Å gjøre sin borgerplikt

AV DAG FINN SIMONSEN

Og hvorfor borgerplikt? Mange kjenner ordet borgerskapet brukt om ’kapitalistene’ og vet at de ikke-sosialistiske partiene også kalles borgerlige. Hvordan kan det ha seg at et ord med så klare (parti)politiske undertoner brukes om noe så partipolitisk nøytralt som det å stemme?

Borgere og borgerskap

Ordet borger er interessant på flere måter. Skjønt rota av ordet – borg – er det vi kaller et arveord i norsk (det er altså ikke innlånt), har norsk fått både borger og det avledede borgerskap fra tysk. Og ved disse ordene har det utviklet seg to nokså atskilte betydningstradisjoner. På den ene side viser de til tidlig byutvikling i det nordlige Europa, på den annen side har de også en moderne juridisk betydning med røtter lenger tilbake.

En borg var et befestet sted, som det ofte dannet seg en by rundt, noe vi ser av navn som Sarpsborg, Sønderborg, Hamburg, Middlesborough osv. Borgerskap var en formell status en måtte ha for å kunne drive næring i byer. Når en fikk borgerbrevet, ble en borger av byen, med plikter og retter. Borgerskapet omfattet ikke bare slikt som rett til å drive handel eller håndverk, men også plikt til å forsvare byen ved angrep (i den såkalte borgervæpningen).

Nokså tidlig ble ordet også brukt kollektivt om dem som hadde borgerskap, og her er utspringet for borgerskapet betydningen ’kapitalistene’. Det kan være verdt å minne om at ikke alle byfolk i riktig gamle dager var borgere; tjenere, dagarbeidere, eiendomsløse osv. stod utenfor. Men både denne sosialt ladede og den mer nøytrale (allmenne) bruken av ordet, knyttet til rettigheter og plikter, har overlevd til våre dager. Det er opplysende at en på fransk skiller mellom «bourgeois» (et germansk lånord, på norsk også skrevet bursjoa) i betydningen ’person fra de bedrestilte lag; besteborger’ og «citoyen» om statsborger i juridisk forstand.

Borgerplikt og borgerrett

Borgerplikt henger altså sammen med borgerrett. Det viser til de pliktene en hadde som borger, stilt overfor de rettighetene en hadde i egenskap av det samme. At det er en forbindelse mellom plikt og rett, er et gammelt prinsipp, som har levd videre og blant annet kom til uttrykk i den unge arbeiderbevegelsens slagord «Gjør din plikt, krev din rett!». Opplysninger i ordbøkene tyder for øvrig på at borgerrett er litt eldre i skrift enn borgerplikt – for eksempel skrev Holberg om «Romersk Borgerret» alt midt på 1700-tallet.

I dag er vi naturligvis ikke pålagt å stemme ved valg. Stemmeretten er utelukkende det som ordet sier – en rett. Når «gjøre sin borgerplikt» likevel brukes – om enn kanskje mest som et uhøytidelig munnhell – om det å legge sin stemme i urna, er det fordi dette er blitt en fast frase, en stivnet vending som forteller at bruk av stemmeretten har vært en forpliktelse en var forventet å leve opp til som statsborger. Det er lenge siden borgervæpningens tid, men tankegangen er at skal en kreve noe av samfunnet, må en først yte noe, det vil si stemme.

Siden 1700-tallet har tenkningen omkring individers rettigheter tatt en ny retning og er blitt utviklet til å gjelde både statsborgerlige rettigheter og menneskerettigheter. Rettighetene knyttes altså ikke lenger til byen, men til staten eller verdenssamfunnet. I dag er borgerretter de rettighetene en har som statsborger. At dette har røtter helt tilbake til antikken, viser den engelske termen «civil rights» («civil» fra fransk av latin «civis», ’borger’). Samtidig har ikke minst borgerrettsbevegelsen i USA i 1960-årene satt sitt preg på hva vi forbinder med ordet.

-- Dag Finn Simonsen er seniorrådgiver i Språkrådet.