Lars Roar Langslets I kamp for norsk kultur – Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år

AV EINAR LUNDEBY

Boka har mange positive trekk, og la meg nevne noen slike først. Viktigst er vel kanskje at Langslet sitter inne med en overveldende fylde av kunnskaper som han gir oss del i, masser av detaljerte opplysninger. Jeg har funnet mye som var nytt for meg, og som kan være av interesse for mange. Her fins f.eks. stoff om hva som har foregått på interne møter i Riksmålsbevegelsen, om indre stridigheter, f.eks. mellom Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet, om besværligheter med antroposofene osv. Den offentlige språkstriden og 1900-tallets ytre språkhistorie generelt har Langslet så grundige kunnskaper om at jeg ikke har funnet én nevneverdig feil. Videre vil jeg rose språkføringen, som jeg finner forbilledlig klar og flytende, og disposisjonen, som er systematisk og veloverveid. Fra formelt synspunkt er boka således en fornøyelse å lese.

Riksmålsbevegelsens forkjempere

Det er et imponerende galleri av framstående menn og kvinner som Langslet fører fram for oss fra bevegelsens historie – politikere, forfattere, kunstnere, filologer, folk som med stor idealisme har ofret tid og krefter på å kjempe for å bevare det tradisjonelle skriftspråket slik det var. De kan ikke regnes opp her, men Arnulf Øverland skal nevnes som den som inntar hedersplassen blant dem. Likevel hadde det vært til fordel både for Øverlands minne og for boka om ikke hans fantasifulle overdrivelser hadde vært trukket fram, f.eks. denne uttalelsen fra 1939 (s. 169): «Det sprog jeg skriver, er nu bannlyst fra skolen, og om tredve år er det glemt. Da er det et dødt sprog, og jeg klassiker; det vil si, man må være skolelærd, skriftlærd el.l. for å kunne lese meg.»

En meget sentral person i historikken, Trygve Bull, har forfatteren vanskeligheter med å plassere fordi han «fremstod vekselvis som riksmålsvenn, nynorskvenn og samnorskvenn» (s. 392). Til slutt blir han regnet som riksmålsforkjemper. Men noen pålitelig sådan ble han aldri. Helt mot slutten av hans liv, i 1995, da tillegget til Norsk Riksmålsordbok ble framlagt offentlig på Hotel Bristol, ble det holdt en sterkt agitatorisk riksmålstale som irriterte ham. Etterpå fulgte jeg ham ut, og idet vi passerte et bord der det satt mange riksmålskoryfeer, sang han ut til hele salen: «Jeg er samnorskmann!»

Motstanderne

Langslet synes å være så innforlivet i riksmålsbevegelsens ideologi og propaganda at han har vanskelig for å se mer enn én side av virkeligheten. Han oppfatter situasjonen slik at det norske folk er delt i to leirer: De som hører til riksmålsbevegelsen, og de andre. Motstanderne kaller han iblant «fiender», f.eks. s. 359: «ville riksmålsbevegelsens kosteligste arvesølv [Norsk Riksmålsordbok] falle i fiendens hender.» De aktive motparter er naturligvis nynorskfolk og «samnorskfolk». Tonen i omtalen av disse gruppene er jamt over ironisk, arrogant, ja nærmest hatsk. Ikke en eneste gang har jeg funnet i boka et utsagn som uttrykker en forsonende eller forstående holdning. En slik innstilling kan forfatteren sjølsagt forsvare, ettersom han mener å fortelle historien om en hær i kamp. Men hadde det vært nødvendig å tillegge «fiendene» så dårlige motiver som at de ville ødelegge et kulturspråk? Det heter jo f.eks. s. 154: «komiteen var ikke i tvil om hovedmålet: å bryte ned det tradisjonelle riksmål.» Eller å påstå at deres metoder var så lumske som bevisst å formulere vedtektene for Norsk språknemnd slik at Didrik Arup Seip ble utestengt (s. 211)? Boka er kort sagt ensynt.

Langslet omtaler stadig sine motstandere som «reformistene», «språkreformatorene», «språkplanleggerne» osv. og synes å ville antyde at de har ønsket reformer for reformenes egen skyld, ut fra en «reformisme» de er besatt av. Riktignok skal de ha hatt et klart mål for øye, nemlig å få utryddet riksmålet eller iallfall få gjort det mest mulig ulikt dansk. «Det gjaldt altså, nær sagt for enhver pris, å skape avstand til dansk» heter det (s. 363). Skulle det ikke kunne tenkes at motstanderne hadde litt høyere mål? Går vi tilbake til dem som satte i gang det hele, kan vi spørre: Ivar Aasen med sin målreisingsidé; Knud Knudsen med sin fornorskingsplan, Moltke Moe med sin samlingstanke – skulle disse menn ha vært så sneversynte at deres eneste tanke var å gjøre skriftspråket i Norge mest mulig ulikt dansk? Mon ikke både de og de senere «reformister» strevde mot det positive mål å utvikle et norsk skriftspråk? Dette måtte jo medføre at avstanden til dansk ble større.

Ideologiene bak reformene

Sannheten er nok at «reformistene» like fra den første av dem, Henrik Wergeland, har arbeidd ut fra ideelle motiver, først og fremst nasjonalisme og demokratisme (dvs. fremme av folkeopplysning for å gjøre folket skikket bl.a. til å delta i demokratiet). Langslet kommer nok inn på dette i det siste kapittelet i boka, men synes å tillegge disse idéstrømningene mindre vekt enn de fortjener.

Nasjonalismen omtaler han som «meslinger», som «kanskje er en barnesykdom som enhver ny stat må gjennomgå». Mon det er så enkelt? Ethvert folk føler nok behov for å kunne bruke sitt eget språk i skrift som i tale, blant annet fordi språket er det sterkeste uttrykk for den nasjonale identiteten. Et skriftspråk som har sitt talemålsgrunnlag i et annet land, kan aldri være fullt tilfredsstillende. Langslet anfører (s. 383) Irland som eksempel, der har ingen «kommet på den vanvittige idé å stave engelsk helt annerledes enn i England». Nei vel, men ulikhetene i forutsetninger er så store at ingen burde «komme på den vanvittige idé» å sammenligne den irske språksituasjonen med den norske. Og tror Langslet at alle irer er fornøyd med situasjonen?

Å bedre folkeopplysningen var en svært viktig oppgave for dem som begynte arbeidet med å skape et norsk skrifspråk: Aasen og Knudsen. Lese- og skrivekyndigheten måtte bli bedre , det var betingelsen for en styrking av kulturlivet. For å kunne oppnå dette mente de at skriftspråket måtte gjøres mer hjemlig, og dermed bli lettere å lære både for barn og voksne. Langslet mener tydeligvis at dansk skriftspråk godt kunne gjøre tjeneste også i Norge. Men hans påstand stemmer neppe når han sier at «Folk flest har åpenbart ikke følt noe sterkt behov for å få avskaffet det språket de kjente, og erstatte det med et konstruert språk som var mer talemålsnært» (s. 388 f.). Skolefolk på 1800-tallet klaget ofte over de store vanskene barna hadde med å lære rettskrivningen i dansk. Videre hevder Langslet at «ingen bevis er blitt ført for at den skriftformen [dansk] var spesielt vanskelig å lære» (s. 383). Det er vel sant at det ikke fins bevis for det, for pedagogiske eksperimenter var ikke særlig utviklet på den tid, men vitnemål om vanskene er det atskillige av. Jonas Anton Hielm skriver f.eks. i 1836 om «den elendige Ortografi, som vansirer vort Sprog, og bevirker at kun den, som i flere Aar har været under Skolemestertugt, kan skrive sit Sprog rigtigt». Knud Knudsen hevder i sin første artikkel (1845) at rettskrivningen ofte er udemokratisk fordi folket ikke kan lære den – den er for komplisert, og folk blir lett til latter på grunn av sine ortografiske feil. Han mener elevene ville lære en lydrett ortografi på en fjerdedel av den tid de bruker på den gjeldende!

Dansk – riksmål – bokmål

Det er et uomtvistelig faktum at riksmålet har dansk skriftspråk som utgangspunkt og grunnlag. I Langslets framstilling blir dette i noen grad tilslørt ved at han omtaler riksmålet som et autonomt norsk språk, f.eks. s. 388: «nyere lingvisters påvisning av at riksmålet var vokst frem på et klart norsk talemålsgrunnlag gjennom århundrer». Hvilke lingvister er dette? Det ville ha stor interesse å få vite navnene. Om skriftspråket er påstanden absurd; i talemålet, som Langslet trolig sikter til, er nok det norske lydverket stort sett beholdt, men riksmålsuttalen hadde lenge mange danske målmerker; «spelling pronounciation» var utbredt, f.eks. bekymring med k, begivenhet med g, jeg har til og med hørt uavlatelig uttalt som ua-fladelig. Riksmålet har kunnet karakteriseres som «dansk skrift på norsk tunge» (nevnt også av Langslet s. 14).

Opptakten til utskillelsen av en egen norsk skriftnorm finner vi i 1862, da en liten ortografisk reform ble gjennomført i Norge, men ikke i Danmark. Dermed var veien åpnet for de mange reformer som gradvis har erstattet danske språkelementer med norske, inntil bokmålet framstår slik det gjør i dag. Etter reformen i 1917 oppstod det nok et skille mellom en «radikal» fløy og de mer konservative, men etter 1929, da den offisielle normen ble omdøpt til bokmål, fikk ordet riksmål et nytt innhold, idet de konservative overtok det som navn for sin varietet, de «moderate» formene. Riksmålsfolket har siden ført strid også mot bokmålet – i utgangspunktet hadde deres kamp vært rettet utelukkende mot nynorsk. Det blir ikke helt klart i Langslets framstiling at Riksmål altså historisk er to ting: fra ca. 1900 en betegnelse på det språket som fortsatte tradisjonene fra dansk, etter ca. 1930 navn på den variant av det offisielle bokmål som de tradisjonelle formene utgjør. Reformen av 1907 er da inkludert, likeså en del moderate former fra 1917 og 1938.

Som en ganske liten prøve på hvordan avstanden er i dag, talte jeg opp avvikene fra offisiell rettskrivning på 4 tilfeldig valgte sider i Langslets bok. Resulatet var (bokmålsformene står i klammer): S. 80 trusel [trussel], s. 180 bygget [bygd], s. 280 vidnesbyrd [vitnes-], nuværende [nå-], s. 380 idag [i dag], forlengst [for lengst], forsåvidt [for så vidt], altså 8 avvik på 4 sider, og derav 3 av den uvesentlige typen sammenskriving av ord. (Andre teksttyper ville nok oppvise litt flere ulikheter.) Det er sannelig ikke mye som skiller, og Langslet gjør avstanden mindre ved å bruke bokmålsformer som etter, nå, språk, som ble tatt opp i Riksmålsordlisten som valgfrie former i 1987, ved siden av «faneordene» efter, nu, sprog. Dette, sammen med reformen av bokmålet i 1981, som tok inn igjen mange tradisjonelle former, har gjort avstanden mellom riksmål og bokmål mye mindre. Det heter også hos Langslet: «forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål er blitt meget små» (s. 371). Det er vel symptomatisk at Langslet trass sin sterke forankring i riksmålet, nå velger disse «bokmålsformene». Sannsynligvis vil de fleste lesere ikke oppdage at han skriver noe annet enn offisielt bokmål! Det kan dermed synes å være svakt grunnlag for Langslets jubel over at «I vår hundreårige språkstrid er det utvilsomt riksmålet som har seiret» (siste setning i boka). Det er vel mer dekkende å si at kløften mellom de to normene innenfor det tradisjonelle skriftspråket holder på å fylles igjen, uten at den ene eller den andre siden har «seiret». Langslet er imidlertid fremdeles militant. Han roper til og med ut et Vae victis! mot de slagne motstandere: «Språkfreden er ennå ikke betryggende etablert. Det gjenstår endel opprydningsarbeid før også vårt land har fått en helt normal språksituasjon (s. 376 f.). Vi kjenner jo til hva »opprydning« betyr i militær språkbruk.

Riksmålets sosiale status

De sosiale motsetningene bakom »frontene« i språkstriden kommer lite fram i Langslets bok. Han protesterer (s. 390 f.) mot at riksmålet blir betraktet som et »elitespråk«, men det kan vel ikke nektes at dette synet i noen grad er levende ennå. Et visst grunnlag har det også vært for det. Ser en på annonsesidene i »Frisprog«, finner en at »supporterne« har vært skipsredere, store forretningsfolk, banker osv., i det hele de som sitter med pengene her i landet. Og kjernetroppene i propagandaen har vært de skarpeste intellektuelle i vårt land. Det muntlige språk som hersker i disse kretser, talt riksmål, føles fremmed for landsens folk og for arbeiderne i byene, selv om noen av dem har prøvd å tilegne seg det for å heve seg sosialt. Merkelig nok prøver Langslet å utviske de klassemotsetninger som er et element i språkstriden, ved å hevde at begrepet »folkemål « ikke fins. Men ordet er definert i Norsk Riksmålsordbok: »mål, talesprog brukt av de brede lag, målføre«. Og det kan vel ikke være tvil om at ganske mange av dem som sier seg å tale riksmål, betrakter »de brede lags« mål som litt »simplere« enn sitt eget.

I denne forbindelse minnes jeg en episode som jeg opplevde i 1958, og som jeg tar med som en kuriositet. Det var på et debattmøte om språket da læreboknormalen nettopp var kommet. Anders Lange gikk opp på talerstolen og begynte sitt innlegg med å proklamere: »Når jeg kjemper for riksmålet, er det på grunnlag av de aristokratiske følelser i mitt bryst.« Dermed var hans tale slutt – det ble et så voldsomt utbrudd av protestrop at det ikke var ørens lyd å få, og Lange måtte rusle ned og sette seg. Isteden spratt Trygve Bull opp og sa: »Den forrige talers skjebne illustrerer de vanskelige vilkår aristokratiet alltid har hatt i dette land!«

For eller mot kultur?

Tittelen på boka kan virke som en provokasjon. En kamp (f.eks. for norsk kultur) forutsetter jo en motstander, og det er velkjent hvem motstanderne er her: nynorskfolk og de som Langslet kaller samnorskfolk. De må da antas å kjempe mot norsk kultur. Selv om påstanden er indirekte, kan den virke provoserende og krenkende. Om Langslet har vært seg denne implikasjonen bevisst, kan en ikke vite, men han pleier å være svært klar over hva han skriver.

Den vanskelige objektiviteten

Riksmålets historie er en del av norsk kulturlivs historie på 1900-tallet. Derfor har denne boka betydelig interesse enten man tilhører Riksmålsforbundet eller ei. En meget stor flokk av Norges fremste kulturpersonligheter i forrige hundreår har bekjent seg til riksmålsbevegelsen og deltatt i dens kamp. Mange av dem trer fram i Langslets bok og får korte, men (så vidt jeg kan bedømme) treffende karakteristikker. Men boka er en framstilling fra den ene parts side i språkstriden, sterkt farget av forfatterens egne synspunkter.

Jeg har sjøl stått utenfor riksmålsbevegelsen, og når jeg her har kommet med kritikk, vil noen trolig beskylde meg for ensidighet. Jeg innrømmer villig at det er vanskelig å være objektiv og nøytral når det gjelder en sak som en har vært engasjert i. Men det må understrekes at Langslets bok ikke gir noe fullstendig bilde av norsk språkhistorie på 1900-tallet. Vil en ha det, må en følge den gamle romerske rettferdsregel: Audiatur et altera pars (la også den annen part høres).

-- Einar Lundeby er professor emeritus og var i mange år professor i nordisk målvitskap ved Universitetet i Oslo.