Språkrådet gir råd om uttale

Norsk språkråd ønsker ikke å autorisere noen offisiell talenorm for norsk. Men det betyr ikke at det ikke kan gis råd om uttalen. Fra og med årsmøtet i februar 2001 kan Språkrådet både orientere om og ha en mening om hva som bør være akseptert standarduttale. Da vedtok Norsk språkråd retningslinjer som sekretariatet skal legge til grunn når det får spørsmål. Slike spørsmål kan komme fra personer som er pålagt å bruke bokmål eller nynorsk standardspråkuttale, eller som av andre grunner ønsker å bygge talemålet på et av de to standardspråkene bokmål og nynorsk. I begge språkleirene er det mange som i gitte situasjoner legger seg etter et talemål bygd på et av skriftmålene. Talt bokmål og nynorsk har fått en vesentlig plass i samfunnet i dag, ikke minst i etermediene. Det finnes altså en tradisjon for slikt uttalt standardspråk. Retningslinjene kan hjelpe slike brukere, og de kan også være til nytte når man skal gi råd om leseuttale.

Språkrådet ønsker ikke å gi retningslinjer om hvilke situasjoner slike standardspråk skal brukes i. Friheten til å bruke dialekt eller standardspråk i muntlige sammenhenger er det ikke noe ønske om å rokke ved. Språkrådet ønsker å støtte tradisjonen med å gi standardspråkuttalen regionalt preg.

Ønsket om at Språkrådet skulle gi råd om uttale, har kommet fram på årsmøter gjennom flere år. Tidligere har Språkrådet vært restriktivt med å angi uttale f.eks. i ordbøker. Ulempen med en slik tilbakeholden linje er at Språkrådet heller ikke har kunnet ha en holdning til uttalespørsmål som andre instanser eller krefter i samfunnet har markerte standpunkter til. Det er godt kjent at det i samfunnet finnes negative holdninger til visse lyder og visse dialektale trekk, og slike holdninger kan oppleves som sosial intoleranse. Med nettopp å vedta retningslinjer for rådgivning kan man markere romslige normer, en liberalitet som det er god og solid tradisjon for i norsk språkkultur.

Samtidig som man ønsker å markere liberalitet, skal man med 'standardspråk' og 'standardspråkuttale' også skille det mer allmenne fra det mindre allmenne. Liberaliteten har sine grenser, og normer er nettopp grenser. Språkrådet har derfor i retningslinjene måttet ta en avveining, og det har lagt til grunn at det er utbredte regionale trekk som skal aksepteres i uttalen av standardspråkene. Derfor aksepteres f.eks. både rulle-r og skarre-r, tjukk l og vanlig l, osv. En del slike valgfrie trekk er nevnt konkret i retningslinjene. Men f.eks. tjukk l for skrivemåten rd er ikke nevnt, slik at uttalen /oLfører/ for ordfører altså ikke er allmenn nok til å falle innenfor tilrådingene.

Ikke bare i lydene, men også i trykkplassering og tonembruk finnes det store regionale mønster. For eksempel kan uansvarlig bli uttalt med trykket på både første og tredje stavelse. Det er neppe god grunn til å fraråde den ene trykkplasseringen, og like liten grunn er det til å fraråde trykket på første staving i ord som banan, som også følger to ulike regionale uttalemønster. Det finnes ingen språklig grunn til å være mer liberal i uansvarlig-typen enn i banan-typen. Derfor blir de behandlet under samme allmenne prinsippet (jf. pkt. 4 nedenfor). Språkrådet har i retningslinjene vist at det ikke støtter den sosiale stemplingen som den ene trykktypen er utsatt for.

Det som her er omtalt, er regionale mønstre, som folk lett identifiserer seg med. Det er gode grunner for at slik variasjon aksepteres i standardspråkuttalen. Det er ikke noe mål at man skal skjule fullstendig sin dialektale opprinnelse om man bruker talt bokmål eller nynorsk. Også «den dannede dagligtale» i byene, nemlig de tradisjonelle talemålene som viser størst indre likhet eller standardpreg, har så store geografiske variasjoner at det høres hvilken landsdel språkbrukerne kommer fra.

De regionale mønstrene for uttale kan skilles fra rent individuelle særdrag f.eks. når det gjelder trykkplassering. Når enkelte sier f.eks. norrønt med trykk på siste staving, er det neppe på grunn av at dette er en dialektal uttale som brukerne identifiserer seg med, like lite som opera med trykk på andre staving er det. Disse eksemplene er heller uttrykk for at brukerne ikke har fanget opp hva som er den vanlige uttalenormen – verken i regionen eller i landet allment. I slike tilfeller gjør man brukerne en tjeneste ved å si fra om en anbefalt trykkplassering. Her trenger brukerne veiledning.

Språklige normer blir gjerne knyttet til kulturelle verdier og kulturelle motsetninger. Språkbrukere som er usikre og søker veiledning om uttale, skal få informasjon fra sekretariatet om hvordan uttalealternativene blir vurdert i samfunnet. Språkbrukerne skal bli opplyst og dermed selv være klar over hva valgene står for. Språkrådet har ingen ambisjon om å styre folks uttale.

RÅD OM UTTALE

Vedtak på årsmøtet i Norsk språkråd 1. februar 2001 (§ 10 er eit førebels framlegg frå fagnemnda, og det blir lagt fram for årsmøtet i 2002):

I spørsmål om talenorm må ein skilje mellom ei eventuell preskriptiv norm som blir fastlagd (eller 'normert') av eit offisielt organ, og ei eventuell operativ norm som fungerer normerande utan å vere offisiell. Det er slike operative normer som gjer det mogleg for medlemmene i eit språksamfunn å lære etter «naturmetoden» eit førstespråk (eller førstedialekt) og å utvikle ei kjensle for kva som er rett i det språket (eller den dialekten), utan å lære det gjennom undervisning eller lærebøker.

I Noreg finst det preskriptive talenormer som er baserte på skriftspråka, for eksempel på teatra. I språkreglane for NRK avgrensar ein den preskriptive talenorma til læreboknormalen.

Det finst inga operativ norm som kan avgrensast presist, men på bokmålssida er det klart ein konvergens mot ei slik norm i «den danna daglegtalen» i dei større byane. Somme har dette talemålet som førstespråket sitt, andre normerer talen sin i retning av det i visse samanhengar. På nynorsksida er det vel neppe nokon som har eit førstespråk som brukaren sjølv reknar som nynorsk talenorm. Derimot er det ein del språkbrukarar som i mange samanhengar normerer talemålet sitt i retning av det nynorske skriftmålet.

Når sekretariatet i Språkrådet skal svare på spørsmål om norsk uttale, må svara vere avhengige av om spørjaren er ute etter preskriptiv eller deskriptiv informasjon. Dersom dét ikkje er klart, bør ein presisere skiljet i svaret. Det bør gjerast klart at det ikkje finst noka generell offisiell talenorm i Noreg som gir grunnlag for å karakterisere utbreidde talemålsformer som 'ukorrekte', og at dialektbruk generelt er akseptert i offentlege samanhengar her til lands. Norsk omfattar både standardmål, dialektar, idiolektar og normert talemål. Samtidig må svaret kunne orientere både om eigenskapar ved den operative norma som ligg under tilløpa til standardtalemål i byane, og om normeringstendensar i retning av skriftspråka – dersom det er slik informasjon spørjaren er på jakt etter. Ein må også kunne orientere om sosiale motsetningar og kulturmotsetningar som finst i språksamfunnet om dette spørsmålet.

Retningslinjer som sekretariatet skal bruke for uttaletilrådingar:

1. Med 'normert' uttale meiner ein uttale av standardspråka bokmål og nynorsk.
2. Desse retningslinjene for standardspråksuttale gjeld som tilrådingar for dei som ønskjer eller er pålagde å bruke bokmål eller nynorsk som grunnlag for talen sin (f.eks. i etermedia). Dei kan også tene som tilråding om leseuttale.
3. I standardspråksuttalen er skriftbiletet rettleiande. Ut over det grunnlaget tilrår Språkrådet at kvar enkelt byggjer uttalen på sitt eige regionale eller lokale talemål. Ingen lokale talemål skal reknast som «rettare» enn andre eller meir «overregionale».
4. I ordtypar som har to utbreidde mønster for trykkplassering, skal begge mønstra kunne brukast i standardspråksuttalen (f.eks. både /´u:ansvarleg/ og /uan´sva:rleg/). Dette gjeld også såkalla austnorsk og vestnorsk trykkplassering, som altså begge kan brukast (f.eks. både /`avis/ og /a´vi:s/). Trykkplasseringar som ikkje viser slike tradisjonelle geografiske mønster, f.eks. /ka´o:s, vi´de:o, o´pe:ra/ og /data`ba:se/, er ikkje tilrådde. Trykket i nylaga ord (jf. database) skal følgje tradisjonelle norske mønster.
5. I importord med utgang på -or kan ein la trykket liggje på same stavinga i fleirtal som i eintal.
6. I ordtypar som har to utbreidde geografiske mønster for tonem, skal begge mønstra kunne brukast i standardspråksuttalen (f.eks. /´u:ansvarleg/ og /`u:ansvarleg/). Tonembruk som ikkje viser slike geografiske mønster, f.eks. /le`kasje/, er ikkje tilrådd.
7. I nyare importord – altså ord som det ikkje finst nokon lang regional tradisjon for uttalen av – skal ein prøve å skape samsvar mellom uttale og skriftbilete. Det vil seie at ein tilrår bokstavrette uttalar som /suk´ses, ener´gi:, ´taksi, strate´gi:/ og /kompro´mis/ eller /`sukses, `energi, `strategi, `kompromis/.
8. Tal skal uttalast etter teljemåten som blei fastesett ved stortingsvedtak i 1950 og kongeleg resolusjon i 1951.
9. Tjukk l kan brukast som uttale av l etter det mønsteret norske dialektar har. Likeins kan både fremre og bakre r brukast i standardspråksuttalen; og ld, nd og ng kan uttalast både som /ld, nd, N g/ og som /l, n, N /. Konsonantsamband av r eller l + t, d, s, l, n (i skriftmålet) kan få retrofleks uttale i standardspråksuttalen etter mønster frå dialektane, det same gjeld konsonantsambandet sl.
10. Standardspråksuttalen skal skilje mellom sj- og kj-lyd etter det tradisjonelle mønsteret i norske dialektar.
11. I norske stadnamn skal ein følgje tonembruk, trykkplassering og bruk av bestemt eller ubestemt form etter mønster frå den lokale uttalen. Tilrådd oppslagsbok er Norsk stadnamnleksikon.