Huset brant eller huset brente?

Heter det «huset brant» eller «huset brente»?

Svar

Det heter at huset brant. Men hvis brannen var påsatt, kan vi i tillegg si at noen brente huset.

Det sterke verbet brenne – brant og det svake verbet brenne – brente er det vi kaller parverb. Det sterke verbet har én staving i preteritum (brant), det svake har to (brente).

Det sterke verbet er intransitivt, det vil si at det ikke tar objekt. Det betyr ‘stå i brann’, ‘være i flammer’:

veden brant godt
det brant i ovnen
stearinlyset brant fort ned
huset brant

Det svake verbet er transitivt og tar objekt. Dette verbet bruker vi om å tilintetgjøre eller ødelegge noe med ild:

vi brente alle papirene 
vi brente bråte hele kvelden
sigaretten brente hull i duken 

Her er det altså noen som brenner noe, og dette noe kaller vi objekt. Papirene, kvelden og hull er objekt.

Et eksempel kan tydeliggjøre forskjellen:

Da brannvesenet brente det gamle skuret, stod mange og så på at skuret brant.

Andre parverb

Andre parverb som krever at vi tenker oss om, er henge, knekke, skvette, smelle og slenge. Kanskje noen huskesetninger hjelper:

Jeg hengte opp medaljen så den hang på veggen.
Vi satt på ei grein og knekte nøtter. Da knakk greina.
Da bonden skvettet vann på gåsa, skvatt vi unna.
Mannen smelte handa i bordet så det smalt.
Hun slengte sekken på ryggen, og der hang den og slang.

Nynorsk

Nynorsk skiller tydeligere mellom svake og sterke verb enn bokmål. Vi ser forskjell også i presens og perfektum:

brenne – brenn – brann – brunne (papiret brann) 
brenne – brenner – brende – brent (eg brende papiret)

I tradisjonell nynorsk har vi dessuten i noen ord en ekstra forskjell i presens og en forskjell i infinitiv (se j-en):

henge – heng – hang – hange (jakka hang på knaggen)
hengje – hengjer – hengde – hengt (eg hengde henne der)

knekke – knekk – knakk – knokke (greina knakk)
knekkje – knekkjer – knekte – knekt (eg knekte henne)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:01.09.2022 | Oppdatert:03.10.2022