Nyord om familie og barn er uvanlig kreative

Hvordan vil du beskrive den moderne foreldrerollen? Sjansene er store for at du vil bruke helt andre ord enn dine egne foreldre. Nye måter å oppdra barna på gjør at vi må lage nye ord. Nyord som stjernefamilie, helikopterforeldre og tigerbarn var helt ukjente da våre foreldre fikk barn. Det er nyord som kommer ekstra nært på oss, helt fra barnsben av. Kanskje derfor er vi ekstra kreative og oppfinnsomme når vi lager nye ord om familie og barn?

Fra kjernefamilie til stjernefamilie

I gamle dager hadde man storfamilien. Flere generasjoner i samme hus. Så kom kjernefamilien. Mor, far og et par barn under samme tak. Etter hvert ble det vanligere at mor og far skilte seg, og kanskje stiftet de nye familier på hver sin kant. Familierelasjonene var ikke like klare lenger, det var ikke én tydelig kjerne. Hva skulle man kalle den nye familiesammensetningen? For noen år siden kom svenskene med stjärnfamilj, og vi importerte like godt ordet som stjernefamilie. Både i lyd og bilde bygger jo det på kjernefamilie. Men i stedet for å forestille seg familien som en lukket kjerne illustrerer en stjerneform noe som stikker ut, lyser opp og tar med seg noe fra her og der.

Når vi lager nyord, er det ofte slik at vi bygger på etablerte ord, også i familien. Lenge har man snakket om småbarnsforeldre. Nå snakker man også om storbarnsforeldre, og det er egentlig litt rart at ordet ikke har funnes før. Det kan være ganske krevende å være foreldre til store barn, og det er vel derfor ordet har oppstått. Et annet eksempel er løvetannbarn og orkidébarn. Vi har jo snakket om løvetannbarn lenge, altså barn som klarer seg fint gjennom oppveksten selv om forholdene ikke har vært særlig gunstige. I de siste årene har man snakket om motsatsen, orkidébarn. De er mer skjøre og sårbare og må pleies, akkurat som orkidéen. Kontrasten mellom løvetann og orkidé er slående, det er også billedbruken her.

Hva skal pappaen hete?

Noen av de fineste opplevelsene man har med barn, er å lære dem ord. Stein for stein, ord for ord utvikles språket. Selv om mange spørsmål kan drive en forelder nesten til vanvidd, går det ofte greit. Men noen ganger strever vi voksne også. Hva skal man kalle mors nye mann etter samboerbrudd eller skilsmisse? Heftige diskusjoner i nettforum og blogger vitner om at dette ikke er et trivielt spørsmål. Hvilket ord man bruker, sier jo noe om hvordan man oppfatter den nye pappaen. Vi sier ikke stefar lenger, det er for stivt og fjernt for mange. Først kom reservepappa, så kom bonuspappa. Det lyder jo hyggeligere med en bonus enn en fra reservebenken. Andre foretrekker hverdagspappa, nestenpappa, lekepappa, ja endatil plastikkpappa, som nok kommer fra dansk. For ordens skyld: Ord lages over samme lest for en ny mamma i familien også.

Nå har riktig nok disse ordene en del år på baken. Langt nyere er medmor og medfar. Når to kvinner får barn sammen, blir den ene fødemor og den andre medmor. Når to menn blir fedre gjennom surrogati, blir den ikke-biologiske faren en medfar. Biologien skapte her hull i språket, som vi har fylt med disse ordene – for ord skal også unnfanges.

Helikopterforeldre og tigerbarn

På nettet florerer det med synspunkt på hvordan man bør oppdra sine barn, og det mangler heller ikke på velmenende bøker. Man blir nesten svimmel av alle de motstridende rådene. Fra ekspertene har det dukket opp nye begreper som curlingforeldre, helikopterforeldre, tigerforeldre, speilforeldre, stressforeldre osv. Noen av disse er spesielt slående siden de er så billedlige. Man kan formodentlig lukke øynene og se for seg foreldre som koster banen for barna (curling), henger over dem for å passe på (helikopter) eller presser dem til å prestere høyt (tiger). Nyord som skaper bilder, er spesielt kreative og slår ofte an. Samtidig åpner de opp for ulike tolkninger, det er ikke sikkert vi alle har det samme bildet av en tiger eller et helikopter. De blir ganske så elastiske, språklig sett, og det er ikke nødvendigvis en uting.

Det ligger også innbakt en del kritikk i disse nyordene. Det gjelder ikke minst stressforeldre. Noen av oss har kanskje fylt barnas hverdag med for mange aktiviteter. Samtidig prøver man å lage positive motsatser. Speilforeldre er et godt eksempel på det. De lytter til barna og er mer nysgjerrige enn oppdragende. De speiler barna, kan man si.

Barn av sin generasjon

Når barna våre vokser opp, vil de tilhøre en ny generasjon. Det virker nesten som om vi har et iboende ønske om å feste en merkelapp på hver generasjon, for merkelappene er utallige. Hvem husker ikke generasjon X, som vel ble brukt om oss som ble født på 70-tallet? Så kom generasjon Y, som ikke er særlig selvforklarende, og det var vel meningen. Så kom dessertgenerasjonen, etterfulgt av glasurgenerasjonen og lattergenerasjonen. Det er neppe barna av disse generasjonene som har funnet på ordene. Her snakker vi heller om språklige sleivspark og skråblikk fra eldre generasjoner som mener at barn og unge har fått sydd puter under armene. Bildene blir tydelig og sterke, og ordene fester seg lettere – om man liker dem eller ikke.

Men det er ikke enkelt å være ung, og det moderne jaget etter det fullkomne har skapt generasjon perfekt og generasjon prestasjon. En slik reaksjon måtte jo komme, og her ser vi at det er de unge som tar i bruk ordene. Disse generasjonsordene er mer treffende og gjenspeiler hvordan unge selv opplever hvordan det er å vokse opp i sin tid. De har på sett og vis gjenerobret merkelappene.

Andre ganger kan skjellsettende hendelser skape en generasjon. Utøya-generasjonen er et eksempel på det.

Nå er det ikke slik at man kan feste én merkelapp på en generasjon. Vi som tilhørte generasjon X, blir også kalt for MTV-generasjonen og mange andre ting. Unge i dag blir også kalt for generasjon Z, generasjon konform, generasjon lydig, Facebook-generasjonen og mye annet. Vi forsøker altså å fange tidsånden i ett uttrykk, og det er nærmest en umulig oppgave.

Ord som kommer, ord som går

De aller fleste nyordene slår ikke rot, de blir fort glemt igjen. Men noen blomstrer og blir en del av ordforrådet vårt. Samtidig er det ord som folk slutter å bruke, og som derfor dør hen. Det gjelder også familieforhold. Hvem bruker nå til dags ord som måg (svigersønn, svoger), værdatter (svigerdatter), brødrung (brorbarn), og andstøyping (barn som mann og kone hver for seg har med seg inn i ekteskapet)? Det er rett og slett ord som vi har mistet på veien.

Tradisjonsrike ord må også pleies, ellers forsvinner de og blir som en fjern slektning som man ikke kjenner igjen. Et rikt språk tar vare på gode arveord og omfavner gode, kreative nyord.

Av Ole Våge, seniorrådgiver i Språkrådet.