En rettvis rettefunksjon? 

AV URD VINDENES, førsteamanuensis i norsk ved Universitetet i Sørøst-Norge

Når jeg skriver bokmål, bruker jeg mange radikale ordformer. Det vil si ordformer som er mye brukt i muntlig norsk, men som er mindre brukt i skrift, for eksempel sjøl, veit og vedtaka. Disse formene er helt i tråd med den offisielle rettskrivinga, men om jeg skriver dem i Google-dokumenter eller på iPhone, får jeg beskjed om at de er feilstava. Det er som å bli korrekturlest av noen med elendige kunnskaper i rettskriving.

Om man ikke har blitt eksponert for radikalt bokmål i særlig grad, kan man kanskje lure på om ord som mjuk, sein og tru representerer en form for dialektskrift. Den mistanken blir neppe mindre om et retteprogram markerer slike ord med rød strek. Men disse orda er fullt sidestilte med myk, sen og tro i bokmålsnormen. Dermed er de på papiret akkurat like godt egna for formell språkbruk som de moderate formene, for eksempel i en forskningsartikkel eller i et brev til kongen. Hvorfor noen selskaper har laga et retteprogram som bare bygger på et utvalg av normen, og åssen utvalget er gjort, veit ikke jeg.

På grunn av de valgfrie formene i bokmålet kan vi tilpasse skriftspråket vårt i radikal eller konservativ retning: boka eller boken, brøyt eller brøt, sjøl eller selv. Men hvor reell er denne valgfriheten? Flere av studentene mine syns det er forfriskende å se at det går an å skrive talemålsnært bokmål, for de har ikke visst hvor stor denne valgfriheten er. Retteprogram som sensurerer deler av bokmålet, hjelper ikke til i opplysningsarbeidet overfor studentene.

Hadde valgfriheten i bokmålet vært bedre kjent, kunne flere ha avgjort sjøl hvor radikalt eller konservativt de vil skrive. Da hadde kanskje mangfoldet i normen blitt mer synlig. Likevel veit jeg om flere som kjenner til valgmulighetene og kunne tenke seg å bruke radikalt bokmål, men som kvier seg for det fordi det stikker seg litt ut. Negative holdninger til radikalt bokmål kommer blant annet til syne i kommentarfelt under nyhetssaker, for eksempel at språket «virker demonstrativt», at det er «grimt» eller «fremstår useriøst» (kommentarer til bruken av henholdsvis veit og åssen under NRK-saker på Instagram). Det er kanskje ikke så lett å velge radikale former om man ikke kan slå i bordet med en master- eller doktorgrad i norsk, eller om man ikke heter Ingvild Rishøi eller Per Petterson og er etablert forfatter med et forlag i ryggen. 

Veien til reell valgfrihet for bokmålsbrukere må gå gjennom samtaler om holdninger til språkvariasjon. Dessuten må valgfriheten i bokmålet gjøres bedre kjent. Skal større deler av bokmålet bli synlig, kan vi ikke la private selskaper få lov til å tre en språklig tvangstrøye nedover oss.