Klipp

– Jeg har ingen problemer med å kalle meg helsesøster. På jobb ser jeg ellers at det er foreldre som smiler litt av tittelen når de møter meg mens ungene synes det er greit. Det vil si, noen barn på skolen kaller meg faktisk for helsebror!

Helsebror er derimot ikke Bjarne Jotas favoritt dersom et nytt ord skal velges. Han mener vi kan se til Danmark.

– Helsesøster på dansk er sundhedsplejer. Det er nøytralt, og forteller nettopp hva vi jobber med: Sunnhet!

Bjarne Jota intervjuet i Stavanger Aftenblad

***

Statsminister Jens Stoltenberg sa på si side så kraftfullt om Utøyamassakren at hans «barndoms paradis var gjort om til eit helvete». Men kva ord skulle Dagbladet nytte for å skildre denne svartaste dagen då ordet «helvete» der i garden for lengst var brukte opp på feil skismøring og vondt i hælen? […]

For nokre dagar sidan tapte Molde ein cupkamp etter å ha hatt bøttevis med sjansar til å vinne. NRK-veteranen Arne Scheie utbraut minst ein gong i ei slags medlevande fortviling: «Hvorfor klarte ikke Molde å drepe kampen?» Hæ? Eg blir så uvel når eg framleis tenkjer på at Scheie – truleg i innøvd tankeløyse – slengde ut ordet «drepe» at eg slit med å hugse kven Molde tapte mot. Ikkje spelar det noka rolle heller. […]

I mitt enkle sinn tenkjer eg at det finst mange tydelege ord som på variert vis kan forklare kor viktig det er for eit lag å få taket på ein fotballkamp enn ordet «drepe». Kan offentlege forvaltarar av ord klare å vaske språket i lys av ein verkeleg katastrofe? For det kan då ikkje ha vore meininga at journalistane, straks dei første sørgjedagane var over, skulle ta alle kraftorda tilbake?

Fungerende debattleder Johannes Morken i kommentar i Vårt Land

***

Her om dagen overhøyrde eg ein samtale mellom to 16–17 år gamle jenter. Den eine av dei hadde visstnok hatt eit eller anna problem som ho hadde hatt vanskar med, og følgjande glupe ord kom: «Eg hadde litt problem med dette før, men no kan eg ’kontrolle’ det (sic!).»

Spaltist Dag Anton Boge i Strandbuen

***

I fransk næringsliv er kravene til språkkunnskap stigende. Stadig flere franskmenn tar språktester som gir bevis på språkkunnskaper for i det hele tatt å være med i betraktningen som jobbsøker. I stramme budsjetter er dessuten sekretærene radert bort, og direktøren må således skrive sin egen korrespondanse, noe som krever mer av ham/henne enn tidligere. Og viktig er det, jo. Det handler i bunn og grunn om bedriftens troverdighet og omdømme. På dette grunnlaget velger stadig flere franske bedrifter å engasjere en egen «ortograficoach». Ikke alle gjør det med hevet hode. Ikke å kunne skrive korrekt forbindes jo gjerne med skam. Og dermed smugles ortograficoachen inn direktørens bakdør.

Kommunikasjonsrådgiver Fred Arthur Asdal i innlegg i Fædrelandsvennen