Et savn etter språk

AV SIGRID SØRUMGÅRD BOTHEIM

– Jeg vokste opp som majoritetsspråklig. Foreldrene mine valgte å lære meg norsk, for på den tida ble det sett på som riktig. Men jeg levde med et savn etter det som var språket til foreldrene mine. Samisk var en del av kulturen min og det som lå mitt hjerte nær.

Da Keskitalo ble født i 1968, var det ikke vanlig at samiske foreldre lærte morsmålet videre til barna. Da søstera hennes ble født elleve år seinere, hadde situasjonen endra seg.

– På slutten av 70-tallet var det mye større bevissthet om samiske rettigheter, og språkpedagogikken endra seg. Foreldrene mine prata samisk til søstera mi, så jeg lærte samisk parallelt med henne.

Morsrollen tvang fram et valg

I 1994, da Keskitalo fikk sitt første barn, ble hun sittende og hviske til den nyfødte babyen på barselavdelinga på Hammerfest sjukehus. Der og da gjorde hun et avgjørende valg.

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle snakke samisk til barna mine. På dette tidspunktet forstod jeg nordsamisk veldig godt, men jeg snakka det ikke så godt sjøl. Jeg var en passiv språkbruker. De første dagene greide jeg bare å hviske til dattera mi, for jeg var ikke vant til å høre meg sjøl snakke samisk. Språket henger jo tett sammen med hvem du er. Dessuten følte jeg meg nesten på «fiendtlig» grunn; i ungdommen min var ikke Hammerfest spesielt vennligsinna mot det samiske. Så det var en stor og skremmende beslutning jeg tok.

Hvordan er det å bruke andrespråket ditt til barna?

– Rådet fra barselomsorgen var at man skulle bruke førstespråket til barna sine, for da overfører man seg sjøl til barnet. Og det er jo en fin tanke, men jeg kunne ikke følge denne teorien. For minoritetsspråklige i en revitaliseringsprosess fungerer det dårlig. Nå har det blitt sånn at jeg synes det er vanskelig å snakke norsk med ungene. Jeg har aldri angra på valget jeg gjorde, og jeg håper at barna synes det var et riktig valg.

Minoritetsspråkbrukere blir mer språkbevisste

Keskitalos språklige bakgrunn har gitt henne erfaringer som hun bruker både politisk og personlig. Minoritetsspråkbrukere kan aldri forvente å møte språket sitt i det offentlige, sier hun.

– Du kan ikke ta noe for gitt, og du kan ikke forvente offentlige tjenester på ditt eget språk. Du kan ikke forvente at skoleverket eller barnehagen støtter det språket som barna dine snakker. Du kan ikke forvente at det finnes et medie- eller kulturtilbud som bidrar til å styrke språkrikdommen. Slikt svekker tilliten til det offentlige.

Alle som bruker et minoritetsspråk, reflekterer mer over språket.

Keskitalo forteller om sin egen mor, som bor på sjukeheim nå. Dersom hun må på sjukehus, er det ikke sikkert at hun kan kommunisere med pleiepersonellet på sitt eget språk.

– Det er så mye i hverdagen man ikke kan ta som en selvfølge, og det er nedslående. Samtidig styrker det den språklige bevisstheten. Jeg tror at alle som bruker et minoritetsspråk, reflekterer mer over språkbruk, rettigheter, verdien av språk og flerspråklighet. Det å bevare og styrke et språk krever både politisk støtte og aktive, personlige valg.

Sametingspresidenten sier at hun føler seg i slekt med andre minoritetsspråkbrukere, og hun tror at hennes egen bakgrunn gjør det lettere for henne å leve seg inn i situasjonen til språkbrukere både i Norge og andre steder i verden.

– Det kan være slitsomt alltid å bli tvunget til å gjøre aktive språkvalg. Men det er også positivt. Du føler deg sterkere, og det påvirker kreativiteten. De fleste samiskspråklige barnehagene er starta etter initiativ fra foreldre. Det er tøft, og det vitner om en evne til å ta tak.

Ansvar for de samiske språkene

Sametingspresidenten har utdannet seg i offentlig administrasjon på Copenhagen Business School. Hun har vært førstekonsulent ved Samisk høgskole, næringskonsulent i Kautokeino kommune og kabinansatt i SAS.

Keskitalo har også vært leder for Norske Samers Riksforbund (NSR) i to perioder, og i 2005 ble hun den første kvinnelige sametingspresidenten. Hun er nå inne i sin tredje periode som president for Sametinget. I sommer meldte hun at hun ikke stiller til gjenvalg. På Sametinget arbeider hun blant annet med å forvalte samiske språk.

– Sametinget har et stort ansvar for utviklinga av de samiske språkene. Det er vi som kan samisk best, og det er vi som er best egna til å ta beslutninger om samiske språk. Men vi deler også ansvaret med andre myndigheter.

I Grunnlovens paragraf 108 står det at statens myndigheter skal «legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Paragrafen illustrerer godt hvordan ansvaret er fordelt. Det er samenes ansvar å bruke og utvikle språket, men staten har ansvar for at det skal være mulig, sier Keskitalo.

– Statens ansvar er å sørge for språklige rettigheter, lovverk og økonomiske og faglige ressurser. Det er viktig at ansvaret ikke blir for fragmentert.

Tettere samarbeid med ny språklov

I dag har Språkrådet ansvar for norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes. Samene som folkegruppe er anerkjent som urfolk og dermed ikke definert som en nasjonal minoritet. Språkrådet har hittil ikke hatt ansvar for de samiske språkene.

Men i den nye språkloven er det foreslått at Språkrådet skal ha en plikt til å veilede det offentlige i spørsmål som gjelder samiske språk. Dermed vil det bli et tettere samarbeid mellom Språkrådet og Sametinget, noe presidenten ønsker velkommen.

– Det ser jeg veldig positivt på. Jeg er opptatt av at det samiske skal bli inkludert i samfunnet, og at det offentlige skal ta ansvar for urfolksspråkene.

Med den nye språkloven får språkbrukerne i Norge sterkere rettigheter. Hva tror du skal til for at retten til å møte eget språk blir oppfylt i praksis?

– Rettighetene må bli bedre implementert i samfunnet. I fjor kom Riksrevisjonen med en rapport som viste at retten til opplæring på samisk ikke blir oppfylt godt nok. Barn har rett til å lære samisk uansett hvor i landet de bor. Men det er nok mange som ikke kjenner til denne rettigheten, eller som bor på et sted uten opplæringstilbud.

For Keskitalo er utdanningssystemet det viktigste verktøyet for å styrke de samiske språkene. Siden utdanningssystemet ble brukt aktivt i fornorskingsperioden, mener hun at man må bruke det samme systemet til å veie opp for uretten som ble begått.

– Mora mi gikk fem år på skolen før hun skjønte hva som foregikk. Elevene fikk ikke lov til å snakke samisk på skolen. I dag er nettopp skolene og barnehagene de viktigste språkarenaene for å revitalisere språket.

Keskitalo etterlyser også et bedre samisk medie- og kulturtilbud for barn. Men det finnes lyspunkter. For eksempel kom akkurat nyheten om at den aller første samiskspråklige barnefilmen skal ha premiere på filmfestivalen i Tromsø i 2023. Og i fjor kom den populære barnefilmen Frost 2 med nordsamisk tale.

– Det var stort for mange barn som aldri har opplevd en langfilm på samisk. I tillegg gikk premieren samtidig som versjonen med norsk tale. Samiske barn har aldri opplevd noe sånt. Tidligere har det i beste fall kommet en samisk versjon tre–fire år etter den norske. Jeg tror man må tilhøre en språklig minoritet for å forstå hvor stor seier dette var.