Skal det være -ing eller -ning?

Fins det regler for bruken av -ing og -ning som avledningssuffiks på bokmål?

Svar

Du bør slå opp i ordboka hvis du er i tvil, for det finnes ikke allmenne regler, bare mønster og tendenser. 

Noen ganger kan ing-avledningen av et verb betegne selve handlingen, mens ning-avledningen viser til resultatet av handlingen eller har en annen mer eller mindre konkret spesialbetydning:

bygging (av hus) – bygning (det som er bygd)
rydding (av tomta) – rydning (i skogen)
skaping (av et kunstverk) – skapning (det som er skapt)
fletting (av kurver) – fletning (selve flettverket i kurven)
lysing (med lykt) – lysning (i skogen)
strekking (av tøy) – strekning (veistrekning)
trekking (av garn) – trekning (i Pengelotteriet, i ansiktet)

Ordet på -ning står gjerne for noe typisk tellelig.

Mange gamle ord av det litt formelle slaget har -ning nokså uavhengig av denne logikken. Det gjelder særlig ord som begynner på an-, be-, for-:

anmerkning, ansøkning, bevilgning, erstatning, formodning

Mange ord kan ha -ing eller -ning uten at det spiller noen avgjørende rolle for betydningen:

rettskriv(n)ing, forsk(n)ing, bøy(n)ing

Suffikset -ing brukes mer enn -ning som rent verbalsubstantiv (om handling). Det heter hopping, dansing, synging, baking og så videre. Det er også -ing som er det produktive ordlagingselementet – det som brukes ved nylaginger og øyeblikksdannelser. 

Avledninger på -ing konkurrerer med (og utkonkurrerer ofte) eldre avledninger med suffikset -else:

bearbeidelse > bearbeiding, bileggelse > bilegging, drøftelse > drøfting, ransakelse > ransaking, forkortelse > forkorting, igangsettelse > igangsetting

Det finnes også rent lydlige grunner til at ord har fått -ing eller -ning, men det blir for komplisert å ta opp dette her. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:05.06.2023 | Oppdatert:25.02.2024