Lengre eller lenger?

Kanskje er det nok å ta en titt på de to første bolkene nedenfor?

I tilleggene er det bare presiseringer, ikke ny informasjon.

LENGRE: til substantiv og pronomen (adjektivisk)

Lang er et adjektiv; det vil si at det står til substantiv (som f.eks. tid eller stykke) eller til et pronomen (som du og jeg). I intetkjønn heter det langt. Uansett blir det til lengre i komparativ, slik:

lang(t) – lengre
i lang tid – i lengre tid
et langt stykke – et lengre stykke

Dette er vanlig adjektivbøying med -(e)re, jamfør for eksempel høyere og tyngre.

LENGER: til verb og i visse andre tilfeller (adverbielt)

Når langt står til verb (f.eks. å gå) eller adverb (som bak og framme), fungerer det ikke som adjektiv, men som adverb. Da heter det lenger i komparativ:

langt – lenger
å gå langt – å gå lenger
langt bak – lenger bak

Denne er-endelsen er særegen for langt (i adverbiell betydning) og for tidsadverbet lenge:

lenge – lenger
å vente lenge – å vente lenger

Vi har den også i tidsuttrykk som ikke (nå) lenger. Eksempel: Er du ikke interessert lenger? 

Av og til mangler det både verb og substantiv i ytringen, som i «Hit, men ikke lenger!». Vi må da tenke oss fram til hva som kan ligge under. Her kan det være noe slikt som «Du kan gå hit, men ikke lenger!». Ordet står altså til et underforstått verb (å gå), ikke til et substantiv. Da må vi velge lenger.

Et minneteknisk knep til slutt: Tilfeldigvis inneholder lenger og adverb begge bokstavsekvensen <er>.

Tillegg 1: Å hoppe lenger, men et lengre hopp

Se litt på verbuttrykkene til venstre og de tilsvarende substantiviske uttrykkene til høyre:

• å hoppe langt — et langt hopp
• å vente lenge — å vente i lang tid
• å vare lenge — å ta lang tid

Verbene får lenger i komparativ, substantivene lengre, som normalt.

• å hoppe lenger — men et lengre hopp
• å vente lenger — men å vente i lengre tid
• å vare lenger — men å ta lengre tid
  

Men mange kommer i skade for å skrive *lenger tid, kanskje fordi det heter å vare lenger, der lenger står til verbet å vare. I ta lang tid står lang til substantivet tid, ikke til verbet ta, slik mange tror.

Tillegg 2: Strekke seg lang eller langt?

Mange skriver og spør om det heter å strekke seg lenger eller lengre. Siden det handler om en måte å strekke på, nemlig langt, må svaret bli lenger. (Det handler jo ikke om at det som skjuler det bak pronomenet «seg», skal gjøres lengre!)

Tillegg 3: Sammenfall mellom langt og lenge

Noen ganger er det vanskelig å se forskjell på komparativ av langt og komparativ av lenge. Meningen er mer eller mindre avhengig av trykkplasseringen (på lenger eller på reise/borte):

• Nå vil jeg ikke reise lenger. (Tid eller avstand?)
• Hun var lenger borte enn noen gang. (Tid eller avstand?)

Der det er forvekslingsfare, kan problemet bare løses med omskrivning, for eksempel: «Nå vil jeg ikke være på reisefot lenger», «Hun var borte lenger enn noen gang».