-endelsen og artikkelen ei brukes gjerne til å markere noe som tarvelig, trivielt, landsens eller naturnært. Ord for høyverdige og abstrakte ting utstyres sjelden med a-endelse i bokmålet.

De fire kombinasjonene i talemålet 

En og -en:
Kombinasjonen en dør – døren representerer en ubrutt linje tilbake til dansk skriftmål, men finnes også i talemål (særlig i Bergen og i sosiolekter i Oslo).

En og -a:
I bymål, særlig i de sosiale mellomlagene, er kombinasjonen en dør – døra nå vanlig.

Ei og -en:
Kombinasjonen ei dør – døren brukes neppe fast av noen. Denne kombinasjonen kan frarådes.

Ei og -a:
Det tradisjonelle i norsk ellers er ei dør – døra, eventuelt en annen vokal enn -a til slutt.

Ei i nyere rettskrivning

Fra 1938 til 1959 var artiklene en og ei valgfrie ved hunkjønnsord som kunne bøyes med -a. Det var riktignok noen unntak fra valgfriheten. En del ord var nemlig obligatoriske a-ord (det var særlig konkrete ord og ord med særnorsk form), og de skulle ha ei i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling, het det. 

I læreboknormalen fra 1959 ble det slakket noe på regelen, men den ble samtidig strammet inn på et vis: «Den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei» (vår utheving).

Bak «fått en folkelig form» skjuler følgende faktum seg: Da dansk-norsken ble forvandlet til norsk tidlig på 1900-tallet, ble ord for landlige og naturlige ting som ko og g(j)ed skiftet ut med særnorske og folkelige varianter som ku og geit. De fikk da stort sett den «folkelige» norske hunkjønnsformen (ei og -a) med på kjøpet, og dette ble altså gjort til regel.

Siden folk flest ikke har oversikt over hvilke ord som i sin tid fikk en folkelig form, var dette en litt upraktisk regel. I 1981 ble den satt helt ut av spill, da a-endelsen rett og slett ble gjort valgfri i alle ord der den hadde vært aktuell. Kua/kuen ble valgfritt på samme vis som tida/tiden var valgfritt. Samtidig forsvant obligatorisk ei ut av rettskrivningen.

Ei er nå valgfritt alle steder der man kan velge -a i substantivet. 

Desimaltegn – 1.5 eller 1,5?

Kan en bruke punktum som desimaltegn slik som på engelsk? Altså f.eks. 1.5? 

Det skal være desimalkomma, altså 1,5.

Skal du ramse opp mange slike tall, kan du bruke semikolon mellom dem: 1,5; 1,6 osv.

Innenfor programmering gjelder andre regler. (Hvis du i vanlig tekst gjengir noe fra et dataprogram med skrivemåten 1.5 (desimalpunktum), må det tydelig markeres som et sitat.)

 

Kategorier: Tall og talluttrykk

Stein eller sten i curling?

Vi har begynt å se på curling og lurer på hva vi skal kalle den runde tingesten. Er stein like riktig som sten?

I offisiell rettskrivning for bokmål er de to formene likestilt. Skriver du om (grå)stein ute, kan du selvsagt skrive om (curling)stein inne, og omvendt.

Rørt vann

Jeg leste nylig en artikkel hvor en politiker ble beskyldt for «å fiske i rørt vann». Hva vil det si, og hvor kommer dette uttrykket fra?

Dette uttrykket står slik forklart i Bokmålsordboka: ‘utnytte en forvirret situasjon til egen fordel’. Vi har fått det fra dansk.

Slik står det hos språkforskeren og folkeminnesamleren Peder Syv, som levde fra 1631 til 1702:

I oprørt vand er godt at fiske.

Syv har trolig hentet det fra den greske dikteren Aristofanes (ca. år 400 f.Kr.). Aristofanes skrev at når man rørte opp vannet fra bunnen, var det lett å fange ål.

I den store Norsk Ordbok fra Samlaget står det at andre ord enn rørt også er brukt, bl.a. opprørt, grumsut og særlig grugge vatn. På svensk sier de «att fiska i grumligt vatten».

Kategorier: Betydning og opphav

Stemor og stefar i stedet?

Jeg har i eldre tekster sett skrivemåtene stedmor, stedfar og stedbarn. Det virker mer logisk enn det som står i Bokmålsordboka, for ei stemor er jo opprinnelig i stedet for den virkelige mora. Hvorfor er ikke dette en godtatt skrivemåte?

Det er fordi Bokmålsordboka har rett; dette har ikke noe med sted å gjøre. Første ledd kommer av lavtysk stef-, jamfør også engelsk stepmother, svensk styvmor osv.

Det lavtyske stef- har en parallell i gammelnorsk stjúp- (som senere ble stjúk- og stýk-, da -ps- i stjúpsonr ble til -ks-). Stjúp må opprinnelig ha betydd noe i retning av ‘som er frarøvet (foreldre/barn)’. På nynorsk kan det også hete stykmor osv. I Ivar Aasens ordbok står det f.eks. stjukbarn.

Sted- i disse ordene er folkeetymologi, altså en omtolking basert på ordhistorie som virker logisk, men som ikke stemmer. Vi finner den i dansk og i dansk-norsk og riksmål fram til 1917.

Kategorier: Betydning og opphav

Punktum etter utropstegn?

Kan man sette punktum etter utropstegn?

Kort sagt: Nei! Utropstegn og punktum er alternativer til hverandre.

To unntak:

En tittel med utropstegn plassert til slutt i en setning kan ha punktum etter seg, slik:

Han hadde lest boka Ikke bry deg!.

Dette er et nesten ikke-eksisterende unntak som lett kan unngås.

Hvis det kommer et hermetegn etter utropstegnet, kan det stå punktum etter hermetegnet:

Han ropte «fy!».

Kjært barn har mange navn

Jeg synes det er mest naturlig å si «et kjært barn har mange navn», og jeg ser at det brukes en del på nettet. Kan jeg bruke det?

Ordtak skal helst brukes i sin faste form, og den desidert vanligste formen av dette ordtaket er «Kjært barn har mange navn».

Det kan likevel ikke kalles feil å sette «et» foran hvis det måtte passe i sammenhengen.

Ordtaket står i samlingen Almindelige danske Ordsproge av Peder Syv (1682), slik: Kiert barn gives mange navne. Vi ser at det må ha vært variasjon før i tida også.

 

 

 

Fly forbanna

Har hatt en liten diskusjon på jobb i dag om uttrykket «fly forbannet». Hva betyr «fly» egentlig her?

Fly fungerer her som et forsterkende adverb med betydningen ‘veldig’. Den fulle formen er flygende.

Det var motstandsmannen Max Manus som brukte uttrykket først i norsk litteratur, da i formen fly forbanna. Slik står det også i Bokmålsordboka.

I DNTs årbok fra 1875 står det:

Aa.O. Vinje skrev fljugande sinnad (stum d). Fra 1900 finner vi også formuleringen fly sint. Hvis man liker bokstavrim, er fly forbanna en klar forbedring av uttrykket.

Til intern/internt bruk?

Bør en skrive «bare til intern bruk» eller «bare til internt bruk»?

Det er valgfritt.

Ifølge Bokmålsordboka og Nynorskordboka er det valgfritt med hankjønn eller intetkjønn i bruk i denne betydningen. En kan altså skrive både «bruken» eller «bruket» og både «intern bruk» og «internt bruk».

I bokmål er det en tendens til å foretrekke intetkjønn i dette uttrykket selv om det oftest heter «den interne bruken».

Kategorier: Grammatisk kjønn

Stikke under stol

Jeg har alltid sagt at man ikke skal stikke noe under en stol, men her en dag var det noen som hevdet at det heter å stikke noe under stol. Hvorfor gjør det eventuelt det?

Det er ikke noe grammatisk galt med å stikke noe under en stol, men tradisjonelt har det hett å stikke noe under stol eller stolen.

Uttrykket er gammelt. Det står allerede i en kilde fra 1682 (Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge), i ubøyd form: stikke under stol. Allerede tidlig fantes det også i formen under stolen.

Varianten under en stol er av nyere dato, ca. hundre år gammel i skrift, men svært sjelden før 1950. I avisene fikk den overtaket uti 1980-åra. I begynnelsen var den et påfallende tradisjonsbrudd (slik «få blod på tennene» eller «feie under et teppe» ville ha vært i dag), men i dag regnes den stort sett som akseptabel.

Før har det også hett å stikke under stol med noe. Se under stol 2.2 i Ordbog over det danske Sprog.

 

Valget mellom «A og B» og «A eller B»

Heter det 1) «å velge mellom pest og kolera» eller 2) «å velge mellom pest eller kolera»?

Det heter «å velge (enten) pest eller kolera», som i «Skal jeg velge pest eller kolera?», men i uttrykk med «mellom» bør du bruke «og». Altså slik:

å velge (enten) A eller B
å velge mellom A og B
et valg mellom A og B
valget mellom A og B

Det å skrive eller mellom infinitivsuttrykk er likevel så vanlig at det ikke kan regnes som galt. Eksempel:

å velge mellom å kjøre eller (å) ta fly til Bergen
å velge mellom å kjøre og å ta fly til Bergen

 

Se gjennom fingrene med

Jeg har deltatt i en quiz som er laget i samarbeid med Språkrådet. Jeg fikk feil på spørsmål 2, hvor jeg svarte: «å se mellom fingrene med». Heter det virkelig «å se gjennom fingrene med»?


Ja, dette er et gammelt fast uttrykk med en parallell i tysk (durch die Finger sehen). Den Danske Ordbog forklarer det slik:

egentlig: holde hænderne for øjnene og se imellem fingrene; overført: kun se, hvad man vil se; lukke øjnene til (for); undlate at paatale (forseelse og lignende) … nu kun i forbindelse med med

Skal det gi mening med gjennom, må man se fingrene som en (sprikende) helhet. Når man ser noe gjennom fingrene på denne måten, er det en mellomting mellom å se det og ikke å se det; det er som å lukke øynene halvveis for det. Da kan man se hva man vil se, som det står i ordboka ovenfor.

Vi anbefaler at man holder seg til formuleringen i overskriften selv om det finnes over hundre år gamle eksempler på mellom eller mellem i dette uttrykket, og selv om man i svensk visstnok godtar både genom og mellan

Det andre preposisjonsvalget er heller ikke helt opplagt, men det er best å la med være i fred. Gjennom eller mellom fingrene  er ikke anbefalt.

Hvis det er helt umulig å huske hva det heter, kan man skrive noe helt annet, for eksempel lukke øynene foroverse eller late som man ikke ser.

Opp i stry med blår i øynene?

I Bokmålsordboka står det faste uttrykket kaste noen blår i øynene oppført med betydningen ‘føre en bak lyset’ og ‘lure en opp i stry’. Det siste må da være feil? Å kaste blår i øynene på noen er vel bare å innbille dem noe, mens å narre noen opp i stry er noe litt mer, nemlig å lure og lokke dem inn i noe som det ikke blir noe av

Vi er enige i at dette er den typiske måten å bruke uttrykkene på. Men det er flere ordbøker som ikke trekker opp grensen så skarpt. For eksempel sier Den Danske Ordbog at å kaste noen blår i øynene kan være å snyte dem, mens å bli narret opp i stry ifølge NAOB favner om både å bli lurt, narret, snytt og ført fullstendig bak lyset.

Forvirringen kommer nok av at vi i utgangspunktet har ett særnorsk uttrykk og et dansk-norsk uttrykk, og ikke to uttrykk som er skapt for å utfylle hverandre. Vi gjør et forsøk på å greie ut om bakgrunnen nedenfor. 

Linproduksjon

Det er et pussig sammentreff – og kanskje mer enn det – at både stry og blår har med lin å gjøre. Stry (jamfør strie) er korte trevler av hamp eller lin, og blår er det danske ordet for det samme. Språkhistorikerne Hjalmar Falk og Alf Torp sammenligner opp i stry med det danske stå som en høne i blår og dessuten med det tyske sich nicht aus dem Hanfe finden können (dvs. ikke finne veien ut av hampen, jamfør vårt eget bort i hampen).

Et av de første skriftlige eksemplene på opp i stry i norsk er fra Ivar Aasens ordtakssamling Norske Ordsprog fra 1856. Her handler det om at noe blir opp i stry, og det betyr at det ikke blir noe av, eller at det blir dårligere enn ventet. A. O. Vinje brukte i sin tid uttrykket å slite seg opp i stry om det å slite seg ut.

Men senere finner vi mest narring opp i stry, både i landsmål og dansk-norsk.

Uttrykket hos Ivar Aasen er lett å knytte til produksjon av lin. Etter rensing av linet sitter man igjen med lange fibrer av lin på den ene siden og kortere og mindre verdifulle fibrer av stry på den andre. Dersom man ikke har taket på for eksempel heklinga (som er siste del av renseprosessen), blir det mindre reinhekla lin og mer stry. Det går opp i stry.

Det er et stykke fra å eller bli opp i stry til å bli narret opp i stry. Det er vanskelig å se sammenhengen helt, men det er nok det samme stryet i alle uttrykkene. Noen skriver å bli lurt opp i stry, men det mest tradisjonelle er narret. Snytt og trukket opp i stry er også ganske gammelt. Dialektalt har vi ellers uttrykk som er du opp i stry ‘fra vettet’ og å være strygalen.

Om blår i de faste uttrykkene er det samme, er mer usikkert.

Blår og blår

Riktignok er blår stry, men det kan være for enkelt å si at det er stry man får i øynene når det kastes blår. Kanskje handler det om synkverving. Studer gjerne selv artikkelen i Ordbog over det danske Sprog, der blåner ‘tåke for øynene’ trekkes inn. Etymologene Falk og Torp mente at blår i øynene er en omtolking av tysk Plärr eller Bleer ‘øienforblændelse, taage for øinene’ i samspill med begrepet blå dunst (narkotisk damp som ble brukt i bedragersk øyemed) og uttrykk som nettopp høne i blår og narre opp i stry.

Det eneste som er sikkert på dette området, er at det er inn i hampen vanskelig å forstå alt.

Gi eller gjøre et godt inntrykk?

Heter det «han ga et godt førsteinntrykk» eller «han gjorde et godt førsteinntrykk»?

 

Vi ville nok ha skrevet «gjorde» i denne formuleringen, som handler om at en person skaper et visst inntrykk av seg selv.

Formuleringen er i slekt med f.eks. «gjøre et dypt inntrykk på en» og «å prøve å gjøre inntrykk».

Det at det heter «å et godt førsteinntrykk», har nok fremmet bruken av motstykket gi. «Gi inntrykk» brukes ellers særlig i forbindelsen «gi inntrykk av». I en formulering som «De rene gatene gir besøkende et godt førsteinntrykk av byen» er vi nødt til å velge gi.

Kirke: forbokstav og kjønn

Skal kirka som institusjon skrives med stor eller liten forbokstav? Hva med kirker i utlandet? Og kan jeg skrive kjerka, som jeg sier?

Kortformen av Den norske kirke (DNK) er Kirken, men til vanlig brukes gjerne kirken eller kirka. På nynorsk heter det Den norske kyrkja og Kyrkja/kyrkja.

I utgangspunktet skal man bruke stor K bare når man sikter spesifikt til den evangelisk-lutherske kirka som var statskirke fram til 2012. Nå når kirka ikke er en statlig institusjon på samme vis, er grunnlaget for å bruke stor K blitt tynnere.

Det er også lite grunnlag for å bruke K om denne institusjonen i gamle dager. Det ble faktisk ikke vanlig med stor D i fullnavnet Den norske kirke (= statskirka) før etter den annen verdenskrig. Fellesnavnet den norske kirka/kirken er synonymt med kirka/kirken i Norge, som er et videre begrep enn egennavnet Den norske kirke, men ofte skilles det ikke så nøye.

Kirka og kjerka

Privat kan vi bruke a-endelse både i det lange og det korte navnet, men i tekster fra det offentlige heter det Den norske kirke på bokmål, og den tilhørende vedtatte kortformen er Kirken. Både Den norske kirke selv og staten ellers har likevel i stor grad brukt kirken med liten forbokstav. Her er kirka like riktig.

Varianten kjerke ble tatt ut av rettskrivinga i 2005 og har uansett ikke vært en variant av det offisielle navnet. Men du kan bruke den privat.

Enkeltkirker (bygninger)

Når vi skriver om enkeltkirker, må vi bruke liten k. Kjønnet er da valgfritt innenfor rettskrivinga: «Hun kom rett fra kirken/kirka

Andre kirker enn den norske statskirka

Også når vi sikter til kirka som en mer eller mindre verdensomspennende institusjon, må vi bruke liten forbokstav: «Han hevdet at kirka/kirken har vært en avgjørende faktor i verdenshistorien.»

Når vi skriver om tida før reformasjonen, er det riktig å bruke liten forbokstav og bestemt form også om kirka i Norge: den norske kirka/kirken i middelalderen.

Ordet kirke har også betydningen ‘kirkesamfunn’. Det vil si at navn som den ortodokse/katolske/lutherske/reformerte kirken/kirka kan regnes som beskrivende betegnelser snarere enn som formelt fastsatte organisasjonsnavn. Da er det liten forbokstav, helst bestemt form og valgfritt kjønn som gjelder i både det lange og det korte navnet.

Hvis et kirkesamfunn er etablert i Norge og har vedtatt et offisielt norsk navn, må det likevel (i tillegg) være mulig å bruke store forbokstaver. Men i en tekst der den aktuelle kirka nevnes én gang, hjelper det lite å bruke stor forbokstav i kortformen; man er nødt til å bruke hele navnet eller betegnelsen for at uinnvidde lesere skal forstå hva man sikter til. Og som sagt: DNK har stort sett holdt seg til liten k. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Se flere eksempler i Kirken: grunnbok i kirke- og misjonshistorie og kirkekunnskap (1975).

 

 

Ossetisk

For nokre år sidan høyrde vi mykje om Ossetia i media. Kva slags språk er ossetisk?

Ossetisk er det berre om lag 600 000 menneske som talar, og dei som gjer det, høyrer heime i Kaukasus. Dei to hovuddialektane heiter digor eller vestossetisk (mindretalet) og iron eller austossetisk (fleirtalet). Ordet iron tyder både ‘ein ossetar’ og ‘ossetisk’. Landet ossetarane bur i, kallar dei sjølve Iriston.

Eit nordaustiransk språk

Dialektnemninga iron minner mykje om landsnamnet Iran, og det skal vera eit historisk samband mellom dei to orda, for både ossetisk og persisk er iranske språk. Dei iranske språka deler ein inn i nordvestiranske, sørvestiranske, nordaustiranske og søraustiranske. Ossetisk er eit nordaustiransk språk, jamvel om det er eit av dei iranske språka som høyrer heime lengst vest (nordvest). Ossetisk er sterkt påverka av andre språk i Kaukasus som det ikkje er i slekt med, til dømes georgisk. Det viktigaste austiranske språket er pasjto, det eine av dei to hovudspråka i Afghanistan. Persisk eller farsi, som er det viktigaste språket i Iran, er eit sørvestiransk språk.

Indoeuropeisk opphav

Både norsk og ossetisk er indoeuropeiske språk. Det er ikkje lett å sjå at språka er skylde, men her er tre døme som viser slektskapen: Ossetisk arm-arm-i tyder ‘frå arm til arm’, dvs. ‘frå hand til hand’, dwar tyder ‘dør’, og dænd-ag tyder ‘tann’.

Ossetisk er etterkommar etter språket til skytarane, alanarane og sarmatarane, som var mektige iranske nomadefolk nord for Kaukasus alt fleire hundreår før Kristus. 

Alfabetet

Den eldste kjende teksten på ossetisk er frå 941 e.Kr. og er skriven med greske bokstavar. 

Frå 1844 skreiv dei ossetisk med det russiske (kyrilliske) alfabetet. I 1923 gjekk dei over til det latinske. Dei gjekk attende til det russiske alfabetet i Nord-Ossetia i 1938 og i Sør-Ossetia i 1954. I tida mellom 1939 og 1954 brukte dei det georgiske alfabetet i sør.

Bokstaven æ er eit særkjenne for norsk, dansk, islandsk, færøysk – og ossetisk. Når bokstaven æ står saman med kyrilliske bokstavar, ser det veldig framandt ut.

Her er eit vers frå juleevangeliet på ossetisk og nynorsk (Lukas 2,15):

Зæдтæ сæ цурæй уæларвмæ куы сивгъуыдтой, уæд фыййæуттæ кæрæдзийæн загътой: «Уæдæ фæ­цæуæм Вифлееммæ æмæ фенæм, цы æрцыди — Хуыцау нын цæй тыххæй фехъусын кодта, уый.»

Då englane hadde fare frå dei og attende til himmelen, sa gjætarane til kvarandre: «Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» (Omsetjinga frå 1978/1985)

De eller dem som?

Er det riktig å skrive «de» eller «dem» i setningene nedenfor?

«Konferansen er for de/dem som ønsker å komme.»

 

I «Konferansen er for dem» (uten noe mer) skal det være objektsform, altså dem. Men når det kommer et som etter, må både de og dem godtas. Vi tilrår dem

Objektsformen dem har vært foretrukket i skrift der «de(m) som …» står som objekt eller som styring til preposisjon. Eksempler:

  • Gi klærne til dem som trenger dem! (Styring til preposisjonen til)
  • Kast dem som du har slitt ut! (Objekt for verbet kaste)

(Merk at som kan være sløyfet og underforstått uten at har noe å si for valget av de eller dem. «Kast dem du …»)

For mange er nok «de som» en ubøyelig frase. Det er ikke så rart, for i de aller fleste dialektene heter jo de og dem enten bare d(e)i eller bare dem (e.l.) uavhengig av sammenhengen. 

Det finnes flere unntak fra hovedregelen. For eksempel er det vanligst å skrive

… for de av dem som …

Her er det skutt inn en preposisjonsfrase mellom de og som. Subjektsformen de er også litt vanligere der ordet viser til det samme som subjektet i som-setningen:

Kast de(m) som er utslitt!
Jamfør: De (subjekt) er utslitt.

Omtrent de samme rådene finner du under Språkhjelp på nettsidene våre. Her står det også om typen «Det var de(m) som …».

Til slutt ramser vi opp flere eksempler med preposisjon slik at de som søker etter emnet, finner artikkelen:

av dem som, blant dem som, for dem som, fra dem som, med dem som, til dem som

Indian summer – attpåsommar

Kvifor kallar ein det indian summer når det kjem ein varm periode etter at sommaren eigentleg er over?

Dette skal visst ha å gjera med vêrlaget i område der nordamerikanske urfolk har halde til eller gått på jakt. Det er nok ikkje mogleg å koma til botnars i ordhistoria, men du kan gjerne lesa i Online Etymology Dictionary og Wikipedia sjølv og vurdera teoriane. 

Ifølgje Den Danske Ordbok, som nemner ein diskutabel etymologi, har ordet vore kjent i dansk sidan 1963, men både Ordbog over det danske Sprog og søk på nb.no vitnar om at ordet har vore kjent mykje lenger i Noreg og Danmark, særleg brukt om amerikanske tilhøve. Vi finn til og med indiansk sommer allereie hjå Jonas Lie (1887). På norsk skal indian summer skrivast med liten i.

I Stavanger Aftenblad 5.10.1916 står det eit forvitneleg innlegg om ein norsk ekvivalent til indian summer: