Tegnspråk, først og fremst

TEKST OG FOTO: ERLEND LØNNUM

I høst delte Språkrådet ut historiens første tegnspråkpris. Den gikk til lærer og forsker Marit Vogt-Svendsen, som har vært en pioner i utviklingen av norsk tegnspråk, og til NRK. Vogt-Svendsen innrømmer at hun har måttet kjempe hardt for å sette tegnspråk på dagsordenen, både blant hørende og døve, men at det var verdt det.

– I forbindelse med prisutdelingen fikk jeg flere sms-er fra døve på min egen alder som takket for at jeg aldri gav opp kampen på deres vegne. Det er litt av en anerkjennelse. Så jeg må si at jeg har hatt et fantastisk liv, at jeg har vært heldig som har fått være med på å fremme tegnspråket.

Hvordan kunne noen mene at tegnspråk er et fattig språk bare fordi det er forskjellig fra talespråk?

Ikke glem historien

– Etter at jeg mottok prisen, har jeg gjenopplevd mye av det som har skjedd med tegnspråk i min levetid. Episoder har passert revy, særlig fra 70-tallet, da tegnspråket ble kraftig motarbeidet. Det merket jeg ikke minst da jeg forleden spiste middag med kollegavenner fra den tiden jeg jobbet i døveskolen, og det ble snakk om utmerkelsen jeg hadde fått. Da kom det opprivende historier fra den ene etter den andre om tegnspråkets levekår. Vi ble sittende og prate om dette hele kvelden. Så det sitter i oss.

– Når det i dag igjen skjer skumle saker med tegnspråket, ved at døve barn blir integrert i vanlige skoler, er det viktig å sørge for at historien ikke gjentar seg, sier Vogt-Svendsen. I Språknytt 3/2018 kan vi lese at nedbyggingen av døveskolene er et stort tap for døve og hørselshemmede.

– Integreringstanken er godt ment, men den er skremmende. Jeg er redd for at dagens døve barn, også flere barn med cochleaimplantat, ikke får den tegnspråkkompetansen de trenger, at de skal miste tilgangen til språket og kulturen. Derfor er det håpefullt at kritikken av integreringen nå kommer fra mange kanter av storsamfunnet.

Tegnspråk er også et språk

Marit Vogt-Svendsen, som selv er hørende, vokste opp på Hjemmet for Døve på Nordstrand i Oslo, det som i dag heter Signo Conrad Svendsen senter, oppkalt etter Marits oldefar, Conrad Svendsen.

– Flere generasjoner av familien min har vokst opp blant døve og døvblinde, så jeg ble tidlig vant til å kommunisere med døve. Jeg husker godt de gangene jeg fikk servere på møter med fagfolk og kunne være flue på veggen under diskusjoner om tegnspråk. Da var det noe som undret meg: Hvor kom motstanden mot tegnspråklig kommunikasjon fra? Hvordan kunne noen mene at tegnspråk er et fattig språk bare fordi det er forskjellig fra talespråk? Det er jo nettopp det at de er forskjellige fra hverandre, som viser oss at språk er egne språk.

På 70-tallet var det mange fagfolk som mente at tegnspråk var et forsøk på å kopiere talespråket ved hjelp av mer eller mindre tilfeldige geberder. I læreplanene var det norsk tale- og skriftspråk som ble betegnet som selve språket.

– Jeg var tidlig vitne til hvordan samfunnet undertrykket døve personer også på andre områder, for eksempel ved at døve sjelden ble tatt med i styre og stell og ofte ikke kom til orde på møter fordi de andre møtedeltakerne ikke kunne godt nok tegnspråk, forteller Vogt-Svendsen.

– Eller som en døv venninne av meg sa: «Det er underlig med hørende, de mener alltid å vite hva som er best for oss døve.» Det var slike opplevelser som gjorde at jeg fattet interesse for døveundervisning, språkundertrykking og språk generelt.

Sultne på kunnskap om eget språk

Da Marit Vogt-Svendsen etter endt lærerutdanning i 1972 begynte å undervise på Skådalen døveskole i Oslo, ble hun bedt om å bruke minst mulig tegnspråk i klasserommet – et pålegg hun ikke fulgte. Det var egentlig bare i frikvarterene at barna fikk boltre seg med tegnbruk.

– Det var ille å oppleve at begavede barn ikke fikk brukt evnene sine fordi vi hørende lærere ikke kunne godt nok tegnspråk. Vi kastet bort så mye tid.

– En gang fortalte jeg elevene mine om at det i gamle dager fantes damer som red med skjørt, men siden jeg ikke kunne tegnet for i gamle dager, slet jeg med å forklare selve begrepet. En i klassen snudde seg da til de andre og oversatte til tegnspråk. Tenk hvor effektiv undervisningen hadde vært om vi hadde kunnet tegnspråk bedre og brukt det åpent i undervisningen.

– Jeg forsøkte derfor å gjøre elevene bevisste på sitt eget språk, blant annet ved å vise at tegnspråk skiller mellom entall og flertall, stor og liten, sterk og svak osv. Da oppdaget de at grammatikken ikke var «feil», men bare forskjellig fra norsk. Elevene kunne bli så ivrige at de ikke ville gå ut i frikvarterene, men heller sitte inne og lære mer. Og de gjenfortalte det de hadde lært, til de elevene som ikke hadde vært der. Foreldrene fortalte at barna deres hadde kommet hjem og for første gang formidlet hva de hadde lært i en skoletime. Det var sterke saker.

Slik tok ideer form til hvordan man kunne gjøre tegnspråk til et eget fag i skolen.

Livslangt prosjekt

Marit Vogt-Svendsen er den første i Norge med en akademisk tittel i tegnspråk. Det har kostet. Hun møtte mye motstand blant dem som bestemte og «skrev bøkene» – som oftest hørende fagfolk. Også i døvemiljøet var det noen skeptikere.

– Livet mitt har i stor grad vært preget av kampen for tegnspråk. Det har vært tøft. Samtidig har det vært givende med den støtten jeg fikk fra enkeltpersoner i det norske døvemiljøet og fra medsammensvorne lærere. I mange år var også svenskene blant mine viktigste støttespillere. Svenskene var de første som bygget læreplanene for døve elever på tospråklighetsprinsippet, og de første som fikk en professor i tegnspråk som fag. De hadde en annen forståelse for og kunnskap om tegnspråk. De delte velvillig med oss gjennom veiledning, kurs og forelesninger.

Da Vogt-Svendsen skulle skrive hovedoppgave på slutten av 70-tallet, stanget hun raskt hodet i veggen.

– Det var de døves tegnspråk jeg var interessert i, ikke det konstruerte språket som samfunnet mente var «det riktige». Men jeg hadde bestemt meg: Jeg skulle undersøke det egentlige tegnspråket nærmere, selv om jeg visste at det kunne bli en ensom ferd. Heldigvis hadde jeg god støtte i mine tegnspråklige informanter og andre døve personer. Uten dem hadde det på den tiden ikke blitt snakk om hverken forskning eller tegnspråkstudier.

En revisjon av hovedoppgaven ble i 1983 til en historisk viktig og meget populær lærebok: Norske døves tegnspråk – noen pedagogiske og språkvitenskapelige aspekter. Dermed var den moderne tegnspråkforskningen et faktum.

Vi må støtte de døves kamp mot språkundertrykking.

Nybrottsarbeidet fikk massiv støtte fra lærere som higet etter kunnskap om tegnspråk. Utrettelig lobbyvirksomhet førte til en stortingsmelding i 1985, der norske utdanningsmyndigheter endelig anerkjente at tegnspråk er et språk. Det fikk konsekvenser for undervisningen. I 1997 fikk døve og hørselshemmede barn lovfestet rett til grunnskoleopplæring i og på tegnspråk. Samtidig ble tolkeutdanningen utvidet og forbedret, flere døve ble lærere for døve barn og unge, og det ble opprettet et grunnfag i tegnspråk.

– Det virket revolusjonerende. Dette var etterlengtede seiere for tegnspråket, sier Vogt-Svendsen.

– Men det er leit å tenke på at norsk tegnspråk, som er et selvstendig språksystem, ble neglisjert så lenge og møtt med så bastant motstand. Tenk hva det har hatt å si for opplæringen av døve barn!

Støtter språkkampen

– Da vi satt der og mimret i middagsselskapet, slo det oss at det er enorme forskjeller mellom 70-tallet og i dag. Derfor er det vondt å se at nye generasjoner må slite med mye av det samme. Det er vel og bra at lover og regler er på plass, men vi er livredde for at døve barn blir integrert i vanlige skoler uten å få et ordentlig tegnspråktilbud. Flere kommuner sliter med å få lærere med tilstrekkelig tegnspråklig kompetanse, og språkmiljøene blir ofte for små. Her er politikere og døve på kollisjonskurs.

– Selv om tegnspråkets status er betraktelig hevet og døve personer deltar i stadig flere sammenhenger, er det fremdeles noen som ikke skjønner at norsk og tegnspråk er forskjellige språk. Det er til og med noen som mener at tegnspråk hemmer skriftspråkutviklingen. Det er da snarere motsatt. Flerspråklighet er et gode.

Marit Vogt-Svendsen fornekter seg ikke.

– Vi hørende må lytte til de døve, for det er de som sitter med kunnskapen og erfaringene. Vi må støtte deres kamp mot språkundertrykking.