– En liten baby retter ikke på deg

TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL

– Vi er fornøyde med at det faktisk lyktes, det her, forteller Olav Lavik Dikkanen. Han og familien bor litt ovenfor bygda Nesseby ved Varangerfjorden. Hans eldste datter Eva Katrine Dikkanen Margit (19) var nyfødt da faren bestemte seg for å snakke samisk til henne.

– Det var trygt å snakke til en liten baby, for en baby retter ikke på deg, sier Olav og smiler.

I dag er det helt naturlig for Eva Katrine å snakke samisk med faren og de to yngre søsknene.

Voksenspråk

– Det samiske språket, det skulle bare bort, forteller han.

– Samisk var noe de voksne snakka. Vi ungene visste ikke hva de snakka om. Noen ord plukker man jo opp, men det var ikke noe vi skulle lære, mente de voksne den gangen.

Men da Olav ble voksen, følte han at det var noe som mangla.

– Da Eva Katrine kom til verden, diskuterte jeg og mora hvordan vi skulle gjøre det. Vi kom fram til at jeg skulle lære meg samisk, og alle gudforeldrene til jenta skulle snakke samisk.

Sperrer i hodet

Olav starta på samiskkurs på Isak Saba-senteret, det samiske språksenteret i Varangerbotn. Deres språkkurs har vært vegen tilbake for mange.

Da jeg for første gang hørte at ungene snakka samisk da de lekte, ble jeg veldig glad og rørt.

Olav Lavik Dikkanen

– Det er noen sperrer man har i hodet. Det er nesten lettere å starte med samisk om man er søring. Da er det ingen forventninger. Jeg er samisk og har vokst opp i ei samisk bygd. Jeg «burde» kunne det.

Hvordan oppleves de sperrene?

– Nei, det er som om man ikke får det til, det å snakke. Så når jeg var aleine med henne, sier han og nikker mot eldstedattera, grep jeg sjansen og øvde meg. Jeg husker jeg joika nattajoiker. Det var kjempevanskelig i starten.

Trygge steder å snakke

– Før i tida fikk man høre det om man snakka feil. Men det satt nok mest i hodet. Jeg har ikke hørt ett negativt ord om at jeg begynte å bruke språket.

Etter hvert måtte han finne andre å øve med.

– Gjennom Isak Saba-senteret fant jeg trygge arenaer. De arrangerte mye forskjellig. Jeg husker spesielt Duhkoratta (lekearena), der barn og voksne skulle være sammen og leke på samisk.

Olav har ikke lenger mentale sperrer.

– Nå bryr jeg meg ikke om jeg snakker «feil».

Vil jobbe med duodji

Eva Katrine er veldig glad for å ha fått språket fra faren sin.

– Det har gitt meg muligheter. Jeg kan jo snakke med mange flere, også folk i Finland.

Hun har brukt de siste årene på videregående i Kautokeino, der nordsamisk er hovedspråket.

– Jeg har studert duodji (samisk håndverk og kunsthåndverk) og spesialisert meg på myke materialer, som å sy kofter, luer og lignende, forteller hun. Hun viser fram noen av tingene hun har laga.

Hvordan blir det med samisken om du skulle flytte sørpå?

– Jeg kan ikke tenke meg at den forsvinner, den er en så stor del av meg, og jeg vil uansett jobbe med samisk håndverk.

Samiske forbilder

Både far og datter mener holdninger til det samiske i Øst-Finnmark har endra seg til det bedre.

– Det var uaktuelt å gå med kofte i Vadsø før i tida, for å si det sånn, sier Olav. Vadsø er nærmeste by en halvtimes kjøring ut fjorden, tidligere fylkeshovedstad i Finnmark og tradisjonelt ansett som kvenhovedstad.

– Jeg synes jeg har vært heldig, jeg har ikke møtt på særlig med fordommer eller negativitet, sier Eva Katrine. – Men så har jeg jo så langt i livet vært mest i Nesseby og Kautokeino.

Hun har vokst opp med unge samiske forbilder som Ella Marie Hætta Isaksen og Agnete Johnsen Saba. Det har en del å si for statusen til samisk språk og kultur.

Glad og rørt

Hva betyr det for deg at barna dine nå snakker samisk?

– Jeg tenker jo ikke så mye over det lenger. Det er mest som om noe som har mangla, har kommet på plass. Det største for meg var da jeg for første gang hørte at ungene snakka samisk da de lekte. Da ble jeg veldig glad og rørt, sier Olav.

Eva Katrine forteller at etter hvert som hun ble eldre, ble det mindre samisk språk i skolesystemet. Nesseby er en liten kommune med under 1000 innbyggere. Da blir klassene satt sammen, og det er ikke alltid så lett å holde på det samiske.

– Jeg har flere venner som ikke snakker samisk. Da snakker vi norsk. Men jeg har også venner som jeg bare ikke kan snakke norsk med. Det blir helt … feil, sier Eva Katrine.

Fått mye hjelp

Hvilket språk drømmer dere på?

– Oi. Jeg tror det kommer an på hva jeg drømmer om. Om det handler om venner som er norske, så blir det norsk. Er det samiske venner, blir det samisk, sier Eva Katrine.

Faren kan ikke få rost språksenteret og de andre som har hjulpet ham, nok. Han håper Sametinget vil fortsette å bruke ressurser på språkopplæring, spesielt i de fornorska områdene.

Har du noen råd til andre som vil ta språket tilbake?

– Det er mulig, men du må ha veldig lyst til det. Velger du letteste veg og slår over til norsk når ting blir kompliserte, da vil ikke ungene lære det på samme måte. Og samisken kommer ikke av seg sjøl. Du får det ikke til aleine, du må ha støtte og hjelp. Og det har vi fått.