Riktig bruk av senke (senket) og synke (sank, sunket)

Jeg leste nettopp at Blücher «ble sunket» den 9. april 1940. Det må da være gal ordbruk?

Svar

Ja, Blücher ble senket.

Synke og senke er parverb, det vil si at de er nær i slekt og ligner hverandre i form og betydning. Her er bøyningen:

å synkesynkersank – har sunket (er sunket)
å senkesenkersenket – har senket (er senket)

Senket heter oftest senka i talemålet. Senka kan også brukes i skrift.

Synke er et sterkt verb (preteritum har én stavelse: sank), mens senke er et svakt verb (preteritum har bøyningsendelser: -et og -a).

Hva synker, og hva senker?

Ting synker, enten av seg selv eller fordi noen senker dem. Synking er en hendelse, mens senking også er en handling.

Eksempler:

SYNKE
båten synker i dag
båten sank i går
båten har visst sunket før
partisipp: båten er sunket i havet

SENKE
noen senker båten i dag
noen senket (senka) båten i går
noen har visst senket (senka) båten før
partisipp: båten er senket (senka) i havet

Synke er et såkalt intransitivt verb (det vil si at det ikke tar objekt), mens senke er et transitivt verb (det vil si at det tar objekt, i dette tilfellet båt).

Tilsvarende på nynorsk

På nynorsk med j-former (som gjør det lettere å skille verbene fra hverandre), heter det:

å søkkesøkksokk – har sokke 
å søkkjesøkkjersøkkte – har søkkt (er søkkt)

Eksempler: 

SØKKE
båten søkk i dag
båten sokk i går
båten har visst sokke før
partisipp: båten er sokken i havet, skipet er sokke i havet, skipa er sokne i havet

SØKKJE
nokon søkkjer båten i dag
nokon søkkte båten i går
nokon har visst søkkt båten før
partisipp: båten er søkkt i havet, båtane er søkkte i havet

O-en i sokk- er åpen (å-lyd), og søkkt har to k-er så det ikke skal bli forveksling med søkt av å søkje. Flertals-e-en i søkkte i havet er valgfri.

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:04.11.2022 | Oppdatert:24.02.2024