Stemmer det at allmenn og almen er sidestilte, valgfrie former på bokmål? Hva er i så fall den mest moderne eller fremtidsrettede av de to formene?
Hva er riktig – annerledes eller anderledes? Når en søker på Internett, får en svært mange treff på begge skrivemåtene.
Vet dere hvor ordet abakle eller abakli stammer ifra? Selv kjenner jeg det fra Trøndelag, brukt om noe som er bakvendt eller tungvint.
Finnes det et norsk ord for coach? Ordet skal brukes i forbindelse med coaching av et team.
Jeg har hørt noen si at de skal i et «ekstramuralt» møte når møtet holdes et annet sted enn der de jobber til daglig. Finnes ordet ekstramural i norsk, og hva kommer det av?
Er det rett å bruke ordet human i setningen «dyret ble drept på en human måte da bilen kjørte på det»?
Jeg ser i Bokmålsordboka at verbet å dette har bøyinga å dette – detter – datt – har dettet. Dette kan vel umulig være riktig? Har dettet høres for meg ut som barnehagespråk.
Kvifor står ikkje uttrykket å jævlast/jævles i ordlistene? Det er eit folkeleg uttrykk med lang tradisjon og godt fotfeste i fiskeri og arbeidarkultur langs heile kysten.
Kan lek eller leg brukes som adjektiv, slik som i lov om Den norske kirke, der det står at Bispedømmerådet består av blant annet «en lek kirkelig tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte» og «fire andre leke»? Hva med leke/lege dommere, som noen skriver? Jeg trodde det bare kunne hete lekdommere.
Jeg har lest at maken er ubøyelig, men i Bokmålsordboka står det oppført med vanlig adjektivbøyning. Hva er riktig?
Jeg ser at ordet merd (til oppdrett av fisk), også staves «mær» og «mære». Noen sier «en mærd» med d. Hva er riktig?
I boka Viddens herrer av Jacob B. Bull kom eg over ordet sovvel. Eg finn ikkje dette i ordbøkene. Kva tyder det?
Heter det «jeg får brukt mitt potensial» eller «jeg får brukt mitt potensiale»?
Jeg lurer på om redskapen man bruker for å rake sammen løv og/eller gress heter rive eller rake? Jeg mener det heter en rive, og jeg irriterer meg over kollegene her i barnehagen som kaller det en rake og lærer barna å si det.
Er senioritet et greitt ord å bruke på norsk? Det blir mellom anna nytta av kommunikasjonsbyrå, og Google viser ein god del treff. Sambuaren min, som er journalist, meiner at senioritet ikkje kan nyttast på norsk, men eg tykkjer det er ein sær synsmåte.
Da jeg slo opp i Bokmålsordboka for å lete etter definisjonen av ordet sjalusi, dukket ordet skinnsyk opp. Men sjalusi er da vel snarere en slags sinnssykdom enn en hudsykdom?
I ei bok som heiter Trønderkveld (1946), har eg komme over to tidsuttrykk som ikkje står i Bokmålsordboka eller Nynorskordboka: sumtid og allveg. Har dei noko med det engelske sometime(s) og always å gjere?
Kvifor heiter det spanskrøyr når treverket i denne reiskapen ikkje stammar frå Spania, men frå strok som Sør-Asia?
I en roman av Dag Solstad heter det om et stålverk at det «spøy ut røyk». Burde forfatteren ha skrevet «spydde» her?
Det er mange som sier svigerbror og svigersøster for svoger og svigerinne. Er ikke det feil?
Jeg er nyvalgt styreformann i et boligsameie. I det siste har jeg blitt oppmerksom på at mange skriver ordet terrasse med én r. Men det er vel fremdeles feil?
Eg leitar etter det rette nynorskordet for det som på bokmål heiter anten treenighet eller trefoldighet. Kan de hjelpa?
Eg kom over ordet trilemma i ein avistekst. Ordet er brukt om ein situasjon der ein må velje mellom tre vonde. Er dette eit kurant ord i norsk, og kan -lemma brukast med andre talformer òg?
Hvis mattelæreren ber meg velge et vilkårlig tall, ber hun meg velge et tilfeldig tall spontant, altså ikke på nærmere vilkår (betingelser). Men en spontan handling eller bevegelse er noe som skjer uvilkårlig! Hvordan henger dette sammen?
Jeg har lenge trodd at «å brette opp ermene» er det rette, og at «å brette opp armene» er feil. Men da jeg googlet begge variantene, fant jeg forbausende mange oppbrettede armer! Og en lærer jeg kjenner, mente at «å brette opp armene» er det det heter fra gammelt av. Kan jeg få en kommentar til dette?
Stadig oftere leser jeg om folk som lener seg på abstrakte ting eller andre mennesker. For eksempel: «Vi lener oss på kunnskap og dyktige fagpersoner.»
Noen lener seg også mot infinitiver og at-setninger: «Jeg lener mot at Liverpool taper» eller «Jeg lener mot å si ja».
Selv lener jeg meg bare på konkrete og solide ting, og da helst for å hvile. Ellers støtter jeg meg, både konkret og abstrakt. Og jeg «heller til eller mot at Liverpool vinner» og jeg «heller mot å si ja». Hvor kommer den nye uttrykksmåten fra?
Publisert:16.02.2016 | Oppdatert:05.06.2023