Lov å endre?

Kronikk av språkdirektør Åse Wetås i Dagens Næringsliv, 13.11.2017

Skal en lov virke etter sin hensikt, må den bli forstått av dem den angår. Men når lovspråket er innadvendt, komplisert og omstendelig, kan det føre til at sammenhenger, rettigheter og plikter ikke blir godt nok belyst, og det er et demokratisk problem.

Uklart formulerte regler er dessuten vanskeligere å håndheve og kan gjøre forvaltningen mindre effektiv. Lover og forskrifter påvirker beslutninger på alle nivåer i samfunnet, og de setter standard for mange andre tekster. Uttrykksmåter fra regelverket blir gjenbrukt i andre tekster fra det offentlige, f.eks. vedtaksbrev. Skribenter i det offentlige er ofte bundet av teksten i det regelverket de skal forvalte. Med et klarere språk kan forvaltningen spare både tid og penger.

Språk blir ikke prioritert når lover skrives

Det finnes faktisk offentlige føringer for språket i lover og forskrifter. Et eksempel er veiledningsheftet «Lovteknikk og lovforberedelse» fra Justisdepartementet. Her står det blant annet: «Ved utforming av lovtekster må det legges vekt på at ordvalget og setningsbygningen blir slik at de som skal bruke loven, lett kan lese og forstå den.»

Altså stilles det krav til språket i lover og forskrifter. Men undersøkelser viser at språket på grunn av tidspress og innarbeidet skrivekultur ikke blir prioritert når lover og forskrifter skal skrives. Dermed får vi lover som ikke virker slik de faktisk er ment.

En vanlig innvending mot endring av innfløkte uttrykksmåter og vendinger er at «ukritisk språklig forenkling» går på bekostning av den juridiske presisjonen. For det første skal språklige endringer selvsagt ikke påvirke selve innholdet. For det andre er «ukritisk forenkling» en lite tjenlig karakteristikk av språkforbedringsarbeid. Det er snarere tale om en kritisk forenkling, altså en grundig gjennomgang av teksten for å finne ut hva som kan forenkles – og hvordan.

Lovarbeid i nye former

Språkrådet har en sentral rolle i arbeidet for klart språk i offentlig sektor. I flere år har vi arbeidet for klarere språk i lover og forskrifter, blant annet ved å holde kurs om språk i regelverk og ved å bistå lovutvalg og arbeidsgrupper med kvalitetssikring av språket i lovtekster. Siden 2011 har vi deltatt i prosjektet «Klart lovspråk», som ledes av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Et av de viktigste tiltakene i prosjektet er å forbedre språket og strukturen i fire utvalgte lover. Tverrfaglige arbeidsgrupper gjennomgår lovutkastene, og Språkrådet påpeker språklige hindringer og foreslår endringer. Målet er at deltakerne sammen skal finne løsninger som både er forståelige, språklig gode og faglig holdbare. På lengre sikt ønsker vi å utvikle en mønsterpraksis, en mal, som skal kunne brukes ved utforming av nye lover som angår mange.

Fast ordning for kvalitetssikring

Språkrådet får stadig flere forespørsler om hjelp til å kvalitetssikre språket i lover. Tallet på forespørsler speiler ikke det reelle behovet for språklig kompetanse i lovarbeidet. Arbeid med lovtekster er krevende. Det er viktig å få satt av nødvendige ressurser og få aksept for at arbeidet tar tid. Språklig kompetanse må trekkes inn tidlig, før det i praksis er for sent å gjøre noe mer enn å rette skrivefeil. Arbeid med språket kan avdekke svakheter ved selve innholdet i teksten, og da må det være tid og rom for nødvendige justeringer. En sluttkorrektur som fjerner formelle feil, gir ikke tilstrekkelig kvalitetssikring.

Både den forrige og den nåværende regjeringen har vært opptatt av språket i lover og forskrifter. Klart språk og ryddig struktur inngår i mandatet til stadig flere utvalg som skal skrive nye eller revidere eksisterende lover som angår mange. Men en formulering i mandatet er ingen garanti for at språket blir prioritert i praksis. Derfor trengs det noe mer forpliktende.

I Stortingsmelding nr. 35 (2007–2008) Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk heter det at språket i lover og forskrifter er «eit spørsmål av særleg interesse», og at Kulturdepartementet vil «ta initiativ til å etablera eit system for språkleg kvalitet i lover og forskrifter». Et slikt system mangler ennå. Arbeidet som hittil er gjort, er et skritt i riktig retning. Den tverrfaglige arbeidsmodellen fungerer godt, men ingen er pålagt å bruke den.

Språkrådet mener at arbeid med språket i lover og forskrifter bør prioriteres høyt. Vi bidrar med de ressursene vi har, men vårt bidrag alene er ikke tilstrekkelig. Det trengs en formalisert ordning for obligatorisk kvalitetssikring av regelverk der både innhold, struktur og språk blir ivaretatt.

Da er det en forutsetning at vi har et stabilt fagmiljø med nok ressurser til å dekke behovet. Et slikt fagmiljø bør være tilknyttet Språkrådet.

Kompetansen finnes altså. Men finnes det politisk vilje?