Tida og veien

Det riktige er «tida og veien» (normalt uttalt /tia å veien/).

Det er er ikke lett å forstå hvordan uttrykket henger sammen, men meningen er at tida er knapp; man har ikke mer tid enn den man er nødt til å bruke på veien (altså til reisen eller oppgaven). Under tid i Bokmålsordboka står eksempelet ha bare tida og veien, med forklaringen ‘ikke mer tid enn en trenger’.

I Steinar Schjøtts Dansk-norsk ordbog (1909) står det at vi har ingen tid at spilde ofte heter d’er kje meir enn tidi og vegen på norsk.

Uttrykket er nok ganske gammelt i talemålet. Det eldste litterære eksempelet finner vi i en replikk: «Det er bedst, du går ind og klæder dig − det blir ikke stort mere end Tiden og Veien» (Rudolf Muus: Fra Akerselvens Kolonier, 1891).

Uttalen er gjerne /tia-å veien/, og det kan i farten lett både bli uttalt og oppfattet som /tia-a veien/.

Noen sier at det heter tida tå veien (altså tida av veien) i dialekten, men denne varianten er ikke mer forståelig. Dessuten er uttrykket belagt langt tilbake med å (og) i dialekter der av heter ta/tå. Logisk ville gåten ha vært løst om opphavet var tida å veien i en dialekt der på (av upp-å) fremdeles het å på attenhundretallet. Men det finnes ikke noe som peker mot et slikt opphav (som f.eks. dativ vega etter preposisjonen (p)å i en dialekt med dativ).