Venninde?

Flere steder heter det tradisjonelt både venninde og lærerinde, for disse ordene ble lånt inn fra dansk i sin tid, og da gjerne med norsk bokstavrett leseuttale av dansk. (Danskene uttaler ikke d-en selv.)

D-uttale er også vanlig i riksmålspreget norsk. Det er litt rart, for språkmannen Knud Knudsen mente allerede i 1886 at man i dannet dagligtale sa -inne. Vi finner d-uttalen av ordet i en del dialekter også. I mange vestnorske dialekter er selve d-uttalen mindre påfallende, siden -nd- der regelrett uttales med d (jf. f.eks. landet). (Men det kjønnsspesifikke ordet venninde har ikke vært veldig utbredt på bygdene før.)

Hvorfor venninde og lærerinde eventuelt har skilt lag når det gjelder uttale, tør vi ikke slå fast, men kanskje lærerinne med tiden er blitt mer påvirket av normene i det offentlige (før ordet ble byttet ut med det kjønnsnøytrale lærer). Riksmålet holdt forresten lenger på d i venninde enn i de andre -inde-ordene.