Man og en – og du

På bokmål er man og en jevngode ord. Du kan velge selv. Men man er bare subjektsform. Bruker du man, må du huske å skrive en i objektsform og ens i eieform, slik:

Man/en kan velge selv (subjektsform)
Det er ens eget valg (eieform)
Språkrådet gir en valget (objektsform)
Man/en får være glad til (subjektsform)

Hvis du velger en, trenger du ikke tenke på de ulike formene.

Merk: Hvis du har begynt med det ene «systemet» (man + en eller bare en), bør du holde deg til det i resten av teksten. 

Uansett hva du velger, gjelder det å unngå monoton eller ufrivillig komisk bruk av ordene (jf. «en må være to når en skal ...»). Særlig hvis du bruker en, bør du variere litt med folk/de/du o.a. Men pass på at det ikke spriker for mye.

Eksempler på alternativ:

Folk kan velge selv. Det er deres eget valg. Språkrådet gir dem valget.
I Danmark spiser de (folk) mye ost.
I Norge har vi satset på fiskeoppdrett.

I det offentlige

I det offentlige bør man/en være forsiktig med å bruke de upresise pronomenene man og en i direkte informasjon eller instrukser til publikum. Hvis du for eksempel skriver

«Man gjør oppmerksom på at man har plikt til å sende inn skjemaet innen 1. desember»,

kan det oppstå tvil om hvem som skal gjøre noe. Skriv heller

«Vi gjør oppmerksom på at du må sende inn skjemaet innen 1. desember»,

eller mer direkte:

«Du må sende inn skjemaet innen 1. desember.»

Bruk også gjerne navnet på selve kontoret eller institusjonen.

Stilverdi

For noen er man det formelle og stive (knyttet til gammelt kansellispråk), for andre virker en stivest (knyttet til nyere byråkratspråk). Man er lånt fra tysk, en har norsk opphav, uten at det er avgjørende (men det er en viktig grunn til at offisiell nynorsk ikke har ordet man).

Du-bølgen

Det blir mer og mer populært å bruke du i skrift, og det er på mange måter bra, for det har lang tradisjon i talemålet. Det er en god løsning der man faktisk retter seg mot en tenkt leser. Det kan også brukes i allmenn betydning. Men vær oppmerksom på at det kan bli nærgående, og noen ganger paradoksalt:

Om du ble tatt for å være heks på 1600-tallet, kunne det ha store konsekvenser for helsa di.

Det skurrer kronologisk. 

I tørrere sakprosa bør man være litt forsiktig med virkemidlene. Mange reagerer på overdreven du-ing, så ta gjerne litt hensyn til den språklige «intimsonen» til folk.