Grønland

Grønland er et selvstyrt land og verdens største øy. Geografisk sett hører Grønland til Nord-Amerika, men politisk regnes det som en del av Europa, og sammen med Færøyene er det knytta til Danmark gjennom det såkalte riksfellesskapet. Grønland er med i det nordiske samarbeidsområdet, og denne uka har det vært nettverksmøte for det nordiske språksamarbeidet i den grønlandske hovedstaden Nuuk.

Ifølge middelalderverket Íslendingabók var det Eirik Raude som ga øya navnet Grønland på slutten av 900-tallet for å lokke flere nybyggere dit. Selv om klimaet var relativt mildt i landnåmstida, er dette et tidlig eksempel på villedende markedsføring, for Grønland er knapt grønnere enn Island og har mye mer is: Grønlandsisen er verdens nest største platåbre og dekker ca. 1 730 000 km².

På grønlandsk heter landet Kalaallit Nunaat, som betyr ‘grønlendernes land’. Dagens grønlendere er etterkommere av folk som vandra inn vestfra fra 1300-tallet og framover. Det grønlandske språket (kalaallisut) tilhører den inuittiske greinen av den eskimoisk-aleutiske språkfamilien. I tillegg til inuittiske språk i Nord-Amerika omfatter denne språkfamilien språket aleutisk og yupik-språkene i Alaska og Nordøst-Sibir. Inuitt er en fellesbetegnelse på folk som snakker inuittiske språk, og foretrekkes i dag framfor det eldre eskimo, som gjerne oppfattes nedsettende. Ordet inuitt er grønlandsk og betyr ‘menneskene’. Merk at riktig skrivemåte på norsk er med to t-er. Grønlandsk har i dag ca. 45 000 morsmålstalere og fikk i 2010 status som det eneste offisielle språket på Grønland.

Grønlandsk er svært forskjellig fra norsk og andre europeiske språk. Det er polysyntetisk – det vil si at man bruker lange sammensatte ord der vi bruker setninger. For eksempel betyr qimmersuaqarusunngilaq ‘han vil ikke ha en stor hund’. Elementene i ordet er qimmeq ‘hund’, quaq ‘stor’, qar ‘har’, gusup ‘å ønske’ og nngi ‘ikke’. Bokstaven q står for en uvular lukkelyd, dvs. en lyd som lages ved å skyve bakre del av tunga nær drøvelen. Samme lyd finner vi i det grønlandske ordet qajaq, som vi har lånt inn som kajakk.

Det er nok en myte at grønlandsk har spesielt mange ord for ‘snø’, men de to ordene aput ‘snø på bakken’ og qanik ‘fallende snø’ kan bygges ut med de betydningselementene man måtte ønske for å betegne ulike typer snø og is. Det grønlandske språksekretariatet Oqaasileriffik har en liste over grønlandske termer på dette området.

Et annet trekk ved grønlandsk som er uvant for oss, er at det er et ergativspråk. I de fleste kasusspråk, f.eks. tysk, polsk og russisk, har subjekter nominativ kasus og objekter akkusativ kasus. Det ser vi i disse russiske eksemplene: Anna plavajet ‘Anna [nom] svømmer’, Liza vidit Annu ‘Liza [nom] ser Anna [akk]’. Grønlandsk og andre ergativspråk bruker i stedet én type kasusmarkering – ergativ – på subjekter til transitive verb og en annen type – absolutiv – på objekter til transitive verb og subjekter til intransitive verb.

Du kan lese mer om grønlandsk på nettsidene våre og i 2019-nummeret av tidsskriftet Språk i Norden.

---