Bolle-å-ens plass i det danske alfabet

AV EINAR LUNDEBY

I 1948 ble å («bolle-å») innført i dansk til avløsning av aa. Fra nordisk synspunkt var dette en stor vinning: De tre sentralnordiske språka fikk samme bokstavtegn for denne vokalen.

Men ett problem stod igjen: Hvor skulle å plasseres i det danske alfabetet? Svensk hadde fra gammel tid å som tredje siste bokstav (... z-å-ä-ö), norsk hadde etter 1917 plassert den sist.

Spørsmålet ble aktuelt i Danmark da Retskrivningsordbogen skulle komme i nytt opplag. Et utvalg på 5 medlemmer ble oppnevnt til å redigere den, og de ble naturligvis nødt til å ta standpunkt til hvor å skulle stå. De hadde tre alternativer: den svenske modellen eller den norske eller en plassering av å aller først, som det var blitt foreslått av den myndige og innflytelsesrike dr.phil. Lis Jacobsen. Hun hadde i en artikkel i 1950 hevdet at å burde stå som en selvstendig bokstav foran a, og i 1954 gjentok hun i en ny artikkel: «Å bliver nu det første bogstav i alfabetet.»

Dette skapte stor bekymring i språklig interesserte kretser. Et alfabet som begynte med å-a-b-c..., ville Danmark bli alene om, og det ville være til stor ulempe i det nordiske språksamkvem. Piet Hein spurte i Politiken om det danske alfabet nå skulle gå i nasjonaldrakt! – Av utvalgets medlemmer hadde én uttalt seg for å plassere å sist; de andre hadde ikke tilkjennegitt noe standpunkt, men det gikk rykter om at det ville bli flertall for å sette å-en forrest.

Den unge juristen Arne Hamburger var en av dem som fant situasjonen alarmerende. Han var sterkt opptatt av dansk og nordisk språkrøkt, og han og jeg hadde i noen år korrespondert om aktuelle språkspørsmål. Jeg var den gang sekretær i Norsk språknemnd, og i den egenskap fikk jeg et «hastebrev», nærmest et nødrop! fra Hamburger (datert 31.10.1954). Han bad meg forsøke å få formannen i Norsk språknemnd (Didrik Arup Seip) og varaformannen (Alf Hellevik) til å rette en henvendelse til det danske undervisningsministerium om saken. Han skriver at det gjelder å «hindre at dansk får en anden alfabetisering, et andet alfabet end svensk og norsk».

Det har alltid vært en kinkig sak å legge seg bort i et annet folks affærer, f.eks. i språkrøkten, og det var betenkelig også i dette tilfelle. Men bokstavrekkefølgen i det danske alfabet var en sak som åpenbart angikk også Sverige og Norge – vi bruker jo f.eks. hverandres ordbøker. Det var derfor ikke vanskelig å få professor Seip til å forfatte et brev hvor han framholdt de nordiske interessene i denne saken. Brevet ble sendt til det danske rettskrivningsutvalget 13. november 1954, og et lignende brev ble samtidig sendt fra den svenske språknemnda.

Hvor mye disse henvendelsene betydde for avgjørelsen, er det vanskelig å si, men i en kunngjøring fra ministeriet 9. februar 1955 heter det iallfall: «... fastsættes det herved at Å og å har sin plads sidst i alfabetet.» Dermed var dette lille drama i dansk språkhistorie over – siden har det vært ro om alfabetet. Men det nordiske språkmøtet i København i september i år ble minnet om episoden ved et foredrag av Arne Hamburger i anledning av 40-årsjubileet.