Medisinsk fagspråk – gradvis mer folkelig og forståelig?

AV MAGNE NYLENNA

Slik sett er negative prøvesvar det mest positive som kan tenkes i helsetjenesten. Og samtidig viser det hvordan selv vanlige ord kan brukes på ulike måter.

Selv om de fleste yrkesgrupper har sin egen terminologi, har nok det medisinske fagspråket blitt sett på som mer lukket og blitt utsatt for mer kritikk enn de fleste andre. Dels kan det skyldes en mistanke om at språket er blitt brukt som et maktmiddel av legene, dels at helse og sykdom er så følsomme livsområder at manglende forståelse av ord og uttrykk skaper angst og usikkerhet.

Som innenfor andre fagområder er det imidlertid også i medisinen behov for termer som er mer presise og spesifikke enn de som finnes i allmennspråket. I en verden som blir stadig mer internasjonal, er det heller ingen ulempe at faguttrykk gjenkjennes på tvers av landegrensene.

Fra gresk og latin til engelsk

Hippokrates (ca. 460–ca. 377 f.Kr.) regnes som legekunstens far, og de såkalte hippokratiske skrifter er grunnen til at gresk var det første europeiske språket med innflytelse på medisinsk terminologi. Deretter fulgte latinen. Det skyldtes først Romerrikets betydning og deretter at omsorgen for syke gjennom middelalderen ble ivaretatt av kirken, som hadde latin som sitt språk. Etter en kort periode der fransk og særlig tysk var de viktigste vitenskapsspråkene i begynnelsen av det 20. århundret, har engelsk vært dominerende i all medisinsk forskning etter annen verdenskrig.

Arterie ’pulsåre’ og erytem ’rødt utslett’ er eksempler på opprinnelig greske ord. Angina pectoris ’hjertekrampe’ og virus (betyr egentlig ’giftstoff’) er eksempler på latinske ord. Fortsatt er både anatomiske betegnelser og diagnoser dominert av ord med gresk eller latinsk opprinnelse. Men i de senere årene har stadig flere av de medisinske fremmedordene fått norsk stavemåte, uttale og bøyningsform, ikke minst i sammensetninger. I dag er det for øvrig engelske ord som bypass og flow som utgjør de fleste «nyord» i den medisinske terminologien.

For folk flest betyr det nok lite hvilken språklig opprinnelse et fremmedord har. Det viktigste er om ordet gir mening eller ikke. Med økende utdanningsnivå og internasjonalisering i befolkningen forstår nok stadig flere nordmenn betydningen av ord som obstipasjon ’forstoppelse’ og tumor ’svulst’. Samtidig prøver fagmiljøene mer enn før å finne norske avløserord, for eksempel drepercelle (for killer cell) og etterlevelse (for compliance).

Akronymer og eponymer

Et spesielt fenomen i det medisinske fagspråket er forkortingene, spesielt initialord (akronymer), og navn på sykdommer, organer og undersøkelser oppkalt etter personer (eponymer).

Et økende antall forkortinger preger de fleste språkområder, men fagspråkene er særlig utsatt. Hiv og aids er etter bare vel 25 års eksistens så innarbeidet i norsk språk at forkortingene skrives med små bokstaver og bøyes som norske ord. Og KOLS/kols (kronisk obstruktiv lungesykdom), som inntil nylig ikke en gang ble akseptert som forkorting i medisinske tidsskrifter, er på full fart inn i dagligtalen. Det samme gjelder bildediagnostiske metoder som CT (computertomografi) og MR (magnetisk resonans, oftest brukt om magnettomografi).

Parkinsons sykdom og parkinsonisme (merk: med og uten stor P), som har navn etter den britiske legen James Parkinson (1755–1824), og Downs syndrom, som har navn etter den britiske legen John H.L. Down (1828–1896), er eksempler på såkalte eponymer. Det finnes mange tusen slike ord og begreper, og de brukes daglig som en viktig del av det medisinske fagspråket. Eponymer oppstår sjeldnere nå enn før, og bruken av dem er omstridt. Det skyldes både at det sjelden er én person alene som kan tillegges æren for en medisinsk oppdagelse, og at flere av de personene som har fått tilstander oppkalt etter seg, viser seg å ha en tvilsom og iblant lite ærefull historie.

Dagens pasienter vil ha innsyn og forklaring

Pasientrettighetsloven fra 1999 fastslår at «[p]asienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» (§ 3-2). Dessuten skal informasjonen tilpasses den enkelte mottaker, og helsepersonell skal «så langt som mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene» (§ 3-5). Kombinert med mer forbrukerorienterte pasienter og pårørende stiller dette krav til større åpenhet i alle deler av helsetjenesten.

Dette fører til en forenkling og fornorsking av det medisinske språket, ikke minst i pasientjournaler. Samtidig blir befolkningen stadig bedre utdannet, og ved hjelp av moderne informasjonsteknologi finner motiverte personer svar på det meste. Slik blir den vanskelige og fortsatt lukkede delen av legespråket sakte, men sikkert mindre. For denne restdelen av fagspråket må legene oppfylle sin informasjonsplikt overfor pasientene ved hjelp av «oversettelser». Og pasientene må benytte sin rett til å kreve forståelige forklaringer.

-- Magne Nylenna er lege og redaktør for Helsebiblioteket i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Han er professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo og NTNU og redaktør av Kunnskapsforlagets Medisinsk ordbok. Nylenna holder foredrag på Språkdagen 2010.