Varierende skrivemåter av stedsnavn

AV AUD-KIRSTI PEDERSEN, Kartverket

Grunnstammen av stedsnavn på Kartverkets kart stammer fra hovedkartserien Norge 1:50 000 (som bygger på tidligere kartserier), økonomisk kartverk (N5-kart) og sjøkart. Navna inngår i Kartverkets Sentralt stedsnavnregister (SSR), som er et register over stedsnavn i offentlig bruk.

Stedsnavna i Norge 1:50 000-serien har fått skrivemåter tilrådd av statens navnekonsulenter i tråd med det til enhver tid gjeldende regelverket for normering av stedsnavn i Norge. Stedsnavna på de økonomiske karta som fylkeskartkontorene ga ut, fikk skrivemåter som varierte mye – både dialektnære skrivemåter og skrivemåter ut fra tidligere tiders skriftspråktradisjon.

Lov om stadnamn

Fra 1.7.1991 har stedsnavn i offentlig bruk blitt normert etter regelverket i lov om stadnamn. Hovedregelen i loven er å ta utgangspunkt i den nedarva lokale uttalen til et navn og normere navnet etter gjeldende rettskriving i norsk (bokmål og nynorsk), alt etter hvilken skriftspråksform som ligger nærmest uttalen av navnet.

Regelverket åpner for at navn og navneledd i visse tilfeller kan få en mer dialektnær skrivemåte. Et eksempel på dette er skrivemåter som Aun eller Aune(t) i tråd med uttalen der ei normering etter gjeldende rettskriving ville gi skrivemåtene Audn eller Audne(t).

Allment kjente ord skal til vanlig skrives etter gjeldende rettskriving trass i at den lokale uttalen kan være nokså ulik skriftspråksforma. Et eksempel på dette er ordet sjø som i nordnorsk blir uttalt sjy. Etter regelverket skal sjy normeres sjø i stedsnavn, f.eks. Sjøvegen, Sjøbakken og Straumsjøen. Et ord som i skriftspråka blir skrevet tjern eller tjørn, har det blitt vanlig å skrive tjønn i stedsnavn trass i at ordet er vanlig og allment utbredt. Det samme gjelder bjønn for uttalen [’bjøɲɲ] eller [’bjyɲɲ]. 

Om det er usikkert hvilket ord som inngår i et stedsnavn, velger man en lydrett skrivemåte. Det kan likevel være vanskelig å vite hvilken lydrett skrivemåte som bør velges, jf. skrivemåtene Titlhornet og Tilthornet for uttalen [”tiʎ̥hå:ɳe], et kjent fjellnavn i Hamarøy kommune. Her er det den ustemte [t]-lyden som påvirker uttalen av [l] slik at også denne lyden blir uttalt som en ustemt lyd, her gjengitt med tegnet [ʎ̥]. Betydninga av Tilt- eller Titl- i fjellnavnet er noe usikker. Stedsnavnforskeren Oluf Rygh meinte at navneleddet gikk tilbake på ordet þísl ’vognstang’ i gammelnorsk – altså at forma på fjellet kunne minne om forma på et vognstag. Titlhornet stikker jo markant fram, så det er god grunn til å hevde at forma til fjellet ligger til grunn for forleddet i navnet.

Vanskelig å være liten

Lydsekvensen -tl- finner vi også i ordet lítill ’liten’ i gammelnorsk. Nettopp dette ordet gjør at svært mange stedsnavn på dagens kart blir skrevet på flere varierende måter. Dette har blitt påpekt bl.a. i Brønnøy kommune, der vi finner skrivemåtene Lisl-, Liss- og Less- i navn som Lislbørja, Lissvatnet og Lesspallan.

Bestemt form av adjektivet liten i bokmål og nynorsk (som er forma vi møter i stedsnavn) er den lille/litle/lisle guten/jenta, det lille/litle/lisle barnet. Etter norsk rettskriving kan vi altså velge mellom tre former: lille, lisle og litle, men i stedsnavn finner vi i tillegg flere former enn disse tre, trass i at ordet er kjent i all norsk og derfor ikke skulle avvike fra rettskrivinga.

Åtte former i Nordland

Her er en gjennomgang av stedsnavn med ulike former av ordet liten som vi finner i Sentralt stedsnavnregister i Nordland fylke:

Litl(e)- Skrivemåten Litl- (og Litle-) inngår i rettskrivinga til nynorsk. Skrivemåten Litl- finnes i 1540 stedsnavn i alle kommunene i fylket, f.eks. Litlgeitungen (holme) i Sømna, Litlokstinden (fjell) i Hemnes og Litlbåthellaren (berg) i Flakstad. Det er denne skrivemåten som er brukt på hovedkartserien Norge 1:50 000, og skrivemåtene blei tilrådd av stedsnavnkonsulentene før lov om stadnamn trådte i kraft, men her er også mange navn som har fått vedtatt skrivemåten etter lov om stadnamn.

Lille- Skrivemåten Lille- finnes bare i bokmål, og i stedsnavn i Nordland er dette den nest største gruppa med 693 navn, f.eks. Lillehatten (ås) i Vefsn, Lilledelpen (ås) i Vågan og Lillelamholmen (holme) i Vestvågøy. Skrivemåten finnes i om lag halvparten av kommunene i fylket, men her er få navn i Helgelands-kommunene. Narvik kommune har f.eks. 61 navn med skrivemåten Lill(e)-, deriblant tolv adressenavn. I dialektene er forma en skarp konkurrent til de tradisjonelle dialektformene, og i bymåla er uttalen svært vanlig, både blant eldre og yngre.

Lisl- Skrivemåten lisIe er parallellform til litle i nynorsk. I Nordland fylke er 131 navn normert med skrivemåten Lisl-, f.eks. Lislburøya i Brønnøy, Lislhammaren i Beiarn og Lislstokkvika i Alstahaug. Navna finnes i kommunene Brønnøy, Bindal, Sømna, Alstahaug, Vevelstad, Rødøy, Beiarn, Gildeskål, Bodø og Fauske, men de fleste navna er på Sør-Helgeland. Skrivemåten finnes både på hovedkartserien og på økonomiske kart.

Liss- Skrivemåten Liss- inngår verken i bokmål eller nynorsk, men vi finner likevel 149 navn med denne normeringa fordelt på kommunene Bindal, Brønnøy, Vega, Vevelstad, Herøy, Alstahaug, Dønna, Bodø, Beiarn og Hattfjelldal. Navna finnes både på hovedkartserien og på økonomisk kartverk. Noen navn er vedtatt etter lov om stadnamn, f.eks. Lissåa og Lissådalen i Bindal og Lissbuøya i Herøy.

Less- Den dialektnære skrivemåten Less- finnes i 213 navn, flest i Brønnøy og Bindal kommuner, men også i Sømna, Lurøy og to i Vestvågøy kommune, f.eks. Less-Flagøya og Lessåa i Brønnøy og Lessenglia i Bindal. Skrivemåten inngår verken i bokmål- eller nynorskrettskrivinga. Skrivemåten Less- er typisk for navn på økonomiske kart, og statusen er ”godkjent”, dvs. skrivemåten fikk slik status på grunn av at den var i offentlig bruk da lov om stadnamn trådte i kraft.

Litj(e)- Heller ikke skrivmåten litj(e) er ei form innafor norsk rettskriving, men 126 stedsnavn er normerte med denne skrivemåten, og de fleste finner vi i den nordlige delen av fylket som vedtak etter lov om stadnamn, f.eks. Litj-Moholmen i Vestvågøy, Litj-Nøkkeløya i Vågan og Litje-Hinnøya i Lødingen.

Lisj(e)- Skrivemåten Lisj(e)- inngår ikke i norsk rettskriving, men likevel har vi 59 stedsnavn i Sentralt stedsnavnregister med denne skrivemåten – de fleste i Sørfold kommune.

Likkj- Skrivemåten Likkj- er heller ikke ei form vi finner i norsk rettskriving. I SSR finnes 38 navn med denne skrivemåten – alle med status «godkjent» og med forekomst på økonomisk kartverk. De fleste navna finner vi i Øksnes, f.eks., Likkjvatnet, Likkjraet og Likkj-Sylla, men også i noen navn i Bø, Hamarøy og Sortland.

Hvorfor så mange forskjellige skrivemåter?

Trass i at offentlig norsk rettskrivinga har tre ulike skrivemåter å velge mellom, ser vi at fem andre skrivemåter er i bruk i tillegg i Nordland fylke, hvorfor er det slik?

En viktig årsak er nok at man har ønsket å normere stedsnavna mer i tråd med dialektuttalen. Uttalen av ordet varierer i dialektene fra nord til sør i fylket. I nord er tradisjonelle uttaleformer som [’liʎ̥] og [lik̡] vanlig, i sør uttalen [’less]. Til uttalen [’liʎ̥] er det skrivemåten litl(e) som ligger tettest opp til uttalen, for det er [t]-lyden som har ført til at [l] har blitt ustemt og har ført til videre lydforandringer i uttalen av ordet. Skrivemåten litl(e) blir nok ikke oppfatta som en lydnær skrivemåte, snarere som ei sær nynorskform. Siden skrivemåten finnes i nynorsk, som i dag er lite brukt i Nord-Norge, spiller nok de utbredde negative holdningene til nynorsk inn på vurderinga av skrivemåten litl(e) i stedsnavn.

Etter at lov om stadnamn tok til å gjelde, ønsket ikke Fylkeskartkontoret i Tromsø å bruke skrivemåten litl(e) i stedsnavn. Valget stod mellom å skrive likkje (jf. ordet ikkje) eller litj(e). Siden dette ordet aldri har inneholdt en [k]-lyd historisk sett, jf. den gammelnorske forma lítill, var det alternativet litje som blei valgt. Normeringa i Troms var i strid med rådet fra Stedsnavntjenesten.

Fylkeskartkontoret i Bodø valgte å følge skriftnormalen og lov om stadnamn, og den samme uttalen eller lignende uttale som den i Troms, blei normert litl(e). Seinere gikk også Fylkeskartkontoret i Bodø over til den samme skrivemåten som i Troms i den nordlige delen av fylket. I den sørlige delen av Nordland der uttalen er [’less], valgte Fylkeskartkontoret skrivemåten liss etter tilråding fra Stedsnavntjenesten. Skrivemåten lisl(e) blei nok vraket av samme grunn som skrivemåten litl(e). Skrivemåten less og likkj er skrivemåter fra økonomisk kartverk før lov om stadnamn tok til å gjelde, og vi kan gå ut fra at etter hvert vil disse utgå fra offentlige kart.

Framtidig normering

Det er mange som har sterke meininger om skrivemåten av stedsnavn på kart. Lov om stadnamn har mulighet for å imøtekomme ulike synspunkt ved at loven ikke alltid har absolutte krav til hvordan et navn skal skrives.

Etter at stedsnavnloven tok til å gjelde blei det oppretta regionale stedsnavntjenester mot én tidligere. Når flere hoder gir råd, er det ikke sikkert at alle råd blir ensarta. Det er også flere offentlige organ (oftest kommunene og Kartverket) som har vedtaksrett i stedsnavnsaker, og det gjør også at skrivemåtene på kart varierer. Fra andre halvdel av 2018 er det rådgivende organet blitt omorganisert til et fagorgan under Språkrådet, og noe av den lokale forankringa har opphørt. Om omorganiseringa av det rådgivende organet vil få konsekvenser for normeringa av stedsnavn, gjenstår å se.

Det er likevel et mål å få normeringene på karta mer ensarta enn de er i dag – i alle fall innafor ett og samme område. Slik regelverket er lagt opp, vil det også i framtida være slik at ett og samme ord i et stedsnavn kan bli skrevet på ulike måter, for det er fortsatt mange aktører og forhold som gjør seg gjeldende i arbeidet med å finne fram til normerte former av stedsnavn til offentlig bruk.