Kategorier treff i 126 kategorier

Svar på språkspørsmål (983 treff)

Lytte til eller lytte på?

Er lytte på en sammenblanding av lytte til og høre på? Eller kan vi for eksempel lytte på radiolytte på en cd og lytte på en platespiller?

Det er ikke bare en sammenblanding. 

Vi får ta en nærmere titt på både høre på, lytte til og lytte på.

Vi kan høre på nesten hva som helst som er lyd eller formidler lyd. Vi kan høre på musikk, radio og plater.

Vi kan lytte til det samme.

I lytte til radio står radio for radioprogram eller mediet radio. Selve utstyret (radioapparat, platespiller osv.) lytter vi ikke til. Vi kan nok høre på et apparat, men da er det helst for å finne ut om det er noe galt med det. 

Å lytte er å høre på noe(n) med en viss (helst positiv) oppmerksomhet, en lyttende innstilling, jamfør substantivet en lytter. Det er i nær slekt med å lyde ‘adlyde’. (I tradisjonell nynorsk brukes lyde/lyda (helst med stum d) om begge deler. Eksempel: «Eg fann ut at eg laut lyda bror min og lyda på Stones-plata.»)

I dansk-norsk skriftspråk på 1800-tallet ble lytte sjelden brukt med . Det gikk i til, særlig i den positive betydningen vi finner i f.eks. lytte til hvert ord og lytte til gode råd. Det er fremdeles til vi bruker mest når det handler om å ta inn et budskap. Men det er ikke stor forskjell på fjellvettreglenes «Lytt til erfarne fjellfolk» (1966) og et tenkt «Hør på erfarne fjellfolk». Å lytte til råd og å høre på råd er det samme; det betyr helst å rette seg etter rådene, for ikke å si å lyde dem.

Lytte på brukes ikke om slik lytting og er mindre brukt i det hele tatt. Men det er gammelt i både i norsk (se betydning 1 b i Norsk Ordbok) og i dansk (se til slutt under betydning 2.2 i Ordbog over det danske Sprog). Vi har alltid hatt en understrøm med lytte på. I noen sammenhenger er det nettopp dette uttrykket vi bruker, som i «Viktig melding. Lytt på radio for nærmere melding» (varslingssignal fra 1964). Her handler det i første omgang om å skru på apparatet og spisse ørene.

 

For en grunn, av en grunn?

Heter det «Jeg gjorde det av en grunn» eller «Jeg gjorde det for en grunn»?

Tradisjonelt heter det ingen av delene på norsk. 

De to formuleringene er mer eller mindre direkte oversettelser av «I did it for a reason». Den minst direkte oversettelsen, med «av», knytter seg til eksisterende norske uttrykk som «av den grunn», «av grunner som …».

På norsk starter vi vanligvis i en annen ende: «Det var en grunn til at jeg gjorde det» 

En grunn til at den engelske uttrykksmåten fester seg, er nok at vi gjerne vil kunne starte som på engelsk med oss selv og gjerningen i fokus: «Jeg gjorde det …». Bordet fanger, og vi må ty til direkte oversettelse av resten.

Vi kan eventuelt si «Jeg hadde en grunn til å gjøre det» eller «Jeg gjorde det ikke uten grunn», men det er ytringer som krever litt mer planlegging. 

 

Tenkje, krenkje, senke og liknande på nynorsk

Eg slit med bøyinga av verb som sluttar på -enke eller -enkje på nynorsk. Kan de hjelpe?

Den tradisjonelle bøyinga av tenkje, blenkje og krenkje er slik:

tenkje – tenkjer – tenkte – har tenkt
blenkje – blenkje – blenkte – har blenkt

krenkje – krenkjer – krenkte – har krenkt

Dette er såkalla e-verb; dei har ikkje nokon a i bøyingsendingane (bortsett frå dei valfrie infinitivsformene å tenkja osb.).

J-en er valfri, men ikkje bøyingsmåten. «Har *krenkja», som ein stundom ser, er altså heilt gale. Skal ein fyrst bøye dette verbet gale, er det betre å skrive «har krenka». Då bøyer ein det på same måte som å senke:

senke – senker – senka – har senka

Somme blandar inn ein j i bøyinga av senke. Det er òg heilt gale. Skal ein bruke j, må ein halde seg til den tradisjonelle varianten av ordet i nynorsk, altså å søkkje:

søkkje – søkkjer – søkkte – har søkkt

(Merk at søkke – søkk – sokk – har sokke tyder noko anna. Det svarer til bokmål synke.)

To ord som faktisk skal bøyast med både j og a, er å lenkje og å benkje:

lenkje – lenkjar – lenkja – har lenkja
benkje – benkjar – benkja – har benkja

Dette «avviket» heng saman med at verba er avleidde av substantiv (ei lenkje og ein benk). J-en er valfri i desse verba òg, men ein bør velje same løysing i verbet som i substantivet (altså t.d. ei lenkje – å lenkje). 

Det finst ein eldre variant av verbet å lenkje. Det er eit e-verb:

lekkje – lekkjer – lekte – har lekt

Jamfør til dømes det meir kjende verbet 

tekkje – tekkjer – tekte – har tekt

Fortidsformene av å lekkje kan sjå løgne ut for den som er mest van med bokmål, men hugs at bokmål lekte = nynorsk leika. Skriv ein å lekkje, bør ein helst bruke substantivet ei lekkje i staden for ei lenkje

 

Kategorier: Bøying av verb

Uttalen av medan og sidan

Korleis uttalar ein orda medan og sidan på nynorsk?

Den tradisjonelle leseuttalen er /mean/ og /sian/. 

Dei fleste d-ar mellom vokalar og til slutt i ord etter vokal er stumme. Dette gjeld vel å merke gamle norske ord, ikkje importord. 

I gammalnorsk hadde desse orda stungen d (uttalt som th i engelsk the). Det er mange hundre år sidan dei stungne d-ane fall bort i norsk. Dei overlevde berre – og då i form av vanleg d – på delar av Nord-Vestlandet. (Vi ser her bort frå bokmål og spreidde ord i ymse dialektar.) 

Når folk som ikkje er sunnmøringar eller nordfjordingar, les ord som medmedan, sidan, sida, tida og nedanfor med hard d på nynorsk, må det reknast som skriftuttale, og det har ikkje vore tilrådd.

I mange dialektar har n-en òg falle bort (slik at det heiter /mea/ og /sia/), men ein plar ta med n-en når ein les nynorsk høgt. Det finst elles mange fleire meir særmerkte dialektformer, som til dømes /sea/, /sio/ og /mende/.

Medan har synonyma mens (som i bokmål) og dessutan kortvarianten med /me/, som var meir utbreidd enn medan på Ivar Aasen si tid. 

Hugs at det heiter ved sida av, uttalt ve sia a(v) utan n til slutt! Dette uttrykket har ingenting med adverbet sidan å gjera. Sida /sia/ er her bunden form av ei side /ei sie/.

Svigerbror og svigersøster?

Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?

Ordene svigerbror  og svigersøster står i blant annet Tanums store rettskrivningsordbok, Nynorskordboka og Det Norske Akademis ordbok. Det er ikke galt å bruke dem.

Svigerbror og svigersøster er brukt i mange dialekter, særlig nordpå. Men som du ser av statistikken nedenfor (søk i aviskilder), er svoger og svigerinne de vanlige ordene for disse familiemedlemmene i skrift.

Det er flere grunner til at den norske ordbruken ikke er helt ens. For det første er ikke svoger og svigerinne entydige ord. For det andre er ikke sviger- og svoger-ord gamle norske arveord, men lån fra middelnedertysk, og det gikk nok lang tid før de slo rot i vanlig norsk folkemål. Dessuten fantes det mange steder helt andre ord for svoger og svigerinne i gamle dager, jamfør denne lista over slektsord. (Søk etter verbror og versyster på lista. Legg også merke til de mer spesifikke termene systermann og brorkone for den ene typen svoger/svigerinne, altså søskens ektefelle.)

 

Uttalen av Geiranger og lignende navn

Hva er regelen for uttale av navn som begynner på Gei-, som Geilo og Geiranger?

Tradisjonelt uttales slike navn med j-lyd, akkurat som navn på Gy- og Gi-.

Vi kan kalle det hovedregelen. Men noen navn har med tida fått bokstavrett uttale (skriftuttale).

Mens alle uttaler Geilo /jeilo/, er det nå så vanlig å uttale Geiranger med hard g- at NRK har endret uttalerådet* sitt fra /jeiranger/ til /geiranger/.  Den gamle lokale uttalen hadde j-lyd: /jårånjen/. Merk at navnet tradisjonelt har hatt trykk på første stavelse og tostavingstonelag (tonem 2).

(*Lenka til NRK virker for tida ikke.)

Nedenfor byr vi på mer lesestoff for spesielt interesserte.

 

Oluf Rygh i verket Norske Gaardnavne:

 

Alf Hellevik i boka God norsk i skrift og tale (1956):