Hva het de egentlig?

AV LINE LYSAKER HEINESEN

I gamle folketellinger og kirkebøker kunne skrivemåten av folks fornavn skille seg ganske mye fra den muntlige bruken. En viktig årsak er forholdet mellom det danske skriftspråket og navneformene som levde på folkemunne. Selv om vi ikke kan være sikre på hva hver enkelt person ble kalt til daglig, vet vi noe om tendensene.

Karen og Ole

Eksempler på navn med ulik uttale og skrivemåte er Karen/Kari og Ole/Ola. Om Karen forteller Norsk personnamnleksikon at skrivemåten ofte står for uttaleformen Kari i eldre norske kilder. Men fra den skriftlige bruken kom Karen i økende grad inn som uttaleform i Norge på 1700- og 1800-tallet. Man kan også tenke seg at døtre i høyere samfunnslag, der kanskje en eller begge foreldrene var danske, faktisk har blitt kalt Karen, mens jenter i lavere samfunnslag har blitt kalt Kari. Det er dermed vanskelig å si om alle navnene som er skrevet Karen i en kirkebok, har vært uttalt Kari, eller om noen faktisk har blitt uttalt Karen.

Ole var i eldre tid den vanlige skrivemåten av talemålsformene Olav og Ola. Mot slutten av 1800-tallet kom Ole allment inn i talemålet.

Bygdebøker

Bygdebøker kan være et godt utgangspunkt for å lete etter misforhold mellom skrivemåte og uttale av personnavn. Ivar Kleiven skriver i Østre og Vestre Gausdal. Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen (1926):

Men namna fôr naa ille i denne tida med di at di danske embetsmennan, prester, skriverer og fauter inte kunne nemne di norske personnamn rigtig, men klabba døm te ette dansk tunge og maalføre, og saa skreiv døm baade folkenamn, garsnamn og andre stedsnamn saales’n som døm syntes høvde best med dansken. Paa denne vis’n vart di norske namna saa te-reidde, at dæ va ein skam, men folke sa inte no’ om dæ, for da bibelen, katekisma, postill’n og alle gudsor’bøker va paa dansk og all gudstenest likesaa, laut nok dansken vera meire heilagd og kristeleg hell maale vaart og da fekk dæ inte hjolpe, om folkenamna, garsnamna og alle andre namn vart aldri saa skjeivbrote.

Folk var kanskje lykkelig uvitende om hvordan de stod oppført i kirkebøker og folketellinger – kanskje kunne de ikke engang lese og skrive, og da er det ikke rart om de unnlot å protestere.

Kleiven har samlet mange personnavn fra Gausdal fra eldre middelalderbrev og skattemanntall fra 1600- og 1700-tallet og har med uttale for en del av navnene. Hvis vi sammenligner uttaleformene Iva og Ola med oppføringen i folketellingene fra Gausdal fra 1801, 1865, 1875 og 1900, kan vi få et inntrykk av forholdet.

Ivar er den historiske formen av navnet, Iver er normalisert form (dvs. vanlig dansk skriftspråkform), og Iva er dialektformen. Skrivemåten Iver forekommer hyppig i alle folketellingene fra Gausdal, mens det bare er én forekomst av dialektformen Iva. Skrivemåten Ivar dukker først opp i 1875 og får en kraftig økning frem til 1900. Oppsvinget har trolig sammenheng med den såkalte nordiske navnerenessansen fra midten av 1800-tallet, der historiske former av nordiske navn ble tatt i bruk igjen.

Med Olav/Olaf/Ole/Ola er bildet omtrent det samme: Uttaleformen Ola er knapt nok brukt, den normaliserte formen Ole er dominerende, mens de historiske formene Olav og Olaf dukker opp i 1875 og øker kraftig frem til 1900.

Munch og Aasen

Datidens misforhold mellom skrivemåte og uttale av personnavn ble også kommentert av samtidige skribenter. Flere sentrale nasjonsbyggere var kritiske til de fordanskede formene som man gjerne fant i kirkebøkene. Blant dem var P.A. Munch, som skrev dette i 1854:

Heri have mange af vore Embedsmænd paa Landet udviklet en forbausende Virtuositet. Man skulde næsten tro at alt hvad de under deres Skolegang og senere, i deres modnere Aar, havde læst af nordisk Historie var glemt og udsvedet indtil sidste Tøddel, saadan Vanskelighed have de for at gjenkjende de der forekommende Navne hos Almuen; eller ogsaa maa man formode, at de med Flid søge at skrive de hos Almuen brugelige Navne, der tillige findes i vore historiske Skrifter, saa forskjelligt som muligt fra den Maade, hvorpaa de her findes skrevne, og som burde være deres Ledetraad, hvad Skrivningen angaaer.

Han mente at prestene måtte ta ansvar, og foreslo at det burde trykkes og sendes ut en liste over de «brugelige nationale Navne» til prester og lærere på landet, som en rettledning til skrivemåten.

I 1878 utkom så Ivar Aasens navnebok, der det er ført opp merknader om uttale og alternative skriftformer for mange av navnene. Under oppslaget Olav (Olaf) står det: «Er vistnok det almindeligste af vore Mandsnavne, men uheldigvis overalt skrevet Ole, medens det dog almindeligst hedder Ola og tildels ogsaa Olav’e». Aasen var likevel kritisk til altfor uttalenære skriveformer og mente at det var en forvanskning av navnet når for eksempel Ljodolv ble til «Jøl» og Tjodolv til «Kjøl» i uttalen. Munch ville heller ikke ha rene uttaleformer i skrift, men mer historisk forankrede former. De to var helt på linje her.

Også i litteraturen har forholdet mellom uttale og skrivemåte av personnavn blitt omtalt. Her er et eksempel fra Alexander L. Kiellands Arbeidsfolk (1881):

Da sorenskriveren hørte Angjældendes Navn, sagde han «Njædel? – hvad er det for et barbarisk Navn?» «Det er det samme som Nils,» indskjød Tofte, som altid var til Tjeneste; «oppe i Heiegaardene siger Folket Njædel for Nils.» «Saa – jasaa! men nu er vi ikke i Heien, altsaa hedder Fyren Nils; hvad mere?» «Vatnemo» – «Vatnemo?» spurgte Sorenskriveren utaalmodigt. «I Amtskortet staar Vandmo –» indskjød Tofte. «Ja naturligvis! – hvad er dette? Altsaa hedder han ret og slet Nils Vandmo. Vi skal ikke have Maalstræv i Protokollerne!»

Dansk bakgrunn

Hvorfor skrev så prestene og embetsmennene navnene slik de gjorde? Mye av grunnen er nok at mange av dem var danske eller utdannet i Danmark, slik Ivar Kleiven er inne på. De hadde dermed liten kjennskap til norske dialekter og skrev ned navnene slik de hørte dem, og slik de hadde lært å skrive. På den måten ble navn som var kjent i Danmark, skrevet på dansk (Karen, Ole), mens mer lokale, norske navn ble skrevet etter uttalen (Bjørguf, Hæge).

Dette understøttes i skrivemåten av gårdsnavnene i Norge. For mange av disse har vi skriftlige belegg fra middelalderen og frem til i dag, og ofte dukker det opp forvanskede og feiltolkede former nettopp i dansketiden. Men hvis vi skal tro Kielland, fantes det nok også embetsmenn som hadde klare tanker om normeringen av skrivemåten.

Prestene hadde innflytelse ikke bare på skrivemåten, men også på valg av navn. Munch klager over skikken med hjemmedåp, for når et barn på denne måten først har fått et «Monstrum-Navn, kan ikke længer Presten rette paa Sagen, om han end nok saa meget ønskede det».

Da den første personnavnloven kom i 1923, var regelen at barnet måtte få et fornavn når fødselen ble innmeldt. Navnet kunne imidlertid endres når barnet ble døpt. Det er derfor slett ikke umulig at presten kan ha hatt et ord med i laget om både navnevalg og skrivemåte også langt inn i vår tid.

Foreldrene velger i dag

Etter dagens personnavnlov fra 2003 er det foreldrene som skal sende inn melding om hva barnet skal hete. Dermed er det foreldrene selv som velger skrivemåten, med forbehold om at den er i tråd med regelverket. Vi kan altså regne med at når vi ser en person omtalt i skriftlige kilder som Karen eller Ole, er det denne navneformen vedkommende bruker.

Men fortsatt finnes det uttalevarianter og dialektvarianter av navn, så helt sikre kan vi aldri være før vi har hørt personen selv si navnet sitt.

-- Line Lysaker Heinesen er rådgiver i stedsnavntjenesten for Østlandet og Agderfylkene.