Språk er i hjernen

AV TERJE LOHNDAL

Hva tenker du på når du hører ordet språk? Kanskje på et skriftspråk eller et talt språk? På språkets betydning som kommunikasjonsmiddel? På rettskriving og rett og galt? Eller på nasjonalspråk og minoritetsspråk?

Det er alle interessante og viktige sider ved språket. Men minst like viktig er det som legger grunnlaget for det hele: den biologiske og psykologiske språkevnen. Denne siden ved språket får gjerne mindre oppmerksomhet hos allmennheten. Overraskende nok er det kanskje også den siden ved språket vi vet minst om. Men noe vet vi, og det skal vi se nærmere på.

Språk som respons

På 1950-tallet rådet den såkalte behaviorismen innenfor psykologi og språkstudier.

Denne tankeretningen forholdt seg til det som kunne observeres, nemlig adferd. Den innflytelsesrike behavioristen B.F. Skinner forsøkte i Verbal Behavior fra 1957 å utvikle en omfattende teori om menneskelig språk. Skinners tese var at språket, i likhet med all annen menneskelig adferd, er en respons på noe vi opplever i omverdenen (stimuli). De mentale (kognitive) evnene våre, som gjør oss til tenkende og resonnerende vesener, var dermed irrelevante for språkevnen.

En som reagerte på denne teorien, var språkforskeren Noam Chomsky. I 1959 skrev han det som kom til å bli en banebrytende anmeldelse av boken i fagtidsskriftet Language. Der gav han på mange måter behaviorismen et dødsstøt og la grunnlaget for det vi i dag kjenner som moderne kognitiv vitenskap. Chomskys viktigste påstand var at språkevnen ligger inne i oss selv, nærmere bestemt i hjernen vår.

En tese uten innhold

Et berømt eksempel fra Chomskys anmeldelse illustrerer forskjellen mellom teoriene: Tenk deg at du ser på et maleri (en stimulus) på et museum. Ifølge Skinner vil en mulig respons til maleriet være «nederlandsk». Denne responsen er basert på egenskaper ved maleriet, selv om det ikke er spesifisert hva egenskapene er. Det bare «er noe» ved maleriet som skal føre til nettopp den språklige responsen. Chomsky påpekte at hva om du i stedet sa «Jeg trodde du likte abstrakt kunst»? Skinner kunne da bare si at det må være «andre» egenskaper ved maleriet som genererer en slik respons. Men hva som fører til responsen, blir da stående uten innhold. Skinners teori oppnår dermed ikke det den var laget for å oppnå, nemlig at en gitt stimulus fører til en gitt respons.

Med anmeldelsen bidro Chomsky til å skape en revolusjon og la grunnlaget for studier av mentale egenskaper og prosesser hos mennesker og andre høyerestående individer, som aper. I dag er Chomsky ansett som en av vår tids fremste intellektuelle og den mest siterte nålevende vitenskapsmann.

Det kreative språket

Gjennom eksempelet fikk Chomsky forklart det behaviorismen ikke greide: at språk er kreative. Vi bruker språk til å snakke om alle mulige ting, og vi gjør det på nye måter. Setningene vi produserer, er ikke nøyaktige kopier av setninger vi har hørt før. Følgende setning har jeg med stor sannsynlighet aldri hørt før: «Jeg sitter her en kveld og skriver på en tekst til Språknytt om språket som kognitiv evne.» Som leser har du ingen problemer med å forstå den heller, selv om du ikke har hørt nettopp den setningen før. Kreativiteten er dermed til stede både når vi produserer og når vi forstår språk.

Denne kreativiteten er også en av grunnene til at språk endrer seg. Tenk på hvordan dagens ungdom snakker sammenlignet med foreldre- og besteforeldregenerasjonene. Dersom språklæring og språkbruk bare handlet om imitasjon, ville det være merkelig at språket i det hele tatt forandret seg.

Chomskys fokus på språklig kreativitet bidro til å skape et nytt fagfelt som så på språket som noe biologisk og psykologisk hos mennesket. I etterkant har det vokst frem en rekke ulike teorier om hvordan språkevnen hos mennesket best analyseres. De ledende teoriene bygger alle på at språket er noe som finnes i hjernen vår, og som gjør det mulig å bruke det til så mye forskjellig.

Språklæring

Språket er bygget opp av språklige regler og mønstre, som vi lærer oss i løpet av de første leveårene. Det er nettopp på den måten språket blir en del av de mentale evnene våre. Barn har svært tidlig en kreativitet som viser at de nettopp har tilegnet seg et system. Det vet vi fordi barn av og til bruker språket på en annerledes, men likevel logisk måte.

Mange foreldre har nok hørt sine barn si at de «gådde» istedenfor «gikk». Dette varer ikke lenge, men det viser at barnet har sin egen språklige kreativitet. Likevel er ikke denne kreativiteten tatt ut av løse luften. Det barnet gjør, er å bøye alle verb i fortid slik som svake verb normalt bøyes («spå – spådde»). Dette er også noe voksne gjør, for eksempel når vi sier og skriver «fly – flydde», selv om det faktisk heter «fløy». Eksemplene viser at barn også bruker språk kreativt, men at kreativiteten ikke er tilfeldig. Den følger regler og mønstre som språkforskere kan avdekke gjennom grundige studier.

Språkets mentalitet

Språkets mentale side henger naturligvis også sammen med språkets sosiale side. Språkbruk foregår i sosiale sammenhenger, og vi bruker språk til å kommunisere en rekke sosiale funksjoner. Bruker vi dialekten vår, viser vi hvor vi kommer fra, og bruker vi en konservativ versjon av dialekten, kommuniserer vi at vi ønsker en bevisst identitet. Snakker norsk ungdom en norsk med mange engelske ord, kan det også kommunisere bestemte holdninger og en bevisst identitetskonstruksjon.

Dette er en svært kompleks evne, siden språket har både en sosial og en mental side. I tillegg virker språket sammen med andre mentale prosesser: følelser, godt arbeidsminne og evnen til å gjøre flere ting samtidig, bare for å nevne noen faktorer. Av den grunn er det svært vanskelig å forske på språk. Men for noen av oss er det nettopp det som gjør språk så fascinerende og spennende!