Metaforer og metaforiske uttrykk i norsk

AV ANNE GOLDEN

Ordforrådet i ethvert språk – også norsk – er stort og variert og innebærer mye arbeid for dem som skal lære språket. I en lang periode av forrige århundre ble imidlertid innlæringen av ordforrådet nærmest oversett i lærebøkene, og ordstudier ble neglisjert i forskningen. Grammatikken sto i sentrum. En av grunnene var nettopp mengden av ord og forestillingen om mangel på systematikk i ordmassen. Betegnelsene på gjenstander og handlinger er vilkårlige, var slagordet.

En ting er at man like gjerne kunne ha kalt hode for tête eller Kopf, som noen faktisk gjør, eller tomatosauce for den saks skyld, men når det først kalles hode, vil mange andre fenomen bli påvirket av det.

Betegnelsen hode brukes også om en rekke andre fenomen som ved første øyekast ikke ser ut til å ha så mye med den runde klumpen vi har øverst på kroppen, å gjøre. Vi har for eksempel uttrykk som å sette huset på hodet, å sette seg noe i hodet, det er hull i hodet, å ta beslutninger over hodet på noen, å henge med hodet, få hodene til å rulle, å ha hodet under armen, være landets overhode osv. (se Golden 2001a for en gjennomgang av uttrykk med bl.a. hode). Men ting forandres, også synet på ordforrådet og de såkalte idiomatiske uttrykkene. Den klassiske oppfatningen er at faste uttrykk har en vilkårlig betydning, men i den kognitive lingvistikken foreligger det en mulighet for at betydningene ikke er vilkårlige, men snarere betinget. Det vil si at de ikke fremkommer automatisk gjennom automatiske regler, men at de passer inn i ett eller flere mønstre som alt finnes i begrepssystemet.

Jeg vil derfor presentere det kognitive metaforsynet, som viser at det finnes tydelige mønstre i ordforrådet.

Erfaringsrealismen

Metaforer har tradisjonelt blitt assosiert med poetisk språk og ble derfor viet lite oppmerksomhet blant lingvister og språklærere før Lakoff og Johnson gav ut boka Metaphors we live by i 1980. Der hevder de at de metaforiske uttrykkene i poetisk språk styres av noen generelle prinsipper som også er aktive i alminnelig språkbruk, ja, det er nettopp i vanlig dagligspråk at systematikken i de språklige bildene vises best. Disse prinsippene former begrepene våre. Forskere har kommet frem til at metaforer gjennomsyrer vårt daglige liv, ikke bare i språket, men i tanker og handlinger. Det begrepssystemet som vi både tenker og handler gjennom, er i sin natur grunnleggende metaforisk.

Noen eksempler fra norsk: Når vi er enig eller uenig med noen, kan vi bruke følgende uttrykk:

«Før sto de på samme side i EU-spørsmålet, men nå har de skilt lag. Det er stor avstand mellom synspunktene deres nå. Det er Per som har snudd i den saken. Nå er han på god vei til å stemme ’ja’. Pål har fått ham med seg. Per har beveget seg langt fra sitt tidligere standpunkt. Pål og Kari har ofte stått på hver sin side i samfunnsdebatten. Det er for eksempel et hav som skiller dem i synet på barneoppdragelse. Kari kommer sjelden Pål i møte i diskusjoner. Hun lar seg ikke rokke så lett. Hun er fortsatt på linje med Nei-folkene.»

I disse eksemplene ser vi at det å ha meninger, kan beskrives som det å befinne seg et sted. Og de som man befinner seg sammen med, er man enig med, mens de som man er uenig med, befinner seg på et annet sted. Jo større avstanden er mellom personene, jo mer uenige er de. Når man forandrer mening, beveger man seg. Når man forandrer mening helt, altså ombestemmer seg, snur man. Når man forsetter å ha den samme oppfatningen, står man stille.

Ikke bare enighet, men også menneskelige forhold som intimitet – som på mange måter er beslektet med enighet – kan uttrykkes gjennom den plasseringen en har i forhold til hverandre. Ja, selve det hoveduttrykket som jeg nå leter etter et annet ord for, er nærhet mellom mennesker. Vi bruker altså et uttrykk som har med fysisk avstand å gjøre, for å si noe om dette. Vi har flere uttrykk som:

«Det er en nær venn. Vi har kommet nærmere hverandre i den siste tiden. De har virkelig et tett forhold. Hun vil ikke ha noen inn på seg, hun skyver alle fra seg.»

I denne kognitive metaforteorien skiller man mellom metaforer og metaforiske uttrykk. Det jeg har presentert over, er eksempler på metaforiske uttrykk. De er språklige. Disse uttrykkene viser til bilder eller forestillinger som har med sted og bevegelse å gjøre, forestillinger som er sentrale når vi skal uttrykke at vi er enige eller uenige med noen, eller når vi skal uttrykke at enigheten eller den meningen vi har, forandres. Vi henter altså ord og uttrykk fra ett område – dette kalles et kildedomene – og bruker det om et annet tema – om et måldomene. Kildedomenene i eksemplene over er både sted og bevegelse, måldomenene er enighet og forandring. Denne overføringen eller projiseringen (engelsk: mapping) fra ett domene til et annet er det som kalles metaforer i den kognitive metaforteorien – eller erfaringstilnærmingen (engelsk: experiential approach), som de selv kaller den (Lakoff & Johnson 1999:172). Metaforene – overføringen fra ett domene til et annet – er altså en del av vår begrepsverden. De metaforiske uttrykkene er et språklig resultat eller en språklig realisering av disse overføringene.

Lakoff og Johnson formulerer metaforene ved å sette opp maksimer slik som for eksempel Å være enig er å være på samme sted (som i norsk kan uttrykkes språklig som vi står på samme side i den saken), altså måldomenet er lik kildedomenet. En logisk konsekvens av denne metaforen er at det å være uenig, er å være et annet sted, slik det kommer til uttrykk i de står på hver sin side i den debatten. I eksemplene over var også metaforen Forandring er bevegelse representert gjennom uttrykket å komme noen i møte og metaforen Viktig er stor representert gjennom uttrykket det er stor avstand. De logiske konsekvensene av disse metaforene er at når det ikke er endring, er det ikke bevegelse, slik som i ikke til å rokke ved, og at det som ikke er viktig, er lite, slik som i liten avstand mellom partene.

Når temaet er menneskelige forhold, slik som intimitet og gode eller dårlige følelser, uttrykkes metaforen som Nærhet i følelser er nærhet i rom.

Både det å være enig og det å ha et positivt (nært) menneskelig forhold kan også konseptualiseres som at man utgjør et hele, enten ved at det er noe som holdes sammen, eller at det er ett. Hvis enigheten eller forholdet opphører, blir delene revet løs fra hverandre, eller helheten opphører. Metaforene er Å være enig er å utgjøre en enhet og Å ha et positivt forhold er å utgjøre en enhet. Eksempler på metaforiske uttrykk er:

«Vi sto samlet i den saken. Partiet er splittet i EU-spørsmålet. Ulykken sveiset dem sammen. De var sterkt knyttet til hverandre. Forholdet sprakk etter to måneder. De oppløste ekteskapet.»

En bredere gjennomgang av disse metaforene finnes i Golden 2001b.

Metaforhierarki

Metaforene er av ulike typer, og noen er overgripende, mens andre er langt mer lokale. Den overordnede typen (som blant annet er blitt kalt generisk metafor, Lakoff 1993: 223) overfører relativt abstrakte fenomener. Disse metaforene er frekvente i den forstand at de er involvert i mange uttrykk, men fordi det som overføres, også er abstrakt, er forestillingene som dannes, lite detaljerte. Men metaforene kombineres med andre metaforer, og forestillingen formes gjerne av dem. Forandring er bevegelse er et eksempel på denne metafortypen, og er – som vi så – en del av forklaringsgrunnlaget for de uttrykkene som, i tillegg til enighet, hadde med forandring å gjøre. (Jf. uttrykkene med snu, være på god vei, bevege seg langt, komme i møte i eksemplene over.)

Metaforer som Enighet er å være på samme sted er noe mer spesifikke og lettere å forstille seg. Enda mer spesifikke er metaforer som Kommunikasjon er spill og Omstendigheter er vær, hvor kildedomenet (altså henholdsvis Spill og Vær) bidrar med en frodig eller detaljert kunnskapsstruktur til målbegrepet. Eksempler på realiseringer av disse metaforene er uttrykk som å legge kortene på bordet, å holde kortene tett til brystet, å være ute i hardt vær, å være på glattisen. Det hevdes til og med at de spesifikke metaforene har en mer forutsigbar utforming, de er lettere å produsere på et nytt språk (Taylor 2002: 494), i motsetning til de overordnende metaforene, hvor variasjonsbredden er enorm.

Kroppen som erfaring

Erfaringstilnærmingen hevder at all kunnskap er basert på erfaring, og denne språkteorien gjør Lakoff & Johnson rede for i boka fra 1999, Philosophy in the Flesh. Kjernen, ikke bare i deres språksyn, men også i deres oppfattelse av sammenhengen mellom virkeligheten og vår fortolkning av den, er at vårt konseptuelle system, vår måte å kategorisere på, er kroppspåvirket (engelsk: embodied). Grunnen er at vi har en kropp som er laget slik den er, som en slags beholder, med en forside og en bakside, med hodet på toppen og bena nederst, som kan bevege seg, som har en bestemt temperatur osv. Dette påvirker måten vi oppfatter verden på. Vi har for eksempel erfaring med at det er naturlig og mest hensiktsmessig for et menneske å stå oppreist og være i balanse. Å falle eller miste balansen er uhensiktsmessig, det får bl.a. styrken til å forsvinne. Denne kroppslige erfaringen overfører vi til det psykiske, og vi oppfatter derfor uttrykkene å være balansert, å ha bena godt plantet på jorda, å være stødig, å være i likevekt mentalt som positive.

Forestillingsskjemaer

Erfaringen gir oss kunnskap som motiverer metaforene. I tillegg vil metaforene bli formet ut fra visse figurer eller bilder som strukturerer romlige relasjoner. De kalles forestillingsskjemaer, og eksempler er beholdere, baner, retninger (opp–ned, ut–inn, sentrum–periferi), kontakt, balanse, kraft. Disse strukturene har vi også god erfaring med i hverdagen, gjennom fysiske gjenstander vi er i kontakt med, og gjennom erfaringen vi har med egen kropp, både som beholder og som et legeme som blir utsatt for krefter, osv. Disse forestillingsskjemaene er aktive i konseptualiseringen; de utnyttes i metaforene, og de legger begrensninger på uttrykkene. For eksempel vil en beholder ha en grense slik at man er enten innenfor eller utenfor, en bane har et utgangspunkt og et sluttpunkt, og man starter ved utgangspunktet og kommer senere til sluttpunktet. Retningene (som ut–inn eller sentrum–periferi) er motsetninger osv. Det er strukturene i disse forestillingsskjemaene som overføres. Som eksempel kan vi se på forholdet mellom sentrum og periferi. Når vi diskuterer en persons standpunkt eller forståelse av en sak, kan vi bruke uttrykk som: Han er helt på jordet, på viddene, på bærtur. Disse uttrykkene vil bli oppfattet som negative når det gjelder denne personen, fordi alle uttrykkene viser til at han befinner seg i periferien. Vi tolker det slik at det er noe denne personen ikke har forstått, eller lignende i tråd med metaforen Sentrum er positivt. En kreativ journalist vil kunne utnytte denne metaforen og lage et nytt uttrykk, for eksempel kunne han skrive at en politiker var helt på snaufjellet i en viss sak, og det vil ikke være tvil om innholdet.

En grundigere gjennomgang av forestillingsskjemaer finnes bl.a. i Mark Johnson 1987.

Døde metaforer

Mange av de leksemene som erfaringsrealistene vil kalle metaforiske uttrykk, vil andre hevde er egne leksem. Dette grunngis med at disse uttrykkene for lengst er blitt leksikalisert, den overførte betydningen er blitt så etablert i språksamfunnet (så konvensjonalisert) at den er gått inn i ordforrådet som én av betydningene av ordet. Da er ikke metaforen lenger aktiv, men død, sier noen, andre vil kalle den sovende eller passiv. Eksempler fra norsk kan være å enes, å avsløre. Men Lakoff & Turner (1989: 129) understreker at vi gjennom disse ordene – som vi bruker helt ubevisst og uanstrengt – nettopp avslører hvor sterkt befestet konseptualiseringen av visse fenomen er.

Leksemet avsløre – som jeg nettopp brukte i betydningen vise, få til å forstå – kan en sammenholde med uttrykk som kaste lys over (en sak), avdekke (sannheten), se (et forhold) klart – altså andre realiseringer av metaforen Å forstå er å se. Denne innsikten kan gi språkforskere og undervisere et bedre utgangspunkt for å behandle ordforrådet (se Golden 2005a for flere eksempler på denne begrepsmetaforen og andre eksempler på metaforiske uttrykk som kan brukes i undervisningen). De som skal lære et nytt språk, kan få en ny strategi og ikke minst noen overordnede mønstre å forholde seg til når det gjelder å forstå ord og uttrykk som kan se kaotiske ut, men som er langt mer strukturerte enn mange tror.

For flere eksempler på metaforer og metaforiske uttrykk brukt i norske lærebøker, se Askeland 2005 og Golden 2005 b.

Litteratur

• Askeland, Norunn 2005: Kommunikasjon om kommunikasjon. Konvensjonelle og kreative metaforar om kommunikasjon i seks læreverk i norsk for ungdomstrinnet 1997–99. Avhandling levert for vurdering til graden doctor artium. Det humanistiske fakultetet, Universitetet i Oslo.
• Golden, Anne 2001a: Hvem er det som har hodet fullt av ideer, hjertet på riktig sted, tar hånd om de lovende studentene og har beina godt plantet på jorda? Menneskets kropp som kildedomene i metonymiske og metaforiske uttrykk. I Golden, Anne & Helene Uri (red.): ANTON: Andrespråk, tospråklighet, norsk. Festskrift til Anne Hvenekildes 60-årsdag (2001).
• Golden, Anne 2001b: To agree or not to agree – expressed metaphorically. I Hvenekilde & Nortier (red.) 2001: Meetings at the Crossroads: Studies of multilingualism and multiculturalism in Oslo and Utrecht.
• Golden, Anne 2005a: Metaforbevissthet – et verktøy for å øke forståelsen? I Norsklæreren nr 3.
• Golden, Anne 2005b: Å gripe poenget. Forståelse av metaforiske uttrykk fra lærebøker i samfunnskunnskap hos minoritetselever i ungdomsskolen. Acta Humaniora nr. 227. Oslo.
• Johnson, Mark 1987: The body in the mind. Chicago.
• Lakoff, George 1993: The contemporary theory of metaphor. In: A. Ortony, A. (red.). Metaphor and Thought. (2nd edition) Cambridge.
• Lakoff, George & Mark Johnson 1980: Metaphors We Live By. Chicago.
• Lakoff, George & Mark Johnson 1999: Philosophy in the Flesh. New York.
• Lakoff, George & Mark Turner 1989: More than Cool Reason. A Field Guide to Poetic Metaphor. Chicago.
• Taylor, John R. 2002: Cognitive Grammar. Oxford.

-- Anne Golden er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo.