Brekte eller brakk staven?

Brakk staven er riktig i bokmål i begge tilfeller:

1 Staven brakk
2 Brå brakk staven

(På nynorsk og i flere dialekter heter det riktignok brekte i fortid. Men selve ordet brekke er ikke mye brukt i nynorsk.)

Bøyingsformen brekte (ved siden av brekket og brekka) har vi i noen andre betydninger, særlig i «brekte seg», som det skal hete ifølge ordboka. Det vanligste i skrift i dag er nok likevel «brakk seg».

Logikken du viser til, stemmer derimot for dette paret:

1 Staven knakk
2 Brå knekte staven

Men variant 2 passer nok best om det at noen «aktivt» knekte staven, og særlig om det var med vilje. Ellers heter det helst brakk staven på bokmål og braut staven på nynorsk.

For spesielt interesserte: Dersom hovdsårsaken til bruddet var at Savjalov kom borti, er det riktig å si at Savjalov brakk/braut/knekte staven til Brå. Men vi kan nok si at også Brå brakk/braut staven trass i at han strengt tatt ikke gjorde det selv. Vi sier jo at NN brakk/braut beinet uansett hvem som er skyld i bruddet. 

Mer om parverb

Sterke verb har én stavelse i preteritum (knakk), svake har oftest to, og de ender på -e (som knekte) eller -a.

Verb nummer 1 ovenfor er et sterkt verb (å knekke – knakk), og det er intransitivt; det vil si at det ikke tar objekt. Verb nummer 2 er svakt (å knekke – knekte), og det er transitivt; det vil si at det tar objekt. Dette er en del av et større system. I mange tilfeller har vi sterkt verb som viser til en tilstand eller hendelse, og et svakt verb som betyr å forårsake tilstanden eller hendelsen. Jamfør dette skoleeksemplet:

1 sterkt og intransitivt: jakka (S) hang 
2 svakt og transitivt: hun (S) hengte jakka (O) på en knagg 

S står for subjekt, og O står for objekt.

Jakka (S) hang av seg selv, men hun (S) hengte et noe annet, nemlig jakka (O). Det svake verbet (preteritum hengte) tar objekt, mens det sterke (preteritum hang) ikke gjør det.

Men hvorfor har vi ikke et sterkt brakk kontra et svakt brekte? Fordi brekke er innlånt fra lavtysk med den sterke fortidsformen brakk (ikke brekte) uavhengig av betydning. Det inngår altså ikke i det norske parverbsystemet. Men det påvirker trolig paret knekte – knakk ved å fremme den sterke varianten (knakk).

Nynorsk: Staven knakk/brotna og Brå knekte/braut staven

I nynorsk er det helt omvendt! Der er brekke bare svakt: Staven brekte og Brå brekte staven. (Ikke å forveksle med sauen brekte, som før ble skrevet brækte!)

Men det er viktig å understreke at brekke brukes mindre i nynorsk enn i bokmål, og at mange unngår det helt. Det er vanligere å bruke andre verb, slik:

1 intransitivt: knekke eller brotne
Staven (S) knekk – knakk – har knokke
Staven (S) brotnar – brotna – har brotna

2 transitivt: knekkje eller bryte
Brå (S) knekkjer – knekte – har knekt staven (O) (riktignok helst om målrettet handling)
Brå (S) bryt – braut – har brote staven (O) (målrettet eller mindre målrettet)

(Legg merke til at bryte bryter parverbmønsteret på et viktig punkt, for det er jo helst svake parverb som tar objekt, ikke sterke verb som bryte. Men sterke verb kan i og for seg godt ta objekt, så det er ikke noe ugrammatisk med dette.)

Uansett: På nynorsk bør det helst hete Brå braut staven, som er den tradisjonelle uttrykksmåten i de fleste bygdemål. Hendelsen bør omtales som stavbrot(t) (jf. bokmål stavbrudd), ikke stavbrekk, som er blitt vanlig etter 1982. Ikke engang i bokmål heter benbrudd benbrekk.