Så ulv på vei til skolen

AV MARIT JULIEN

Angrep fire politimenn med øks. Hvordan var det egentlig med denne øksa? Vi har votter for barn i ulike prisklasser. Fins det barn i ulike prisklasser? Noen vil mene at slike formuleringer er helt feil, mens andre nøyer seg med å karakterisere dem som dårlig språk.

I mange tilfeller kunne en sikkert uttrykt seg annerledes, for det meste kan sies på flere måter. Men kritikerne skal huske på at det ofte handler om overskrifter, og at det kanskje ikke er plass til Ungene så en ulv da de var på vei til skolen.

Kritikerne bør dessuten være klar over at de fleste språklige uttrykk er flertydige. Dette er en konsekvens av en grunnleggende egenskap ved språket. Menneskelig språk fungerer jo slik at vi bare kan uttale én språklyd om gangen. Vi setter språklydene sammen til ord, men vi kan også bare uttale ett ord om gangen. Det endimensjonale i det språklige uttrykket – én lyd og ett ord om gangen – kan få oss til å tro at setninger bare består av ord på rad. Men som regel er det slik at enkelte ord hører nærmere sammen enn andre, og dette har mye å si for hvordan vi tolker setningen.

Jeg skal prøve å vise dette ved hjelp av et par eksempler. Se først på eksempel (1):

(1) Toåringen min spiser yoghurt med havregryn.

Denne setningen består av tre setningsledd: subjektet toåringen min, verbet spiser og objektet yoghurt med havregryn. Preposisjonsfrasen med havregryn hører altså sammen med yoghurt, som er hovedordet i objektet.

Men se nå på eksempel (2):

(2) Toåringen min spiser yoghurt med skje.

Her er ikke med skje en del av objektet. I stedet er med skje et eget setningsledd, nærmere bestemt et såkalt instrumentadverbial, altså et ledd som uttrykker hva som blir brukt som instrument eller hjelpemiddel.

Syntaktisk analyse

Når vi hører og forstår setninger som (1) og (2), gjør vi, mer eller mindre ubevisst, en syntaktisk analyse. Alle som kan norsk, forstår at yoghurt med havregryn hører sammen i (1), og at yoghurt med skje ikke hører sammen på den samme måten i (2). Vi innser, sjøl om vi kanskje ikke kan uttrykke det med ord, at setningene ikke er bygd opp på samme måte – de har ikke samme syntaktiske struktur. De to strukturene kan illustreres slik:

Disse forenkla framstillingene er ment å vise at setningene ikke bare består av ord som er ordna på rad etter hverandre. Setningene har også en indre struktur, der noen deler hører nærmere sammen enn andre.

Men så kommer et viktig poeng: Det er ikke noe i disse setningene som eksplisitt signaliserer hvordan de er oppbygd. Strukturen i hver av dem må vi som mottakere finne ut av sjøl. Det går som regel helt fint om vi støtter oss på den sammenhengen setningen forekommer i, og på den kunnskapen vi har om verda utafor språket. Vi veit at havregryn er noe som kan spises sammen med yoghurt, mens skjeer ikke er det. Derimot er det vanlig å bruke skje som hjelpemiddel når en spiser yoghurt. Dermed er det ikke så vanskelig å komme fram til at yoghurt med havregryn er ett ledd i (1), mens i (2) er yoghurt og med skje to ledd. Faktisk er det så lett at vi kanskje ikke engang innser at vi gjør en slik analyse – men analysen er likevel nødvendig om vi skal kunne forstå setningene. Vi behøver derimot ikke kjenne til den grammatiske terminologien som brukes til å beskrive strukturene.

Det kan imidlertid også finnes setninger som har to like rimelige tolkninger om vi møter dem uten kontekst. Her er et eksempel:

(3) Kari så mannen med kikkerten.

Her er det nokså klart at Kari er subjektet, mens så er verbet. Men hva med mannen med kikkerten? Dette kan være ett ledd, og da må det være objektet. Tolkninga blir da at det Kari så, var mannen med kikkerten. En annen mulighet er at mannen er objekt, mens med kikkerten er et eget setningsledd, og da blir tolkninga at Kari så mannen ved hjelp av kikkert. Tolkningene svarer til hver sin syntaktiske struktur og kan illustreres slik:

Forhåpentligvis vil det framgå av sammenhengen om det var Kari eller mannen som hadde kikkerten, men ser vi bare på denne ene setningen, er det ingenting som viser hvilken tolkning som er ment. Én og samme sekvens av ord kan altså svare til to eller flere syntaktiske strukturer. Faktisk kan vi si at sekvensen av ord vi ser i (3), kan representere to ulike setninger som inneholder de samme orda i den samme rekke­følgen, men som er bygd opp forskjellig. Ordsekvensen slik den står, er altså tvetydig. Slik tvetydighet som skyldes at ei og samme rekke av ord kan tillegges to ulike syntaktiske strukturer og dermed tolkes på to måter, kalles strukturell tvetydighet.

Tvetydig struktur

Eksempla jeg nevnte i innledninga til denne teksten, er også strukturelt tvetydige. I Så ulv på vei til skolen kan objektet være ulv på vei til skolen, og da betyr det at ulven var på vei til skolen. En annen mulighet er at ulv er objektet, mens på vei til skolen er et adverbial som sier noe om hvor den eller de som så ulven, befant seg da de gjorde observasjonen.

På samme måte kan Angrep fire politimenn med øks inneholde objektet fire politimenn med øks, noe som innebærer at det var politimennene som hadde økser med seg. Alternativet er at med øks er et eget setningsledd, et instrumentadverbial, og da blir tolkninga at øksa ble brukt som våpen i angrepet på politimennene.

Det siste eksempelet, Vi har votter for barn i ulike prisklasser, er tvetydig sjøl om vi går ut fra at votter for barn i ulike prisklasser er objektet. Hovedordet i dette objektet er substantivet votter. Dette hovedordet knytter til seg noe mer, men spørsmålet er hvordan dette tillegget er bygd opp. En mulighet er at votter knytter til seg først for barn og deretter i ulike prisklasser. Tolkninga blir da at vottene er for barn og fins i ulike prisklasser. En annen mulighet er at i ulike prisklasser hører nærmest sammen med barn, ikke med votter, og da blir tolkninga at barn i ulike prisklasser kan få seg votter i denne butikken. Legg også merke til at det blir like tvetydig om de to etterstilte bestemmelsene bytter plass: Vi har votter i ulike prisklasser for barn. Da kan en, om en er vrangvillig nok, forstå det slik at prisklassene er for barn.

I alle disse eksempla er det vår kunnskap om hva som er rimelig, som hjelper oss å finne den tolkninga som er ment. Veit vi at ulver vanligvis ikke går på skolen, at norsk politi vanligvis ikke bærer øks, og at barn vanligvis ikke er salgsvare, da klarer vi å se bort fra de urimelige tolkningene og komme fram til den tolkninga som er ment. Det språklige uttrykket i seg sjøl gir oss ikke svaret. Det er ikke noe der som signaliserer hvor ledda slutter, eller hva som hører nærmest sammen.

Det skulle nå begynne å bli klart at strukturell tvetydighet er nokså vanlig. Faktisk er det mye mer av det enn vi kanskje er klar over. Det ser vi om vi lar et dataprogram analysere setninger. Det fins nemlig programmer som gjør automatisk analyse av språk, og de finner alle strukturer som er mulige ut fra grammatikken. Det er ofte svært mange. Men når vi mennesker tolker språk, støtter vi oss altså på det vi har av kunnskap om slikt som ligger utafor sjølve språket, og det gjør at vi umiddelbart sorterer bort helt urimelige tolkninger. Uten denne sorteringa ville språklig kommunikasjon være nokså vanskelig, for det ville ta tid å gå gjennom ei rekke mulige tolkninger før vi finner ut hva som menes med en forholdsvis enkel setning.

Noen ganger ser vi likevel flere tolkningsmuligheter. Det kan hende at den ene mulige tolkninga er morsom, men det hender også at folk blir irriterte og mener de har funnet en språkfeil. Da er de kanskje ikke klar over hvor vanlig, for ikke å si uunngåelig, strukturell tvetydighet faktisk er. Språket er fullt av strukturelle tvetydigheter. Det er helt urimelig å stille opp et krav om at språket skal være fritt for tvetydighet, for det kan det aldri bli. Det interessante er at språket likevel fungerer så bra i kommunikasjon som det faktisk gjør.

-- Marit Julien er professor i nordisk språkvitenskap ved Lunds universitet.