Merd eller mær?

Det heter en eller ein merd, og d-en er stum.

Uttalen er /e(i)n mær – mæren/, se for eksempel Bjarne Berulfsens uttaleordbok.  I noen dialekter kan uttalen være trangere (mer e-aktig). (I en mer tradisjonell betydning, før fiskeoppdrett ble vanlig, fantes ordet i mange andre dialektvarianter.)

I arveord står en -rd- ofte for r-uttale på Vestlandet og tjukk l på Østlandet. Det vil si at d-en enten er stum eller «bakt inn» i en annen lyd.

Å uttale d-en er som å si en fjord eller en gård bokstavrett. Det har ikke noe grunnlag i norsk. 

Å skrive «mæren» uten d er på sin side som å skrive «fjoren», «gåren», «gjæret» for fjorden, gården, gjerdet.

Hunkjønnsformen «ei mære» er av nyere dato og mangler tradisjonsgrunnlag. Utgangspunktet er trolig at /mærer/ (flertall av en merd) er blitt oppfattet som flertall av et svakt hunkjønnsord. Det er som om en fjord skulle bli omtolket til «ei fjore» på grunnlag av flertallsformen fjorder (uttalt /fjorer/).