Gjerningsmann, gjerningsperson?

Vi synes dette forslaget om gjerningsperson for gjerningsmann er greit. Politiet vil sannsynligvis ha god nytte av det, og det kan etter hvert bli et allmennord. Det fungerer dessuten like godt i begge målformene.

Gjerningsperson ble brukt i VG allerede i 1981. Da hadde det vært i bruk i faglitteraturen i noen år. Første forekomst vi finner, er i NOU 1976: 55 Adopsjon og adopsjonsformidling. Noen har foreslått å unngå hele problematikken ved å blåse nytt liv i forøver. Men dette nokså stive ordet har i dag mer klangbunn i tysk (jf. verüben ‘begå’) enn i norsk. Begrepet gjerning har derimot klangbunn i andre ord på området, som gjerningsdato, gjerningssted osv. 

Man kan fortsette å bruke gjerningsmann når man vet at det dreier seg om en mann, og eventuelt gjerningskvinne når det er en kvinne, og altså gjerningsperson i tvilstilfeller.

Historien og vanen

I gamle dager betydde mann i større grad ‘menneske’. (To spor etter dette er islandsk karlmaðr ‘karmann’ i motsetning til kvenmaðr ‘kvinne’, og kar for mann i mange norske dialekter. Et annet er pronomenet man.) I sammensetning har denne betydningen holdt seg lenge i norsk, men i dag oppfatter nok de fleste nordmenn(!) ord på -mann som mer eller mindre kjønnsmarkerte. Mange stusser på bruk av gjerningsmann når den mistenkte like gjerne eller mest sannsynlig er en kvinne. For andre er mann fremdeles umarkert, og et brudd med vanen vil i verste fall vekke irritasjon.

Behovet for et kjønnsnøytralt overbegrep veier trolig tyngre enn utfordringen av vanens makt i dette tilfellet. Det er riktignok et problem at de resterende x-mennene i språket (for eksempel fylkesmennene og takstmennene) blir mer problematiske og kjønnsmarkerte for hver x-mann ellers som skiftes ut med x-person, og noen slike betegnelser er virkelig vanskelige å skifte ut med noe annet praktisk (som sjømann og «politiord» som brotsmann (nynorsk) og ransmann). Men språket er på glid når det gjelder både voldsperson og gjerningsperson, og følelsen av at mann bare er hankjønn, er det neppe stort man(!) kan gjøre med.