Anke

En anke er en slags klage, men man kan ikke bruke ordene om hverandre, i alle fall ikke i rettssalen.

Verbet å anke har flere betydninger og er trolig resultat av en sammensmeltning av ulike ord en gang i tida. Det ene betydde ‘å ynke seg’. I mange dialekter heter det fremdeles å anke seg (gjerne uttalt ånka seg e.l.) i denne betydningen. Å anke kan ellers bety å angre, og setter vi en preposisjon etter, går det i retning engstelse og bekymring: «Hele ferien gikk han og anket på om potteplantene hjemme fikk nok vann.» Vi har dessuten substantivet ank: «Han hadde stor ank for potteplantene sine.» Det brukes nok mest i uttrykket gå, sitte eller ligge på ank: «Hun skulle på intervju dagen etter og lå på ank hele natta.»

Substantivet anke er både i bokmål og nynorsk et hankjønnsord: en/ein anke – den anken. Det brukes helst i rettslig sammenheng, og da knyttet til en spesialbetydning av verbet. En anke er her et krav om at en dom eller avgjørelse skal behandles av en høyere instans. Tingrettens avgjørelser kan ankes til lagmannsretten. Lagmannsrettens avgjørelser kan ankes til Høyesterett, og ankene blir først behandlet i Høyesteretts ankeutvalg (tidligere: kjæremålsutvalg). Tidligere ble ordet kjæremål brukt om klage på kjennelser og beslutninger, men etter 2008 kalles alt anke. En ankeinstans kan være både en domstol og ei nemnd eller lignende som en kan anke til.

Ikke alle anker fører fram. Mens ankeinstansen behandler saken, kan det være grunn til å anke seg.

• Les også aktuelt ord om jury og lagrette.

Publisert 31. januar 2019