A-endelser i bokmål: døra, men dronningen, brevene, har hoppet?

Du kan i prinsippet kombinere former på slump, men det er vanlig å peile seg inn mot enten såkalt radikalt bokmål (mye -a) eller såkalt moderat/konservativt bokmål (lite -a, i retning dansk). Statistisk sett er a-former mest brukt om det mindre formelle og høytidelige, men det er ikke nødvendig å rette seg etter statistikken.

Det finnes ingen offisielle regler for eller mot å bruke a-endelser i noen sjanger. Det finnes heller ingen offisielle regler mot å blande a-endelser og andre former på slump. Det kan likevel være en god idé å følge visse retningslinjer for kombinasjon av former, og man bør i alle fall behandle hvert ord konsekvent i en vanlig sakprosatekst.

Nedenfor gir vi deg en bakgrunn som du kan bruke til å lage dine egne retningslinjer. Hvis du blir utålmodig, kan du hoppe til de nummererte listene.

Rettskrivningshistorien 

I den prosessen der dansk ble til dansk-norsk og senere til riksmål og bokmål, ble særnorske ord og former ujevnt innført. De ble først tatt i bruk i skildring av norsk natur og folkeliv. Også senere har de «radikale» formene (diftonger og a-endelser) blitt brukt mest om det konkrete, det naturlige og det folkelige – med andre ord det stilistisk «lave». 

I rettskrivningene fra 1938 og 1959 ble a-endelser gjort obligatoriske i mange ord. I 1981 ble a-endelsene valgfrie igjen. Men i praksis består skjevheten, og den utvikler seg i uventede retninger, som vi skal komme tilbake til.

Du finner mer om utviklingen av bokmålet i denne artikkelen av Boye Wangensteen i Språknytt.

Retninger du kan velge mellom

Som språkbruker er du som sagt ikke bundet av hverken statistikk eller konvensjonell stilistikk. Du kan i prinsippet komponere selv, for eksempel i en av disse retningene:

1) gå lenger i konservativ retning (mot dansk) enn normalt (ingen a-endelser)

2) følge tendensen fra 1900-tallet til å bruke a-endelser som stilmarkør (i konkrete og «jordnære» ord eller i tilsvarende stil; i substantiv, verb eller begge deler)

3) bruke (lite eller mye) a-endelser uten noe (tradisjonelt) system (jf. oppløsningen av trekjønnssystemet nedenfor)

4) bruke mye a-endelser ganske konsekvent, forankret i systemet i norske dialekter (uten hensyn til hva noen regner som «dannet talemål»)

1–4 er altså bare en beskrivelse av tendenser.

To hovedretninger i talemålet

I de fleste norske dialekter henger a-endelsene (eller tilsvarende vokalendelser) tradisjonelt tett sammen. Kort sagt: Sier man hytta, sier man også tia (tida), og sier man sovna, sier man også kasta (retning 4).

I kontrast til dette har vi tendensen til å veksle mellom endelser etter humør og emne. Det er nok mest typisk for middelklassen i de store byene, jf. en ytring som «tiden går fort på hytta» (retning 2 eller 3).

Noen retninger i litteraturen

Statlig prosa gikk lenge i retning 2, men tenderer nå mot 1. A-endelsene fikk ikke feste i de fleste abstrakte ordene eller i den formelle og høytidelige stilen (f.eks. i lovspråk). Dokumenter fra det offentlige er oftest kjemisk frie for a-endelser i både substantiv og verb, selv om disse endelsene egentlig er valgfrie. 

Utover på 1900-tallet ble det vanlig å følge retning 2 til en viss grad i skjønnlitteraturen. Forfattere som kjenner tradisjonelt by- og bygdemål godt, har gjerne prioritert a-endelser i hunkjønn framfor a-endelser i verb. Yngre forfattere som har nyere bymål som rettesnor, prioriterer nok oftere a-endelse i verb, og da særlig i uhøytidelige passasjer. 

Ny retning i talemålet: oppløsning av trekjønnssystemet

Mange yngre mangler den tradisjonelle følelsen for hva som er hunkjønnsord, men har lagt merke til at mange uhøytidelige ord får a-endelse. Dermed har a-ending de siste tiåra blitt delvis forvandlet fra hunkjønnsmarkør til stilmarkør for emnet eller ytringen. 

En rekke ord som i uminnelige tider har vært hankjønnsord, er observert med a-endelse i de siste åra. To ytterliggående eksempler er «oksa» for «oksen» og hunkjønnsformen «lita» (eller «litta») brukt sammen med hankjønnsord. Samtidig som a-en sprer seg der den tradisjonelt ikke hører hjemme, brer hankjønn (eller felleskjønn) seg på bekostning av hunkjønn i umarkert tale og normalprosa, slik at flere sier f.eks. «musen» (som før var meget uvanlig i hverdagstale utenom Bergen og små miljøer i de store byene).

Retning 2 har ryddet vei for retning 3, som kan stå i vekselvirkning med retning 1.

Du kan rote eller rydde

Retning 1 og 3 krever ingen spesiell innsats. Men hvis du vil legge skrifttradisjon eller tradisjonelt norsk talemål til grunn, må du studere ordene litt nærmere og gjøre noen valg. 

Her kommer tre eksempler i retning 1, 2 og 4. 

1) Kjerringen hoppet stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

2) Kjerringa hoppet (hoppa) stav over husene. Dronningen kastet brevene og tok av kronen.

4) Kjerringa hoppa stav over husa (husene). Dronninga kasta breva (brevene) og tok av krona.

Eksempel 1 kan tolkes som bergensk eller stivt riksmål, avhengig av hvem som har skrevet det. Eksempel 2 representerer ganske vanlig stilistisk forskjellsbehandling. Eksempel 4 svarer til vanlig tradisjonelt norsk talemål i de brede lag. Det kan lages en rekke mindre motiverte eksempler, særlig i retning 3.

Som nevnt står -a i substantiv tradisjonelt sterkere enn -a i verb litteraturen. Her er noen mer spesifikke merknader som gjelder håndteringen av ordene innenfor hver ordklasse:

Ulike verb: Kastet og hoppa er en mulig kombinasjon, men virker umotivert, i alle fall når ordene brukes i sin grunnbetydning. Du kan godt velge enten -et + -et eller -a + -a i disse to, uavhengig av emne og dagsform. Ovenfor har vi likevel bare kastet ved siden av både hoppet og hoppa, siden det er dronningen som kaster.

Ulike substantiv: Du kan skrive kjerringa og dronningen med de konvensjonelle sosiale markørene (i retning 2) eller jevne ut til enten kjerringa og dronninga (retning 4) eller kjerringen og dronningen (retning 1). En slik utjevning stemmer med de fleste former for tradisjonelt norsk talemål. Å snu skrifttradisjonen på hodet og skrive kjerringen og dronninga har dårlig grunnlag, om det da ikke er for å drive gjøn med språksosiale konvensjoner.

Ulike intetkjønnsord: Ovenfor representerer hus intetkjønnsordene. Intetkjønn flertall med -a (husa, epla) henger språkhistorisk nøye sammen med hunkjønn på -a og har samme status i rettskrivningen, men står likevel svakere enn hunkjønns-a i praksis, særlig i skrift. Derfor har vi lagt til husene i parentes. Enda litt svakere står a-endelse i de intetkjønnsordene som har e-utlyd, som eple (altså oftere husa, breva og folka enn epla).