Har tenkt til å ...

Det er egentlig ikke noe galt med dette uttrykket, men noen regner det som dårlig språk. Skriv heller «har tenkt å» hvis du vil unngå kritikk.

«Tenkt å» uttrykker akkurat det samme med færre ord og er slik sett et hakk bedre.

Mange skriver og spør hvorfor noen sier «tenkt til å». Vi har ikke fasiten, men til gjengjeld minst fire ulike hypoteser. Du må nok sette ned lesehastigheten hvis du har tenkt (til) å sette deg inn i dem.

1 Smitte fra lyst til å

Til i uttrykket ha lyst til kan ha smitta direkte over på ha tenkt å, som ligger i samme gata. Det kan også ha skjedd indirekte: Man ser at det er riktig å skrive har lyst til å, mens man selv sier for eksempel /har løst å/. (Ha lyst å er riktignok like riktig og gammelt som ha lyst til å, men det forandrer ikke saken.) Sier man /har tenkt å/, kan man komme til å tro at det mangler en preposisjon der også.

2 Til kommer av t-en i tenkt

Kort sagt: /tenktå/ og /lystå/ = /tenkt-te-å/ og /lyst-te-å/.

Mange steder heter til bare /te/. Tenkt til å må da bli /tenkt-(t)e-å/ og i farten /tenktå/. Folk som sier /tenktå/, men som også sier /te/ for til, kan komme til å tro at de sier tenkt til å litt slurvete, og derfor tar de med til når de skriver. I så fall har vi det som kalles hyperkorreksjon – retting i utrengsmål. I neste omgang kan et tydelig uttalt «til» komme inn i talemålet.

På nettet er det nå snart like vanlig å bruke «jeg har tenkt til å» som «jeg har tenkt å» (182 000 mot 335 000 ifølge Google i april 2015). Vi ser også at noen skriver «har/er begynt til å» (istedenfor «har/er begynt å»). Det styrker mistanken om at «til» kan være ei hyperkorrigert utbygging av t-en i partisippformer som «tenkt» og «begynt». At «til» brukes mest i perfektum, styrker mistanken ytterligere (færre skriver nok «jeg tenker til å»).

3 Eg tenkjer te (til) = Eg tenkjer å

I mange dialekter har selve infinitivsmerket å hett te (til): «Eg tenkjer te gjera det». «Eg har tenkt å» uttales akkurat som «Eg har tenkt til»: /eg har tenkt te/. Seinere har det blitt mer og mer å for infinitivs-te i slike dialekter, men noen te kan ha blitt omtolka til til på veien, og å kan da ha bli lagt til for å få det «komplett» i samsvar med det man tror er skolegrammatikken. Problemet med denne hypotesen er at den helst gjelder vestnorsk, men mange som skriver tenkt til å, er østlendinger. Det er ikke vanlig på Østlandet å si «tenkte» eller «tenker til å» i preteritum og presens. 

4 Fra «eg er tenkt (til) å» eller «eg har tenkt meg (til) å»

I mange dialekter kan «eg er/var tenkt (til) å» brukes ved siden av «eg har/hadde tenkt (til) å». (Eller «er/var tenkt te» ved siden av «har/hadde tenkt te»).

Dette er gammelt i store deler av Norge. Det kommer av refleksiven tenkjast = tenkje seg: Siden tenktest er tungt, er det blitt omdannet til vanlig partisipp med passiv. «Eg tenkjest/tenktest» blir altså «Eg er/var tenkt» i stedet for det logiske «Eg tenkjer/tenkte meg». (Dialektalt finst òg er/var tenkst te.)

Her et utklipp fra Norsk mållæra av trønderen Ivar Høyem (1880), se det andre markerte eksempelet:

I hardingen Olav H. Hauges dagbøker finner vi begge varianter (dessuten med og uten «til»):

• Eg [...] var tenkt å lata vera alt saman.
• Eg er tenkt å kalla det «Revebjøllor i grustaket» [...]
• Og enno hadde eg ikkje byrja med det eg var tenkt til [...]
• Eg har tenkt å skriva um Nygard.

Vi finner dessuten denne beslektede formuleringen:

• [...] temperaturar langt under og yver det gradestokken var tenkt til 

Det svarer til det første eksemplet hos Høyem ovenfor. Her er noe eller noen uttenkt eller eslet til noe av noen (eller så å si av skjebnen). Dette er også gammelt i norsk og fremdeles vanlig.

Når noe(n) kan være tenkt til å være eller gjøre noe, må noen (f.eks. man) rent logisk kunne tenke det/dem til dette. Man kan da også tenke seg (selv) til noe (jamfør å bestemme seg til å gjøre noe, som var vanlig før). Derfra er veien kort til bare å tenke til å gjøre noe

5 Intet nytt?

Av forklaringene ovenfor er nok den første i kombinasjon med den andre best. Men alle kan være overflødige. Slår vi opp i Ordbog over det danske Sprog, ser vi at «tenke til å» slett ikke er noe nytt, det er tvert om utdødd i dansk! Og hvem er det som bruker uttrykket før det forsvinner? Jo, nordmannen (mer eller mindre) Ludvig Holberg. Det er altså fullt mulig at dette hele tida har eksistert som en understrøm i norsk språk. Tenke seg til!

† tænke til (at gøre noget). alle de, som havde Huuse, Gaarde og Jorde (i Kbh.), skulde tænke til at planke og broelægge samme Stad. Holb.​DH.I.654. Kand et Menneske da ikke selv merke, at det er ikke den rette Vey at gaae paa, naar han opvækkes til Vrede? . . førend han vil tænke til at giøre andre ondt, giør han sig selv det verste Onde. Mossin.​Term.578. † m. inf. styret af til. Faae hand en ulykke, der enten har deponerit eller tænkt til at deponere min Livs Tid. Holb.11J.II.1. Er vel dend stakkels (gamle) Mand klog, at hand vil tenke til at giffte sig med een Pige paa 18 Aar. KomGrønneg. III.245. den gemene Mand, hvorpaa man, for Mængdens skyld, ingen vis Tal kand give, tænker jeg ikke til at ville her opregne. Schousbølle.​Saxo.218.