ER blitt eller HAR blitt? ER kommet eller HAR kommet?

Det er valgfritt, det vil si at begge deler er riktig innenfor rettskrivningen.

Før ble VÆRE – ER – VAR regnet som det riktigste hjelpeverbet både ved bevegelsesverb (er kommet, er gått, er reist) og ved overgangsverb (er blitt, er begynt, er stilnet, er bleknet og lignende). Men også HA – HAR – HADDE har lenge vært godtatt og er nå det dominerende i bokmål.

Dialektalt er det gjerne enten det ene eller det andre som gjelder. «Er blitt» har sterk tradisjon i skrift og i mye talemål vestpå og nordpå, mens «har blitt» samsvarer med talemålet over mye av Østlandet, særlig yngre mål.

Utdyping for spesielt interesserte følger.

Nyanser?

I noen talemål og i skriftmålet kan det være en mer eller mindre reell nyanse mellom uttrykksmåtene. «Har blitt» understreker da handlingen eller hendelsen (da den skjedde), mens «er blitt» understreker resultatet, for eksempel:

Bokmål: 1) Han er blitt far. 2) Han har blitt far.
Nynorsk: 1) Han er vorten far. 2) Han har vorte far. (Eventuelt blitt for vorte(n).)

Det kan diskuteres om det egentlig er noen meningsforskjell mellom 1 og 2 ovenfor, og de fleste språkbrukere klarer seg fint med den ene varianten i de fleste sammenhenger. Hvis vi virkelig skal understreke tilstanden, har vi jo alternativet «Han er far» uten «blitt» i alle dialekter. 

Understreking av hendelse fremmer «ha»

Merk at har er noe mer sannsynlig når hendelsesaspektet er ytterligere understreket eller utdypet, f.eks. med hvordan eller hvor ofte noe har hendt. Far blir man muligens én gang for alle, så vi finner et annet eksempel enn «han har/er blitt far igjen»:

Hun er/har blitt syk.
Men: Hun har (sjelden: «er») blitt syk hver gang hun har smakt på min hjemmelagde vin.

Når et verb viser til en aktiv handling og har et målsledd etter seg, kan er være svært uvanlig, som i type 2 nedenfor:

Bokmål:
1) Hun er/har kommet. Hun er/har gått.
2) Hun har kommet hit ofte. Hun har gått langt.

Nynorsk:
1) Ho er kommen / har komme. Ho er/har gått.
2) Ho har komme hit ofte. Ho har gått langt.
(Eller valgfritt komen og kome.)

Ved en del overgangsverb er det mer komplisert. I mange tilfeller er ha mer brukt enn i eksempelet med komme ovenfor, jf. f.eks. «har økt/minket»; her kan jo «er økt/minket» lett feiltolkes som en del av et passivt uttrykk («er økt av den og den»). Angivelse av tidspunkt og varighet fremmer ha: «Prisene er/har steget», men alltid: «... har steget i hele vår». 

Spesielle tilfeller

Vi bruker helst ha i hypotetiske utsagn og i perfektum infinitiv:

Jeg ville ha blitt far hvis jeg kunne.
Farskap ser ut til å ha blitt en fiks idé.