God debatt på språkkafé om sensitive ord

Onsdag den 10. desember arrangerte fagrådet for samfunn og høyere utdanning i Språkrådet årets andre språkkafé. Tanken med språkkafeer er at de skal være åpne debattmøter om aktuelle temaer innenfor språk og språkbruk. Møtestedet var Litteraturhuset i Oslo, og i debatten deltok et panel på fem, foruten folk i salen. Temaet var «Fyord eller nyord?» – det vil si sensitive ord, særlig gruppenevninger som kan virke sårende («neger» og andre). Det har gått diskusjoner om dette i flere år, og Språkrådet har vært aktivt med. De problemstillingene en ønsket å få belyst mer konkret, var: Hvor står debatten nå ved slutten av Mangfoldsåret? Og hvorfor blir – som det ser ut til – stadig nye betegnelser oppfattet som nedsettende?

I panelet satt Bjørn Ramberg, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Hannah Wozene Kvam, skribent og medlem i teatergruppa Queendom, Mudassar Kapur, leder for kampanjeavdelingen i Høyre, Otto Haug, distriktsredaktør i NRK Østlandssendingen, og Sylfest Lomheim, direktør i Språkrådet. Ordstyrer var Erik Wold, programleder i NRK.

Det følgende er et resymé av synspunkter som kom fram i innlegg fra panelet eller salen.

Et hovedpunkt var kategorisering av mennesker etter hudfarge eller etnisk bakgrunn. Det ble sagt at behovet for å kategorisere på denne måten er nokså nytt i Norge. Men folk er ofte nysgjerrige på dette. En paneldeltaker sa at alt kan beskrives på uendelig mange vis. Alt etter konteksten kan det også være relevant å vise til folks hudfarge, men når han som hvit, innfødt nordmann skal karakterisere seg sjøl, kommer hudfargen langt nede på lista. Omvendt ble det pekt på at det er plagsomt hvis en stadig bare blir oppfattet som «negerjente» eller «utlending» når en er norsk. Det var bred enighet om at det er viktig å høre hva folk sjøl mener at de er.

For mediene er det slik at de dels må vurdere hvor relevant det er å bringe opplysninger om folks opprinnelse, utseende o.l. i nyhetsmeldinger, dels har de – som NRK Østlandssendingen – sjøl medarbeidere med ulik etnisk bakgrunn. Derfor trengs det retningslinjer for dette.

Når det gjaldt mer konkrete betegnelser, ble det framholdt som et problem at det finnes så mange ulike ord for personer med innvandrerbakgrunn, blant annet såkalte bindestreksord av typen «norsk-pakistaner». Det ble òg sagt at mange av de ordene som brukes i offentligheten, stammer fra mediene og snappes opp derfra, på gata hører en helt andre ord. «Fjernkulturell» var et ord som var lansert i beste mening, men som tiden var løpt fra. Et ord som «neger» har en historie som ikke kan fornektes. Når det gjelder alternativet «svart», var noen overrasket over at Barack Obama ble omtalt som svart i NRKs sendinger fra valget i USA.

Et sentralt tema var hva språkbruk signaliserer, og om språkbruk kan eller bør reguleres. Her ble betydningen av konteksten for språkbruken framhevet. Det er ikke nødvendigvis ordene i seg sjøl som er hovedpoenget, men de assosiasjonene de trekker med seg, og de holdningene vi slipper ut av oss når vi bruker dem. Derfor kommer det an på situasjonen hvordan ord virker, og hvilke betegnelser vi bør velge. Det ble sagt at vi ofte sorterer mennesker på måter som vi egentlig ikke er klar over, og som opprettholder skiller. Dette bør vi bli oss bevisst.

Hvorfor nedsettende betegnelser lever videre, var det ulike meninger om. Fra ett hold ble det sagt at slike ord vil bestå så lenge det finnes grupper som har interesse av å opprettholde dem, slik at det kan gå fort eller ta svært lang tid å bli av med dem. Mot dette ble det innvendt at det er først når virkeligheten endres, at også språklige endringer lykkes. Hvis virkeligheten ikke kan endres, slik tilfellet er med for eksempel psykisk utviklingshemning, vil en stadig måtte lage nye betegnelser («ordsminke»), fordi hver betegnelse raskt vil overta den negative valøren fra forgjengeren. Omvendt har «same» kunnet erstatte mer belastede ord fordi samene etter hvert har fått forbedret sine vilkår. Til dette ble det igjen spurt hva vitsen er med å prøve å tilpasse språkbruken sin hvis det er slik at språket bare gjenspeiler virkeligheten.

Bør det lages lister over ord som bør unngås, og hvem bør lage slike? Debattene om sensitive ord sprang i sin tid ut av en «svarteliste» laget av NRK Østlandssendingen, som hadde innsett at institusjonen hadde atskillig definisjonsmakt. At lista raskt ble kjent i mediene og dermed ikke lenger bare var intern, var ikke negativt, ble det sagt, for dermed kom det et ordskifte som bidrog til opplysning. På den annen side mente andre at det er temmelig problematisk å prøve å bestemme hvilke ord det er «lov» å bruke. Folk har nemlig oppfattet listene slik, og det kan ses i en historisk tradisjon der velmenende, men ideologiproduserende sjikt i eliten vil styre «farlige» holdninger i folkedypet. Mange er blitt usikre på hvilke ord de trygt kan bruke.

Språkrådet vil for sin del ikke lage lister av denne typen, men må og kan gi råd om slikt, og her vil da NRK som statsorgan stå i en spesiell stilling.

Det feltet som debatten om sensitive ord tilhører, er mangedimensjonalt og svært komplekst, og det er krevende hvis en vil ta det på alvor. En deltaker sa at om alt dette framtrer som en slags «suppe», er det likevel nødvendig å «lage suppe» for å komme til poenget. Dette er veldig greit, og Norge vil tåle det. Ikke minst Språkrådet og NRK har en viktig rolle å spille.