Gratulerer med den internasjonale romdagen!

Romene lever i land over hele verden. De utgjør den største etniske minoriteten i Europa og er en av Norges nasjonale minoriteter. Noe som kan være litt forvirrende, er at Norge har en annen nasjonal minoritet med et navn som ligner, nemlig romanifolket[i] – også kjent som taterne – og begge er kjent for sitt omreisende levesett. Språkene deres, som begge er offisielle minoritetsspråk i Norge, gjør ikke bildet mindre forvirrende. Romenes språk heter på norsk romanes, og romanifolket/taternes språk heter romani (internasjonalt brukes betegnelsen romani om begge språkene). Likheten er ikke tilfeldig, det ligger nemlig historisk slektskap bak. Men i dag refererer navnene til to ulike folkegrupper og to ulike språk. Nedenfor skal vi nøste litt opp i både slektskapet og forskjellene.

Romanes og romani er faktisk fjerne slektninger av norsk språk. Alle tre tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men de befinner seg på hver sin side av slektstreet. Norsk hører heime i den germanske greina, sammen med bl.a. engelsk og tysk. Romani og romanes tilhører den indoiranske greina, som vi i første rekke finner i India, Iran og nabolandene. Den inkluderer språk som urdu, hindi, persisk, kurdisk, bengali, nepali, singalesisk og mange flere.

Romenes forfedre holdt til i det nordlige India, men for omkring 1500 år siden begynte de å vandre vestover. På 1000–1100-tallet hadde de etablert seg på Balkan, som siden har vært et kjerneområde for rom. Derfra vandra de videre rundt i Europa, og nye grupper med rom etablerte seg i alle deler av kontinentet. Til Norge kom de i to omganger: på slutten av seinmiddelalderen (rundt 1500-tallet) og på slutten av 1800-tallet. Taterne er for det meste etterkommere av den første gruppa, mens dagens nasjonale minoritet rom stort sett stammer fra familiene som kom på 1800-tallet. På grunn av den ulike historiske tilknytninga til Norge, språklige og kulturelle forskjeller og delvis ulik fornorskingspolitikk fra statens side har disse to minoritetsgruppene blitt definert som to forskjellige nasjonale minoriteter.

Opprinnelig hadde romene ett samla språk, men etter som århundrene gikk, utvikla det seg ulike talemål hos de atskilte rom-gruppene rundt om i Europa. I noen tilfeller er forskjellene ikke stort større enn mellom dialekter, i andre tilfeller har utviklinga gått så langt at de lokale romdialektene i praksis har blitt egne språk.  Dialektene og språkene kan deles inn i fire grupper: valakisk, balkansk, sentral og nordlig.

Romani hører til den nordlige språkgruppa, og romanes til den valakiske. Romani har hatt ei særegen utvikling: Grammatikken og lydsystemet er nesten som i norsk, mens ordtilfanget fortsatt er typisk for romspråk. I romanes er både grammatikk, lydsystem og ordtilfang av en mer «standard» romtype.

Romanes har først og fremst vært et talespråk. Det finnes lite romanes på trykk i Norge, og språket har ingen fastsatt skriftlig standard – det følger ikke noen bestemt rettskrivning. Derfor er det (minst) to mulige måter å skrive «gratulerer med dagen til dere» på på romanes:

Tavel bachtalo to maro djes!
Tavel baxtalo to maro djes!

[i] De øvrige nasjonale minoritetene er kvenene/norskfinnene, skogfinnene og jødene. Samene har en spesiell status som Norges urfolk.