Av barn og fulle folk ...

AV JOHN ERIK BØE LINDGREN, nettredaktør

Pjokkemann og PjokkeguttSom tilsett i Språkrådet er eg alltid vaken for det finurlege ved språket. Når barn gjer språklege krumspring, er det særleg stas. Her er nokre smakebitar.

Alle barn serverer gullkorn med jamne mellomrom. Dei som kjem frå eigne barn, er gjerne ekstra sjarmerande. Mange skriv dei ned for å hugse dei og kunne ta dei fram att, kanskje i konfirmasjonstalen?

Eg tok eit steg lenger og starta ein Twitter-konto, «Pjokkegutt»:

Sulten kommer mens du spiser, er det noe som heter. / Ikke hos meg. Hos meg kommer metten.

Fleire spørjarar etterlyser eit ord som tilsvarar mett, for det ein kjenner når ein ikkje lenger er tørst. Problemet kan løysast på denne måten:

Jeg er veldig tørst, men også det motsatte. / Å? Hva er det motsatte? / Jeg må tisse.

Leitinga etter det rette ordet blir ofte krona med hell:

Hva skjer egentlig når man får bedøvelse hos tannlegen? Er det sånn at munnen liksom besvimer?

Barn oppdagar mønster og samanhengar i språket:

Perm og bok, de er vel på en måte litt i slekt?

Det kan vere vanskeleg å skilje mellom overført og bokstaveleg tyding:

Buksa mi er våt! / Så heng den til tørk! / Hvor er tørk?

Når ein ikkje finn det rette ordet, får ein tenkje ut noko sjølv:

Når man er syk, har man dårlig matlyst. Men mye tørstlyst. Og frisklyst.

Ein vaksen kan fort få passet sitt påskrive:

Jeg skal lese etterpå. / Når er etterpå? / Pappa. Hvordan kan du jobbe i Språkrådet og ikke vite hva etterpå betyr?

 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:08.03.2021 | Oppdatert:14.04.2021