Romani og romanes

Norge har tre nasjonale minoritetsspråk: kvensk, romani og romanes. Kvensk er vel det mest kjente av disse. Romani og romanes er det nok mange som ikke er helt fortrolige med, og likheten mellom navnene kan gjøre det litt forvirrende.

De to språkene snakkes av hver sin minoritetsgruppe, som også har nokså like navn. Romani er språket til romanifolket, også kjent som taterne, mens romanes snakkes av romene. Likheten er ikke tilfeldig, det ligger nemlig historisk slektskap bak både språkene og folkegruppene.

Romanes og romani er faktisk fjerne slektninger av norsk. De tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men de befinner seg på hver sin side av slektstreet. Norsk hører heime i den germanske greina, sammen med bl.a. engelsk og tysk. Romani og romanes tilhører den indoiranske greina, som vi i første rekke finner i India, Iran og nabolandene. Den inkluderer språk som urdu, hindi, persisk, kurdisk, bengali, nepali, singalesisk og mange flere.

Romene lever i dag over hele verden og utgjør en av Europas største etniske minoriteter. Forfedrene deres holdt til i det nordlige India. For omkring 1500 år siden begynte de å vandre vestover, og på 1000–1100-tallet hadde de etablert seg på Balkan. Derfra vandra de videre rundt i Europa, og nye grupper med romer etablerte seg over hele kontinentet. Til Norge kom de i to omganger: på slutten av seinmiddelalderen (rundt 1500-tallet) og på slutten av 1800-tallet.

Romanifolket/taterne er etterkommere av den første gruppa, mens de romene som i dag bor i Norge, stort sett stammer fra familiene som kom på 1800-tallet. På grunn av den ulike historiske tilknytninga til Norge, språklige og kulturelle forskjeller og delvis ulik fornorskingspolitikk fra statens side har disse to minoritetsgruppene blitt definert som to forskjellige nasjonale minoriteter.

Opprinnelig hadde romene ett samla språk, men med tida utvikla det seg ulike talemål hos de atskilte rom-gruppene rundt om i Europa. I noen tilfeller er forskjellene ikke stort større enn mellom dialekter, i andre tilfeller har utviklinga gått så langt at dialektene i praksis har blitt egne språk. Internasjonalt brukes termen romani som en samlebetegnelse på alle disse dialektene/språkvarietetene. I Norge har det utvikla seg to ulike varieteter, som har leda til det særnorske skillet mellom romani og romanes

Romani og romanes stammer fra hver sin dialektgruppe av romske dialekter, romani tilhører den nordlige gruppa og romanes den valakiske. Romani har hatt ei særegen utvikling. Grammatikken og lydsystemet er nesten som i norsk, mens ordtilfanget fortsatt er typisk for romspråk. I romanes er både grammatikk, lydsystem og ordtilfang av en mer «standard» romtype. Det betyr ikke at romanes er et mer «ordentlig» språk enn romani; de er begge fullverdige språk, bare med ulik forhistorie.

Både romani og romanes har først og fremst vært talespråk. Det finnes lite som er skrevet på disse språkene i Norge, og de har ikke en fastsatt skriftlig standard. Det vil si at de ikke følger en bestemt rettskrivning, men det pågår arbeid i begge miljøer for å øke den skriftlige bruken av språkene. I mange andre land der det snakkes språk av romsk opphav, er det allerede blitt utarbeida skriftstandarder. Der er skriftspråka i større grad i bruk.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:04.11.2021 | Oppdatert:04.11.2021