Verbing

Når vi verber, legger vi vanligvis bare til -e (i nynorsk eventuelt -a) til substantivstammen: melk – å melke, skatt – å skatte, fisk – å fiske. Orddanning av dette slaget, der stammen i det avleda ordet er lik stammen i opphavsordet, kaller vi konversjon. Om substantivet ender på -e, får verbet akkurat samme form: farge – å farge, bombe – å bombe.

Det er ikke bare å verbe i vei: Vi kan godt bile og toge, og kanskje busse, men ikke så gjerne båte (selv om det finnes eksempler på det også). Vi kan godt ølle, og vi kan sprite opp noe både i direkte og overført betydning, men neppe bruse eller vine. Likevel er det ikke uvanlig at spontant danna verb kommer i bruk og etableres i språket.

Et godt eksempel er blikke i betydningen ‘se stygt på noen for å markere at de er utenfor fellesskapet eller er mindre verdt’. Blikke i betydningen ‘se på, rette blikket mot’ har vært i bruk mye lenger, men da uten nedsettende overtoner.

Andre verbinger av nyere dato er pause ‘gjøre en pause’, bredde ‘gi noe mer bredde’, sexe ‘ha sex’, lenke ‘lage hyperlenke’, snappe ‘legge ut noe på Snapchat’, tvitre ‘skrive noe på Twitter’ og vipse ‘sende penger med Vipps’.