Spørsmål og svar: offisiell rettskriving
Den offisielle rettskrivinga er regler for hvordan ord skal skrives og bøyes. Rettskrivingsreglene omfatter også for eksempel regler for tegnsetting og for bruk av stor og liten forbokstav.
Informasjon om rettskrivingsregler finnes på Språkrådets nettsider. Språkrådets svarbase inneholder svar på mange spørsmål, også om rettskriving.
Skriveregler på språkrådet.no
Språkrådets svarbase
Boka Skriveregler av Finn-Erik Vinje inneholder mer detaljert informasjon. Boka finnes i to versjoner: bokmål og nynorsk. Den er bare tilgjengelig på papir.
Spørsmål om rettskriving som man ikke finner svar på i ordbøkene eller på Språkrådets nettsider, kan man sende på e-post til sporsmal@sprakradet.no.
Ja. Språklova seier at alle offentlege organ (statsorgan, fylkeskommunale organ og kommunale organ) har plikt til å følge den offisielle rettskrivinga.
God kommunikasjon med borgarane er ein føresetnad for at offentlege organ skal kunne tilby folk gode tenester, og for at folk skal ha nytte av tenestene. Eit normert felles skriftspråk (rettskriving) legg grunnlaget for effektiv og eintydig kommunikasjon.
Det er viktig for statusen til eit skriftspråk at det blir skrive gode tekstar på språket, og at den offisielle rettskrivinga blir følgd. Ekstra viktig er det at det offentlege følger sine eigne skrivereglar. Slurv med rettskrivinga er eit teikn på låg språkleg kvalitet. God og korrekt tekst frå statsorgana aukar respekten både for det offentlege og for norsk skriftspråk.
Hvis et offentlig organ blir gjort oppmerksom på at det har gjort formelle feil, skal det sørge for at feilene ikke blir gjort om igjen. Feil i nettbaserte dokument skal rettes så snart som mulig.
Ja. Språklova (paragraf 10) seier at statsorgan skal ha namn på norsk. Namna skal vere på både bokmål og nynorsk, eller dei skal høve på båe skriftspråka. Namna skal vere i samsvar med den offisielle rettskrivinga.
Språkrådet gir statsorgan råd om skrivemåte og namneskikk før det blir gjort vedtak om namn på statsorgan (paragraf 19).
Språkrådet kan ikkje gripe direkte inn og endre eit statleg namn, men kan påpeike brot på reglane overfor statsorganet og det departementet statsorganet ligg under.
Dette er noen av ressursene Språkrådet anbefaler:
- Bokmålsordboka og Nynorskordboka eies av Språkrådet og Universitetet i Bergen i fellesskap. Ordbøkene holdes oppdatert hele tida og er gratis tilgjengelige.
- Nynorsk ordliste av Alf Hellevik mfl. Den finnes på papir (siste utgave 2012).
- Tanums store rettskrivningsordbok er ikke godkjent til skolebruk av Språkrådet, men er pålitelig og svært innholdsrik. Ordboka finnes på papir (siste utgave 2015) og er elektronisk tilgjengelig gjennom Ordnett (betalingstjeneste).
Under «Hvor finner man informasjon om offisiell rettskriving?» er det bare ført opp ordbøker som viser den gjeldende offisielle skrivemåten av hvert ord. Slike ordbøker kan trygt brukes aktivt når man skriver for det offentlige.
Det finnes mange andre ordbøker og ordlister, og flere av dem er svært gode til sitt bruk, men de kan ikke brukes som mønster. De to største norske ordbokverkene er eksempler på dette:
- Det Norske Akademis ordbok (NAOB) er en fritt tilgjengelig ordbok som dokumenterer bokmål og riksmål fra 1800-tallet fram til i dag. Den er den største i sitt slag. Det den mangler, er utfyllende informasjon om den offisielle bokmålsrettskrivinga.
- Norsk Ordbok dokumenterer det nynorske skriftspråket og norske dialekter i stor detalj, i tolv bind. På nettet er bare delen fra I til Å søkbar. Ordboka følger i hovedsak nynorsk rettskriving slik den var i 1938, og den gir ikke pålitelig informasjon om den offisielle nynorskrettskrivinga.
Det finnes også andre ordbøker som avviker fra den offisielle rettskrivinga.
Mange ord som er i bruk, står ikke i ordbøkene. Det gjelder for eksempel sammensatte ord. Det at et ord ikke står i ordbøkene, betyr ikke nødvendigvis at det ikke er «lov» å bruke det.
Det kommer stadig nye ord til i språket, men det kan ta lang tid før de kommer inn i ordbøkene.
I dag er alle de formene som er tillatt innenfor rettskrivinga, likestilte. Man kan fritt velge mellom dem.
Det finnes likevel visse krav til konsekvens innenfor tekster. For eksempel bør man ikke i samme tekst veksle mellom selv og sjøl på bokmål eller skole og skule på nynorsk. Kravene kan også omfatte grupper av ord; for eksempel bør vi ikke i en nynorsktekst skrive ungdomen, men løyndommen. Språkrådet har utarbeidet en veiledning om konsekvent nynorsk.
Mange bokmålsord, for eksempel såkalte an-be-het-else-ord, er tatt inn i nynorsk og står i ordbøkene. Hvor mye hvert ord faktisk er brukt i nynorsk, varierer kraftig. For å finne ut hva som er gjengs og god nynorsk, må man lese gode tekster på nynorsk og gjerne slå opp i ordlister som Administrativ ordliste.
Det finnes flere gode stavekontroller, men ikke alle følger rettskrivinga. Noen kan for eksempel godta særskriving av sammensatte ord («dame frisør»), samtidig som de markerer tillatte former som feil. Stavekontroller for nynorsk er generelt mindre pålitelige enn stavekontroller for bokmål.
Vil man være sikker på at noe er riktig, bør man derfor ta seg tid til å slå opp i en av de anbefalte ordbøkene.
Opplærings- og undervisningsspråket i skolen er bokmål eller nynorsk, og i lærernes skriftlige opplæring og elevenes skriftlige arbeid er det obligatorisk å følge offisiell rettskriving. Dette følger av opplæringsloven paragraf 2-5. Her står det også at lærebøker og digitale læremidler som brukes i skolen, skal følge offisiell rettskriving. Ordlister og ordbøker som brukes i skolen – både trykte og digitale utgaver – skal være godkjent av Språkrådet. Språkrådet har en liste over godkjente ressurser på sine nettsider.