– Samnorsken var i strid med språkets natur

AV ASTRID MARIE GROV

Tor Guttu er førsteamanuensis emeritus i nordisk språkvitenskap og har vært aktiv i riksmålsbevegelsen i store deler av sitt virke, både i riksmålets eldste interesseorganisasjon Riksmålsforbundet og i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Akademiet ble opprettet i 1953 som en reaksjon på tilnærmingspolitikken. Det har siden den gang gitt ut egne rettskrivingsordlister og -bøker, som særlig i samnorskperioden har avveket sterkt fra den offisielle norske språkpolitikken.

– Folk er språkkonservative

Guttu mener 1917-reformen var en god og dårlig rettskrivingsreform på samme tid. Han er svært kritisk til tilnærmingspolitikken og sier den er i strid med språkets natur.

– Prosjektet var for radikalt og skulle aldri ha blitt satt i gang. Det største problemet med samnorsken var at den påbød ordformer som ikke har litterær tradisjon. Språklige endringer kan ikke skje fort og i strid med språkets rolige utviklingsgang. 1917-reformen kom for tidlig, bare ti år etter den forrige. Folk er språkkonservative, det vil si at når de først har lært seg en rettskriving i skoletiden, vil de gjerne holde på den.

Noen av endringene som kom med 1917-reformen, var etter Guttus syn riktige. Det gjelder de såkalte obligatoriske forandringene, som han mener har lagt grunnlaget for moderat bokmål slik vi kjenner det.

– Gjennom disse forandringene kan man si at riksmålet og det moderate bokmålet fant sin form i 1917-reformen. Grunnen til at det gikk så mye bedre med dem enn de valgfrie, er at de i hovedsak innebar grafiske forandringer og samsvarte med et standardisert talespråk.

­­Et gode med en stabil brukstradisjon

Samnorskprosjektet falt sammen litt etter litt i siste halvdel av 1900-tallet. Guttu mener det ville ha skjedd også uten Foreldreaksjonen mot samnorsk, som ble dannet tidlig på 1950-tallet og fikk støtte av riksmålsbevegelsen. Den folkelige motstanden var stor allerede tidlig i mellomkrigstiden, mener han.

– Folkelig motstand spilte en rolle, særlig fra 1920-årene, da de radikale formene ble stemt ut av en del skolekretser. Folkets bevissthet om hva som er litteraturspråk og korrekt språk, er sterk, så motstanden mot en rask tilnærming mellom målformene har vært naturlig.

Ifølge Guttu handler noe av suksessen til bokmålet om at mange av formene fra samnorskperioden ikke har fått ordentlig fotfeste.

– Det er et gode at bokmålet har hatt en stabil brukstradisjon. For nynorskens del mener jeg at dialektmangfoldet har hatt for mye å si. Skal man lære et språk, må det jo være lærbart, man kan ikke ha fire–fem forskjellige former av ord. Forestillingen om at man skal være glad når man kjenner igjen former fra sin egen dialekt i en ordliste, er ganske sært etter min mening. Skriftspråk og talespråk er to forskjellige ting, det er ikke til å komme fra.

Den tidligere viseformannen i Riksmålsforbundet poengterer at han ikke er imot såkalte radikale former som stilistisk grep.

– Språksituasjonen i Norge er ikke slik at vi kan forlange ensartethet i skjønnlitteraturen. En forfatter som Per Petterson bruker radikale former stort sett bare i bøyningen, for eksempel a-endinger, og dem kjenner vi igjen fra sørøstnorske dialekter. Det skaper flyt i teksten. Da er det noe annet med samnorskforfatterne i mellomkrigstiden. De skrev ikke ut fra sitt eget øre, men ut fra hvordan de visste og ville at det burde være.

Tor Guttu er godt fornøyd med at samnorsken nå er et avsluttet kapittel.

– Det å ha bestemt seg for hvordan språket skal se ut, og endre rettskrivingen etter det, slik det ble gjort under tilnærmingspolitikken, er ikke noen harmonisk måte å forandre språk på.