Fedme, fet?

Dere får selv veie ømme tær i pasientgruppa mot verdien av klart og direkte språk. Men uansett kan det være tryggest å bruke noe med (over)vekt, som oppfattes ganske nøytralt.

I Bokmålsordboka er fedme forklart som ‘det å være fet’ (som i ha anlegg for fedme). Fet eller feit har flere betydninger, først og fremst selvsagt ‘tykk, velnært’. Det første eksempelet er tjukk og fe(i)t. Noe som er fett, kan også være ‘godt’ eller ‘lønnsomt’, og i moderne slang har det dessuten nærmest betydningen ‘stilig’ (brukt om ting, vel etter amerikansk fat/phat).

Våpenkappløp

Det er vel kjent at folk kan knytte verdivurderinger til fenomenet fedme, noen bruker både tjukk og feit nedsettende. Det setter et merke på ordene for andre også, slik at nedvurderingen etter hvert oppleves som en del av betydningen. Da melder det seg et behov for å bruke nye og mindre belastede ord. Etter noen år blir de nye og nøytrale ordene kanskje rammet av den samme utviklingen og må byttes ut igjen.

Dette våpenkappløpet mellom stigmatiserende konnotasjoner og nøytrale eller forskjønnende ord kan bare brytes ved at mange nok insisterer på å bruke de vanlige ordene i nøytral betydning. Men det er ikke alltid mulig.

Fedme

Ordet fedme (jf. at være fed) har vi fått gjennom skriftfellesskapet med dansk i stedet for den norske feita. Det er et ord vi vanskelig kan klare oss uten. Det er et presist definert fagord i forbindelse med kroppsmasseindeksen (KMI eller BMI). I motsetning til obesitas og andre fremmedord er det dessuten umiddelbart forståelig.

Selv om fedme virker mer tilslørende enn fe(i)t, er det ikke skånsomt nok for alle. Blant dem som selv har mer kroppsfett enn ønskelig, er ikke ordet fedme så populært, viser en studie fra 2015 (Tidsskrift for Den norske legeforening 19/2015).

Adjektivet fe(i)t

På islandsk henger of feitur ‘for feit’ på en naturlig måte sammen med avledningen offita ‘fedme’, også i fagspråket. Men på norsk har det allmennspråklige adjektivet fet/feit og fagordet fedme ulike røtter. Den nevnte pasientundersøkelsen tyder dessuten på at adjektivene fet og feit virker mer nedsettende enn fedme.

Noen mener nok også at diftongvarianten feit er mer nedsettende enn fet. Det kan vitne om fordommer mot dialekt- og sosiolektbrukere, som ikke nødvendigvis er noe bedre enn fordommer mot overvektige. Men det kan også vitne om at feit er førstevalget for de fleste nordmenn, og at mange nettopp frykter spontant og direkte språk om ømtålige emner. 

Det er ingen tvil om at mange bruker fet/feit om seg selv, se  f.eks. boka Feit. Det er selvsagt ikke noe frikort til å gå rundt og kalle overvektige feite, for det er uhøflig å kommentere andres utseende i tide og utide. I sammenhenger der alle alle er trygge på hverandre, må det likevel være greit å bruke adjektivet feit på norsk. Det er tross alt et grunnleggende ord i språket, uløselig knyttet til substantivet fett, som vi neppe blir kvitt med det første. 

Helseproblemet kontra språkproblemet

Magnus Strømmen, som står bak den ovennevnte undersøkelsen, skriver i en kronikk i Aftenposten 20.10.2015:

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg. Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke. Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.