Ut og stjæle hester?

Det er helt riktig med «og». Det samme gjelder formuleringer som «skal ut og reise», «ut og spise» og lignende. 

Riktignok er stjæle en infinitiv, og derfor ville kanskje noen vente infinitivsmerket å her. Men og kan også stå mellom to sideordnede infinitiver, som her: «Det er viktig å spise og (å) drikke før man stjeler hester». 

Utelatt verb

Mange har lært den såkalte fortidsprøven og mener den taler for å. Prøven går ut på å sette det første verbet i fortid (preteritum). Hvis det andre verbet må bli stående uendret i infinitiv, er å riktig, som her:

Infinitiv: å like _ stjele
Fortidsprøve: Jeg likte _ stjal. (Feil!)
Riktig: Jeg likte _ stjele.
Altså: å stjele

Vi prøver med ut + stjele:

Infinitiv: å skulle ut _ stjele
Fortidsprøve: Jeg skulle ut _ stjal. (Feil!)
Riktig: Jeg skulle ut _ stjele.

Vi skulle vente å. Men vi skriver likevel og. Grunnen er at vi regner med et underforstått dra e.l. foran ut:

Infinitiv: å dra ut _ stjele
Fortidsprøve: Jeg dro ut og stjal. (Riktig)

Vi beholder sideordningen med og når vi setter et hjelpeverb foran:

Jeg skulle (dra) ut og stjele.

Vi beholder og når vi sløyfer det første hovedverbet (dra). 

Hadde det stått «… ut for å stjæle …», ville å vært det eneste korrekte. Men da ville tittelen vært en annen, med sterkere understreking av hensikt og vilje. I gamle dager kunne å (før: at) alene bety ‘for å’ (jf. engelsk to), såkalt hensiktsinfinitiv eller formålsinfinitiv (eksempel: «han var kommen at frelse dem»). Derfor finner vi fremdeles ofte formuleringen ut å i norske tekster. 

Stjæling med æ

Hvis det skulle finnes en språklig feil i tittelen, måtte det være skrivemåten stjæle for stjele, som rettskrivningen krever. Men den er bevisst valgt for å gi tittelen et muntlig og dialektfarget preg, og dette fungerer utmerket. I skjønnlitteratur finnes det egentlig ingen regler mot slikt. En mer tradisjonell østlandsform i den samme leia er forresten stæla, som det het i eldre Oslo-mål.