Framsnakking

Substantivet framsnakking og verbet å framsnakke ble for alvor kjent i media i sommer, og ordene er aktuelle igjen i disse dager, blant annet etter at kronprinsen «framsnakket» sin storesøster. Framsnakking er spredd via Facebook, der ordet har fått denne definisjonen: «Å framsnakke er å snakke positivt om mennesker som ikke er til stede. Framsnakking – det motsatte av baksnakking.»

Å snakke noen fram kan minne om uttrykk som å klappe noen fram – altså 'å fremme noen med klapping'. Og ordet framsnakking er jo faktisk snakket fram på Facebook og i media i denne betydningen. Men opphavspersonene sier at framsnakking er å snakke varmt om noen i motsetning til å baksnakke dem. Nå kan det motsatte av å snakke stygt bak noen riktignok være flere ting rent logisk: a) å snakke fint om noen bak dem, b) å snakke fint om noen foran dem, og c) å snakke stygt om noen foran dem. Framsnakking er i utgangspunktet ment som a, altså en slags 'bakros', men vi ser på nettet at også betydning b er i omløp. Det er altså det positive som er kjernen i begrepet, uavhengig av enkeltelementenes betydning. (Vi har riktignok også fått henvendelser fra folk som insisterer på at betydning c er den rette.)

Rose-betydningen er ny, men ordet er ikke helt nytt. For adjektivene framsnakkende og framtalende har lang tradisjon i norsk. Ivar Aasen hadde med ordet framtalande i Ordbog over det norske Folkesprog, som kom i 1850. Der er definisjonen 'åpenhjertig, som sier sin mening uforbeholdent', altså 'som snakker beint fram', og dette er den tradisjonelle betydningen, som vi også finner i Norsk Riksmålsordbok.

Norsk Ordbok – ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet har oppført både framsnakkande (og framsnakken) og framtalande (og framtalug) i betydningen 'frittalende, åpenhjertig' eller 'framfus, nesevis'. Ordboka har belegg for at ordet er brukt i denne betydningen i Vest-Agder, Oppland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Nordland. Det er altså et ord som brukes (eller har vært brukt) i store deler av landet – men med en annen betydning enn det nye ordet.

Språkrådet setter pris på språklig kreativitet og ordlaging, og ekstra hyggelig er det når folk vil fremme menneskevennlige ord. Ingenting er bedre enn å være framsnakkende når man har ros på lager. Språkrådet vil oppfordre alle til å snakke pent om folk – både foran og bak dem – og å ta i bruk hele ordforrådet om det: Vi kan komme med godord og lovord, gi komplimenter og honnør, og vi kan rose, berømme og prise. Skryt, kyt, smiger og smeik kan også forsvares, og ved spesielle anledninger er det på sin plass å hylle, hedre og ære.

Ordet framsnakking lever nå sitt eget liv. Det blir interessant å se hvordan/om ordet endelig etablerer seg i språket, det er det språkbrukerne (ikke minst de kongelige) som avgjør.