Hvorfor fornorsker vi lånord?

Hvorfor trenger vi å fornorske ord som kolera og sjampanje? Kan vi ikke bare skrive ordene slik de skrives på f.eks. engelsk?

Svar

Når et ord importeres fra et språk til et annet, blir det mer eller mindre tilpasset lydsystemet og bøyingssystemet i mottakerspråket. I talemålet skjer det spontant og automatisk. Men skrivemåten henger ofte etter. Derfor trengs det et og annet vedtak om fornorsket skrivemåte.

Hvert skriftspråk har egne regler for hvordan lyder skal gjengis, og hvis man i en periode med mye innlån ikke tilpasser de nye ordene til den hjemlige rettskrivningen, kan det etter hvert bli vanskeligere å lære skriftspråket. Det er en fordel at de fleste ord kan skrives omtrent slik de uttales.

Gresk har sitt eget alfabet, så greske lånord faktisk skrives annerledes enn i opphavsspråket. Kolera er lånt fra gresk (jf. χολέρα), og dette ordet skrives på ulike måter i språkene rundt i Europa. Sjampanje kommer fra fransk champagne. Det er ikke opplagt at ch og gn i champagne skal uttales sj og nj på norsk.

Både gresk og fransk har altså andre regler for sammenhengen mellom skrift og uttale enn norsk har.

Mange ord lånes i dag inn fra engelsk, som har ganske spesielle regler for sammenhengen mellom skrift og tale. Det er vanskelig nok for engelskmenn å få oversikt over forholdet mellom lyder og bokstaver. Engelsk rettskrivning bygger på engelsk uttale for flere hundre år siden.

Et eksempel kan vise fordelene ved å fornorske. Engelsk tough skrives på norsk tøff, som gjengir uttalen vår mye bedre. Når vi har en norsk skrivemåte, er det lettere å ta ordet inn i bøyingssystemet: tøff, tøft, tøffere osv. Vil man toughe seg litt, kan man selvsagt skrive både tough og toughere, slik noen gjorde før i tida. Ingen blir straffet for å bryte rettskrivningen.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:08.09.2023 | Oppdatert:02.03.2024