Klipp

– Ordet direktorat vekker gjesp og nesten avsky hos oss alle. Det er jo ingen som er for byråkratiet for byråkratiets skyld. Vi kan kalle det et likestillingssenter, sier hun.

Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant (Ap), intervjua i VG

***

– Hvorfor er så mange forskere så dårlige skribenter?

– Fordi de fleste spesialiserer seg i ekstrem grad og bare skriver for andre eksperter. Noen skriver dessuten unødvendig komplisert for å virke sofistikerte og imponere. Og så finnes det en hel del andre som bare ikke kan skrive.

Steven Pinker, professor i psykologi ved Harvard University, intervjua i Aftenposten

***

– Vi er klare over at Vestlandet er ein region der målform betyr ein god del, og har difor bestemt at ein av mjølkevariantane til ei kvar tid skal framstå i nynorsk drakt, seier kommunikasjonssjef i Tine Vest, Olav Håland.

– Kvifor berre ein variant? Kva med dei to gardane Brekke og Kringla i Sogn og Fjordane? Det er vel ikkje spesielt truverdig å presentere dei på bokmål?

– Eg ser poenget, men då måtte vi køyrt nynorsk på alle fire variantane. Som resultat av ei totalvurdering har vi valt nynorsk på ein kartong. I Bergens-området er det ikkje så mange som har nynorsk som hovudmål.

– Men dei forstår vel nynorsk der likevel?

– Jau, det vil eg då tru, seier Olav Håland.

Frå artikkel i Sunnmørsposten

***

Gustav Nilsen frå Kapp på Toten er stemma i syltetøyreklamen til Nora. Stand up-komikaren og skodespelaren merkar at totning-dialekten er populær:

– Eg får fleire og fleire jobbar. Folk er nok veldig glad i dialektar, spesielt dei som har vore mykje i reklamar dei siste åra. […]

– Folk som Vazelina Bilopphøggers har vore gode ambassadørar for dialekten, og har nok vore med på å gjere min generasjon stolte av måten dei snakkar på.

Han håpar at han sjølv, ved å snakke breitt, på sikt kan vere med på det same:

– Det er eit lite mål.

Gustav Nilsen, skodespelar, intervjua på nettsidene til NRK Hedmark og Oppland

***

Det var i en butikk på en troskyldig lørdags morgen. Jeg støtte bort i en tenåring, og i det jeg sa unnskyld, sa han sorry.

Hva? Han la beslag på språket mitt! Brukte engelsk i samme øyeblikk som jeg tok i bruk det norske ordet jeg var mest stolt over å kunne uttale! (Unnskyld er ikke bare bare for en amerikaner å få ut av munnen. Det er nesten like ille som Solgull. Hvis jeg en gang kommer i en situasjon hvor jeg må si

«unnskyld Solgull» vil tungen gå helt i krøll.)

Gutten fortsatte videre og jeg ble stående lamslått: Hvor var det blitt av Norge? Jeg trodde jeg kunne språket. Mens jeg strevde med betydningsforskjellen mellom «om forlatelse» og «unnskyld», hadde nordmenn gått over til å si «sorry»? Hvorfor det?

Rasma Haidri Sjøvoll i innlegg i Klassekampen