Grilling

Moderne hagegrilling ble populært her til lands rundt 1960. Verbet å grille ’steke på rist’ ble først vanlig på samme tid. Slår en opp Norsk Riksmålsordbok fra 1937, finner en bare substantivet grill, forklart som a) 'stekerist' og b) 'rum i hotell, restaurant hvor særl. kjøtt stekes på stekerist i bestillerens påsyn'. Ordboka kan opplyse at dette er 'mest hotellspråk', og det var nok nettopp det det var, før krigen.

Grill er lånt fra engelsk, der det er gammelt både som substantiv og verb, men stammer som så mye annet engelsk ordstoff fra fransk, der gril betyr nettopp steikerist, mens sideformen grille betyr ’gitter, rist’ (mer allment). Opphavet er et latinsk ord som betydde ’flettverk’.

Grill har vært et såkalt produktivt ordelement i norsk, det vil si at det har dannet drøssevis av nye sammensetninger etter at det først kom i bruk: grilldress, grillfest, grillforkle, grillkull, grillmat, grillpølse, grillspyd, grillvotter, utegrill osv.

Fra 1950-årene stammer også grill i betydningen ’kjølegitter på bil’.

Mye eldre i språket enn å grille er å griljere. Det har vært kjent i dansk siden 1700-tallet og ble brukt av blant andre Ludvig Holberg, i formen «grillere». Det er lånt direkte fra fransk, og har samme opphav som å grille, men det har blitt brukt annerledes i norsk. Det betyr å panere (vende stykker av kjøtt eller fisk i egg og knust kavring) og deretter steike eller smultkoke (Bokmålsordboka).