Jeg nekter også

AV IRMELIN KJELAAS, førsteamanuensis ved NTNU

Sånn gir Per Petterson stemme til Jim i romanen Jeg nekter fra 2012. Romantittelen egner seg også som beskrivelse av språket til Petterson. Han nekter nemlig å følge strømmen av forfattere som skriver såkalt moderat bokmål. I stedet bruker han et bokmål så fullt av a-endinger, hunkjønnsartikler og diftonger at mange syns språket hans er best egna til å beskrive nettopp reale arbeiderklassemannfolk med praktisk sans og hjemmelagd fiskeutstyr. Eller folk med en forkjærlighet for fagforeningsarbeid og førstemaitog. 

Petterson bruker altså et bokmål mange opplever som sosialt og ideologisk befengt. Det er «folkelig» og «radikalt», og, ifølge mange, derfor uegna som formelt kommunikasjonsmiddel. For språket bør være et nøytralt verktøy, en usynlig tjener for innholdet, og folkelig er det motsatte av formelt.  

Hva skjer så når en tar dette befengte bokmålet inn i akademia? Der saken, ikke formen, skal stå i fokus, og folkelighet er fy-fy? Jo, det blir litt haraball.

Jeg nekter nemlig også. Jeg skriver «nekta» framfor «nektet», «uegna» framfor «uegnet», «forskninga» framfor «forskningen» og «framfor» framfor «fremfor». Det fikk et vitenskapelig tidsskrift til å reagere. De stussa over at jeg skreiv som jeg gjorde, «da dette er noe en vanligvis ikke ser i akademiske tekster», og de lurte på om det i det hele tatt var lov å skrive sånn.

I ei blanding av indignasjon («Makan! Kommer de her og pirker på språket mitt?»), fasinasjon («Jøss! Er de så ublu at de helt eksplisitt påpeker og spør om dette?») og fryd («Hurra! Endelig ei anledning til å skrive om dette temaet som har engasjert meg så lenge og så mye!») skreiv jeg en kronikk. Da den ble delt på Facebook, fikk det kommentarfeltet til å koke og konservatismen til å blomstre. Estetikk og politikk var gjengangere: «A-endinger er stygt» og «Vi kan ikke ha den slags AKP-språk i akademia».

Litt vondt er det å høre at en skriver som en full sjømann (som én kommenterte), men jeg ser fortsatt ingen grunn til å konvertere til et mer moderat bokmål. Jeg syns ikke folkelig er det motsatte av akademisk, og jeg opplever ikke at formen står i veien for saken, heller ikke i dette tilfellet, hvor formen var saken.

Tvert imot er jeg overbevist om at saken tjener på å bli formidla i en form skriveren føler seg hjemme i. Derfor akter jeg å fortsette å nekte.