Finisj eller finish? – Norvagisering femten år etter normeringsvedtaket

AV GISLE ANDERSEN

Da Språkrådet vdtok at det skulle være lov å skrive sjåk i stedet for choke, fait i stedet for fight og skvåsj i stedet for squash, vekket dette betydelig oppsikt. Halvannet tiår etter normeringsvedtaket kan det være interessant å finne ut i hvilken grad de norvagiserte formene er tatt i bruk. I et pågående forskningsprosjekt har jeg undersøkt bruken av ordene fra 1996-reformen i et stort tekstkorpus som består av avismateriale.

Målet med arbeidet er å undersøke hvilke former som er i bruk i norsk, og om det er mulig å utlede noen suksesskriterier for norvagisering. Hva kjennetegner ord som blir norvagisert, sammenliknet med dem som ikke blir det? Normeringsarbeid kan etter min mening dra stor nytte av en korpusbasert tilnærming, og i det følgende vil jeg gjøre rede for metoden jeg har brukt, og de viktigste funnene.

I sin detaljerte utredning Lånte fjører eller bunad? (1997) om forholdet mellom uttale og skrivemåte for importord i norsk skiller Helge Sandøy mellom to typer importord: lånord, som er tilpasset norsk lydverk, og fremmedord, som beholder sin opprinnelige form. Når et fremmedord blir tilpasset til norsk slik at det blir et lånord, kalles det norvagisering. Tilpassingen kan gjelde skrivemåten eller uttalen. Hvis man for eksempel uttaler ordet truck som /trøk/, er det fonologisk tilpasset, mens hvis man skriver ordet trøkk, er det også ortografisk tilpasset fordi det ikke inneholder fremmede grafem eller grafemkombinasjoner. Det er kun den siste tilpassingsformen jeg har undersøkt i dette arbeidet.

Materiale og metode

Hva skal til for at en norvagisert form får gjennomslag? For å undersøke dette har jeg gått gjennom alle de norvagiseringene som ble godkjent i 1996, og søkt på aktuelle former i Norsk aviskorpus, et stort materiale som består av tekster som lastes ned daglig fra norske avisers nettutgaver (jf. min artikkel Engelske importord i norsk i Språknytt nr. 3, 2006). Det omfatter i dag rundt 885 millioner ord (nynorsk og bokmål). Til denne undersøkelsen har jeg brukt det nye søkesystemet Corpuscle, som er utviklet av forskningsselskapet Uni Digital. Systemet er både fleksibelt og raskt og gjør det mulig å søke på alle ordenes bøyningsformer og avledninger i ett søk.

Det var behov for en del manuelt arbeid for å sørge for at kun relevante forekomster ble tatt med i undersøkelsen. Jeg fjernet bruk av ordene i andre betydninger enn importordet. For ordparet kick/kikk, for eksempel, er ikke forekomster av kikk i betydningen ’titt’ relevante.

Visse kontekster er irrelevante for variasjon fordi én av formene er utelukket av konteksten, noe som gjelder blant annet i engelskspråklige sitater. Jeg utelot også forekomster hvor selve ordet nevnes, slik som «Norsk språkråd bestemte at det er lov å skrive blant annet ’gaid’, ’polisj’ og ’sørvis’», fordi jeg ikke anser denne metaspråklige bruken som belegg for at formene faktisk forekommer i skriftspråket. Til sist regnet jeg ut forholdet mellom norvagiserte og ikke-norvagiserte forekomster av hvert ordpar.

Grad av norvagisering av ordparene

I alt ble 36 ordpar undersøkt. Jeg fant ca. 265 000 forekomster av ordene. Av disse var knapt 20 000, altså om lag 7,5 prosent, norvagiserte former.

Det viser seg imidlertid også at det er store forskjeller på graden av norvagisering for de ulike ordparene. En del ord er aldri norvagisert (keitering/catering, overhedd/overhead og sjåk/choke), mens ordene breikdans/breakdance, polisj/polish og sjarter/charter forekommer med norvagisert form én gang hver, men da kun i metaspråklig bruk i avisomtale av selve reformen. En rekke ord er norvagisert i mindre enn 5 prosent av tilfellene. Det gjelder i alt 15 ordpar, deriblant hedde/heade, gaid(e)/guide, fait(e)/fight og sørvis/service. Blant ordene som er noe oftere norvagisert (mellom 5 og 36 prosent av forekomstene), finner vi i alt sju ordpar, slik som sjampanje/champagne, skup/scoop, ketsjup/ketchup og pønk(ar/er)/punk(ar/er).

Fem av ordparene er norvagisert i et flertall av tilfellene. Dette gjelder rapp(e)/rap, innsider(ar)/insider, pins/pin, klinsj(e)/clinch og streit(e)/straight, som alle er norvagisert i minst 70 prosent av tilfellene.

Hva kan så leses ut av disse tallene? Den viktigste observasjonen er at norvagisering tar tid. Halvannet tiår etter reformen er det svært få suksesshistorier. De fleste språkbrukerne er restriktive med å ta i bruk foreslåtte norvagiserte former, og formene trenger lengre tid for å få fotfeste. For øvrig utgjør en del lavfrekvente norvagiseringer metaspråklig bruk, og de er derfor ikke direkte relevante. En annen interessant observasjon er at ordene danner to klare grupper, de som sjelden eller aldri er norvagisert, og de som ofte er det. For ingen av ordparene er det en jevn fordeling av norvagiserte eller ikke-norvagiserte former.

Faktorer som påvirker norvagisering

For å få et korrekt bilde av hvordan norvagisering foregår, er det viktig å undersøke enkeltordene i detalj ved å studere enkeltforekomster og mulige faktorer som kan se ut til å påvirke variasjonen mellom norvagisert og ikke-norvagisert form. En viktig observasjon som ikke fremgår ovenfor, er at konteksten et ord forekommer i, ser ut til å ha en avgjørende påvirkning på variasjonen. For eksempel er det en tendens til at en engelskspråklig kontekst fordrer engelsk ortografi. Dette gjelder først og fremst importerte sammensetninger eller fraser som straight flush og straight forward.

Når importordene er en del av sammensetninger med andre norske ledd, er det derimot større sannsynlighet for en norvagisert form enn ellers. Jeg fant så mange som 67 distinkte former med -streit som sammensetningsledd, deriblant halvstreit, liksom-streit, ikke-streit og konfirmant-streite, mens formen straight synes klart mindre produktiv som sammensetningsledd. En liknende tendens kan observeres når det gjelder avledninger og bøyningsformer. Den ikke-norvagiserte formen forekommer sjelden i bestemt form eller flertall (straighte) og aldri ved gradbøying, og kun den norvagiserte formen av streiting forekommer i materialet. Med andre ord kan det synes som om morfologi har en betydelig effekt på valg av form.

Men den kanskje viktigste faktoren er hvorvidt det fra før finnes norske ord med annen betydning som blokkerer for, eller stimulerer til, norvagisering. I ordpar som kikk/kick, feide/fade og fait/fight er de norvagiserte formene i konkurranse med eksisterende homografer, jf. kikk ’titt’, feide ’strid’ og fait som i fait accompli. På grunn av den lave norvagiseringsgraden for disse formene kan det se ut til at eksisterende homografer kan blokkere for norvagisering. Ut fra de eksemplene jeg har undersøkt, ser det ut til at språkbrukere reserverer formen kikk(e) til det opprinnelig norske verbet, som i å kikke på noe, mens engelsk ortografi brukes for å kicke på noe (’å kritisere noe’).

Hvis den engelske formen konkurrerer med en eksisterende homograf i norsk, kan det stimulere til norvagisering. Dette er ikke direkte observerbart i funnene fra 1996-reformen, men viser seg i adjektivet døll/dull, som er et forholdsvis nytt importord i norsk. Ordet er så å si alltid norvagisert i aviskorpuset (til tross for at det ennå ikke er normert av Språkrådet). Formen dølle er kategorisk brukt i bestemt form og i flertall av dette adjektivet. Formen dulle forekommer 73 ganger, men kun som verb i betydningen ’vise overdrevet omsorg for’. Det kan dermed se ut til at språkbrukerne drar nytte av ortografi som et virkemiddel for å klargjøre betydningen av potensielle homografer som følge av norvagisering.

Det kreves imidlertid en mer omfattende kvalitativ og kvantitativ analyse av disse og andre faktorer for å få et klarere bilde av hva som er mulige suksesskriterier for norvagisering.

-- Gisle Andersen er førsteamanuensis i engelsk ved Norges handelshøgskole. Han forsker på engelskens påvirkning på norsk fagspråk og allmennspråk.