Bokmål og nynorsk
Bokmål og nynorsk er likestilte skriftspråk. Begge skriftspråkene skal brukes, utvikles og styrkes i det offentlige. Formålsparagrafen sikrer prinsipiell likestilling mellom de to skriftspråkene.
Den forrige loven som regulerte forholdet mellom bokmål og nynorsk, den såkalte målloven, sikret også likestilling mellom de to skriftspråkene, men den loven omfattet bare offentlig sektor. Med språkloven er prinsippet om likestilling mellom bokmål og nynorsk utvidet til å gjelde hele samfunnet. Både bokmål og nynorsk skal kunne brukes i alle deler av samfunnet, både i og utenfor offentlig sektor. Det skal legges til rette for bruk av begge skriftspråkene.
Det overordnede målet med språkloven er å styrke norsk språk. Det målet kan nås bare når offentlige organ selv bruker bokmål og nynorsk. Norsk skal brukes mer i sektorer som er dominert av engelsk. Skal norsk kunne brukes på alle områder og til alle formål, må det finnes norske fagord og faguttrykk.
Plikten til å bruke, utvikle og styrke bokmål og nynorsk innebærer
- at offentlige organ skal bruke bokmål og nynorsk som hovedspråk i sin sektor (pliktene er konkretisert i paragrafene 12 til 18)
- at offentlige organ skal bruke et klart og korrekt språk (se paragraf 9 og 10)
- at offentlige organ skal sørge for at norske fagord og faguttrykk blir utviklet, oppdatert og gjort tilgjengelig
Nynorsk er et mindretallsspråk. Derfor trengs det særskilte tiltak som kan sikre reell likestilling mellom nynorsk og flertallspråket, bokmål.
Plikten til å fremme det minst brukte skriftspråket – nynorsk – innebærer blant annet at offentlige organ skal vurdere situasjonen for nynorsk spesielt når de for eksempel utarbeider regelverk som kan få konsekvenser for innbyggernes tilgang til nynorsk, eller for fordelingen mellom bokmål og nynorsk på et gitt område.
Det vil seie at nynorsk og bokmål har den same retten til respekt og toleranse, og at begge skal haldast i hevd. Det tyder også at offentlege organ må legge til rette for bruk av begge skriftspråka.
Nynorsk som mindretalsspråk skal kunne brukast i heile landet og på alle saksfelt, ikkje berre i det offentlege. Private rettssubjekt (enkeltpersonar og private verksemder) har ikkje plikter etter lova, men når offentlege organ tek ansvar for begge språka, er dei føredøme for resten av samfunnet.
§ 1 første ledd andre punktum
Lova skal fremje likestilling mellom bokmål og nynorsk og sikre vern og status for dei språka som staten har ansvar for.§ 1 andre ledd bokstav a
Føremålet med lova er også å sikre at
a) offentlege organ tek ansvar for å bruke, utvikle og styrkje bokmål og nynorsk§ 1 tredje ledd
Ansvaret etter andre ledd bokstav a omfattar eit særleg ansvar for å fremje nynorsk som det minst bruka norske skriftspråket.§ 4 andre ledd
Bokmål og nynorsk er likeverdige språk som skal kunne brukast i alle delar av samfunnet. I offentlege organ er bokmål og nynorsk jamstilte skriftspråk.
Kvifor skriftspråk?
Nemninga skriftspråk er vald i staden for målform for å gjere det tydelegare at både bokmål og nynorsk nettopp er fullverdige og sjølvstendige norske skriftspråk. Ordet målform kan framleis brukast, og ein treng ikkje å skifte til ordet språk i alle samansetjingar med mål-. For eksempel tilrår ikkje Språkrådet termane hovudspråk og sidespråk som erstatning for hovudmål og sidemål. Der det er mogleg, bør utdanningssektoren bruke nynorsk og bokmål.